Faktaboks

Halvdan Svarte
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent; Død omkring 860 (ifølge kronologiske opplysninger fra 1100-tallet)
Virke
Østnorsk småkonge
Familie
Foreldre: Gudrød Veidekonge og Åsa, datter av Agder-kongen Harald Granraude. Ifølge sen tradisjon gift 1) med Ragnhild, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn, 2) med Ragnhild, datter av Sigurd Hjort; i eldre tradisjon antakelig bare ett ekteskap (det første). Far til Harald 1 Hårfagre; halvbror av Olav Geirstad-alv.

I den historiske overleveringen spiller Halvdan Svarte først og fremst en rolle som far til riksgrunnleggeren Harald Hårfagre. Det foreligger ingen beretninger om ham som kan spores lenger tilbake enn til lærde genealogier fra første halvdel av 1100-tallet. Her var slektslinjene til gamle kongeslekter hovedtema. Halvdan befinner seg i overgangen mellom to ætter, Ynglingeætten og Hårfagreætten, som halvbror av ynglingekongen Olav Geirstad-alv og far til Harald Hårfagre. Han fikk en fast plass i de følgende kongesagaene, som ble skrevet senere på 1100-tallet og 1200-tallet, til tross for at sagaskriverne hadde lite å fortelle.

Ingen samtidige kilder gir opplysninger om Halvdan eller sier direkte at han var far til Harald Hårfagre, om vi ser bort fra at Harald kalles for “Halvdanssønnen” i en enkelt strofe i Haraldskvæði, som ble diktet kort etter slaget i Hafrsfjord. Halvdan var et vanlig navn i vikingtiden, og den senere tradisjonen opererer også med en annen “Halvdan Svarte”, som gjøres til sønn av Harald Hårfagre. Alt i alt kan man derfor ikke gå ut fra som sikkert at den litterære tradisjonen om Halvdan Svarte svarer til historiske realiteter, selv om den godt kan gjøre det.

Snorres bilde av Halvdan har en klar tendens: Det gjelder å gjøre Halvdans rike til en prototyp for sønnens senere og enda mer omfattende rikssamling. Derfor lar Snorre Halvdan – med utgangspunkt i Vestfold, som han skulle ha overtatt etter faren – gjøre omfattende erobringer på Østlandet, først i Viken og deretter i det indre østlandsområdet. I tillegg skulle Halvdan ha overtatt kongedømmet på Agder, der moren var kongedatter og han selv hadde sin oppvekst. Han skulle også ha fått fotfeste på Vestlandet gjennom arv etter sin første hustru, Ragnhild, som var datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.

Så vidt vi kan se, er dette et noe annet bilde enn det som forelå i den første fasen av norsk-islandsk historieskrivning, rundt 1130. I den latinske Historia Norvegiæ (ca. 1180), som bygger på Are Frodes eldre verk om de norske kongene (nå tapt), omtales Halvdan som “opplandskonge”, med et regnum in montanis ('kongerike i fjellene'), i likhet med faren Gudrød Veidekonge. Den samme innlandstilknytningen synes å være hovedsaken i kvadet Nóregs konungatal (ca. 1190), som er en kongehistorie på vers bygd på et verk av Ares forgjenger Sæmund Frode (heller ikke bevart). Mye taler også for at det først var de senere sagaskriverne som fant på å la Halvdan Svarte være gift to ganger – med kvinner som begge het Ragnhild og som begge fikk sønner som het Harald. Den siste ble Harald Hårfagre, og siden Ragnhild nummer to ble fremstilt som ætling av den danske sagnkongen Ragnar Lodbrok, fikk Harald dermed en like fornem ættlinje på morssiden som han angivelig hadde på farssiden.

Alle kilder er samstemte når det gjelder omstendighetene rundt Halvdans død – at han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Ifølge Nóregs konungatal ble han gravlagt på gården Stein i Hole på Ringerike. Senere sagaskrivere, som tilskriver Halvdan et stort rike, sier imidlertid at kongens lik ble delt og gravlagt flere steder, siden alle ville ha sin del av den døde kongen. Den såkalte Halvdanshaugen på Stein, som Halvdan Svarte særlig er blitt knyttet til, er aldri gravd ut, men undersøkelser 1998–99 tyder så langt på at haugen er betydelig eldre enn 800-tallet.

Kilder og litteratur

  • Hkr.
  • Historie Norvegiæ
  • Fagrskinna
  • H. Koht: Innhogg og utsyn, 1921
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • Ólafia Einarsdóttir: “Harald Dovrefostre af Sogn”, i HT, bd. 50, 1971, s. 131–166
  • C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991
  • d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995