Faktaboks

Gunnar Skirbekk
Fødd
11. april 1937, Hamar
Verke
Filosof og kulturkritiker
Familie

Foreldre: Lærer og konservator Håvard Skirbekk (1903–83) og lærer Valborg Nergaard (1904–94).

Gift 1970 med lektor og statsstipendiat Elisabeth Aasen (24.8.1935–), datter av lege Johan Aasen (1893–1970) og sekretær Judith Kjørsvik (1898–1965).

Dattersønn av Sigurd Nergaard (1873–1932).

Foto av Gunnar Skirbekk i 2005
Foto av Gunnar Skirbekk i 2005
Av /NTB.

Gunnar Bjørn Skirbekk er ein norsk filosof, essayist og vitskapsteoretikar. I meir enn 50 år har han prega ordskiftet om språk, politikk, vitskap og rasjonalitet, og han har spela ei viktig rolle i utforminga av det akademiske Noreg.

Under førsteavdeling i medisin ved Universitetet i Oslo gav han ut Nihilisme? Et ungt menneskes forsøk på å orientere seg (1958). Deretter studerte han filosofi i Paris og Tübingen, med magistergrad i Oslo i 1962.

Same året vart han hjelpelærar ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen, vart fast tilsett to år seinare og vart dr.philos. i 1970. I 1979 vart han professor i vitskapsfilosofi. Han arbeidde ved Universitetet i Bergen til han gjekk av i 2005. Han hadde fleire opphald ved universitet i San Diego i California. Han har òg vore aktiv i den jugoslaviske Praxis-gruppa, der mellom anna dei tyske filosofane Jürgen Habermas og Karl Otto Apel var med.

Skirbekk stod sentralt i opprettinga av Senter for vitskapsteori i Bergen og har skrive ei lærebok i filosofihistorie (saman med Nils Gilje, 1987) som i 2018 var gjeven ut på 18 språk. Filosofisk er han inspirert av Apels forsøk på å finne gyldige normer i språket og av Ludwig Wittgensteins analysar av daglegspråket.

Syntese av retningar

Gunnar Skirbekk har lagt vekt på internasjonale kontaktar og møtte heilt frå studietida folk som Gabriel Marcel og Paul Ricœur (Paris), Martin Heidegger (Tübingen), seinare Apel og Habermas (Frankfurt) og Herbert Marcuse (California). Dei sentrale filosofiske skriftene hans ligg i spenninga mellom tysk og angloamerikansk tradisjon. Magistergraden (1962) og seinare doktoravhandlinga (1968/1970) handlar om Heideggers drøfting av sanningsomgrepet – sanning i spelet mellom avdekking og tilsløring.

Det sentrale verket Rationality and Modernity (1993) har då òg kome både i tysk, fransk og norsk versjon. Tittelen nemner også eit tredje sentralt element: forståinga av det moderne. Saman med Shijun Tong fekk han i 1994 oppretta eit utvekslingsprosjekt (mellom Universitetet i Bergen og East China Normal University i Shanghai) i samanliknande studier i kulturell modernisering i Aust-Asia og Europa, «Marco Polo». Skirbekk drøftar fornuftskritikken, men lèt det ikkje munne ut i skeptisisme.

Gjennom filosofisk analyse av språket i bruk kan ein finne fram til gyldige sanningskriterium som viser seg gode nok i praksis. Gjennom forfattarskapen flyttar tyngdepunktet seg frå eksistensiell fortviling til ein relativ, filosofisk tryggleik, som òg ber i seg eit etisk fundament.

Folkeleg og akademisk

Skirbekk har røter i grundtvigiansk folkeopplysning og meiner at akademia har forpliktingar i høve til større grupper. Debutboka vende seg til alle filosofisk interesserte. Også den oppsummerande Den filosofiske uroa (2005) vender seg til eit større publikum. Det verket som nok er mest lese, er Filosofihistorie (andre utgåve 1972: Politisk filosofi), laga for ex.phil. I 2010 har han nytta moderniseringsteorien sin på norsk historie i Norsk og moderne.

Men Skirbekk har heile tida også skrive avisartiklar og essay, der han utfaldar politisk engasjement, poetisk evne og humor. Dette har resultert i samlingane Ord (1984), Til djevelens forsvar og andre essays (1987) og Vit og vitskap (1998). I desse essaya finst ein kombinasjon av filosofi, estetiske erfaringar, kulturkritikk, historisk refleksjon og humor. Essayet Ord har også sterke poetiske kvalitetar. Som filosof forsvarer han den opne debatten for alle, og som skribent opnar han fagfilosofien mot eit større publikum og tek han i bruk i forsvar for demokratisk praksis.

Institusjonsbyggjar

Med essayet sitt om «motekspertise» i Syn og Segn i 1969 gjekk Skirbekk inn i debatten om korleis studenteksplosjonen skulle handterast. Dette førte han inn i arbeidet med å organisere dei nye distriktshøgskulane og inn i styret for Telemark distriktshøgskole i Bø. Ved Universitetet i Bergen var han med på å greie ut vitskapsteorien sin plass i nye doktorgradsløp, noko som førte til at han fekk skipa Senter for vitskapsteori, der han hadde halve stillinga si som dagleg leiar frå 1987. Han har vore ein viktig støttespelar for høgskulane i og Volda, ved den siste også som professor II. Det heng saman med arbeidet for nynorsk i akademia og trua på at perspektivmangfald er eit gode, også når det gjeld bygging og plassering av institusjonar.

Utmerkingar (utval)

Gunnar Skirbekk vart i 2013 kåra til Årets nynorskbrukar.

Bibliografi (utvalg)

  • Dei filosofiske vilkår for sanning. Ei tolkning av Martin Heideggers sanningslære, doktoravhandling, 1966
  • Filosofihistorie I–II, 1980, fra 2. utgave i samarbeid med Nils Gilje
  • Praxeology, 1983
  • Vernunft und Verantwortung, 1992
  • Rationality and Modernity, 1993

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Sundbø, Svein (2003): Gunnar Skirbekk : en kronologisk bibliografi over forfatterskapet 1957-2003. Nasjonalbibliotekets bibliografier nr. 8/2003, ISBN 82-7965-071-7

Kommentarar (1)

skreiv Gunnar Skirbekk

litteraturlista bør oppdaterast,
jf oppdatert publikasjonsliste på heimeside, under CV:
http://gunnarskirbekk.no/

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg