Faktaboks

Harald Sæverud
Født
17. april 1897, Bergen
Død
27. mars 1992, Bergen
Virke
Komponist
Familie

Foreldre: Kjøpmann, senere kontorsjef Herman Pedersen Sæverud (1861–1931) og Cecilie Baardsdatter Tvedt (1869–1956).

Gift 29.5.1934 i New York med Marie Lolita Isdahl f. Hvoslef (9.2.1900–12.3.1982), datter av skipsmegler Frederik Waldemar Hvoslef (1861–1926; sønn av Fredrik Valdemar Hvoslef, 1825–1906) og Madsella Lorentze Steen (1872–1955).

Far til Ketil Hvoslef (1939–).

Harald Sæverud
Foto fra 1949.
Av /Nationaal Archief.
Harald Sæverud

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Harald Sæverud
Av /NTB Scanpix ※.

Harald Sæverud var en norsk komponist, en av Norges aller fremste. Da han døde i 1992 hadde han skapt en særegen opus-liste som kretset omkring to instrumentale hovedområder: pianoet og orkestret. Mange av Sæveruds klaverstykker ble nesten like kjente som Edvard Griegs lyriske stykker – samlingen Slåtter og stev fra Siljustøl og Lette stykker for klaver – stykker som kom til å bli obligatoriske i klaverundervisningen. Ikke minst kjenner de fleste Kjempeviseslåtten og Rondo amoroso. Av orkestermusikken er fremfor alt musikken til Peer Gynt og Sinfonia Dolorosa kjente verk.

Stilistisk er Sæveruds musikk sammensatt og full av motsetninger, tilsynelatende usammenhengende og kantet, men samtidig lyrisk-melodisk frodig og temperamentsfull med et mildt, blidt og elskelig uttrykk samtidig som det voldsomme og «lettantennelige» kan ulme som en understrøm.

Biografi

Sæverud studerte med Borghild Holmsen ved Bergen musikkakademi fra 1915–1918, deretter komposisjon med blant andre Friedrich Koch i Berlin fra 1920–1922.

Etter tilbakekomsten til Bergen viste det seg at Sæverud hadde store problemer med å finne frem til både form og innhold i sine verker. Han produserte derfor svært lite i 1920-årene – bare symfoni nr. 2 og 3 og en klaver-sonate så dagens lys i disse årene. I 1920-årene livnærte han seg i det store og hele som musikkanmelder i Bergens Tidende og i Aftenposten en periode.

Årene under andre verdenskrig ble et vendepunkt for Sæverud. Symfoni nr. 5, 6 og 7, av noen benevnt som «krigssymfoniene», regnes som sentrale i hans produksjon. Symfoni nr. 6 har undertittelen Sinfonia Dolorosa og er tilegnet minnet om en venn som ble henrettet av tyskerne. Fra denne tiden stammer også flere klaverstykker, blant annet de tre samlingene med Slåtter og stev fra Siljustøl der Kjempeviseslåtten er det mest kjente stykket, tilegnet «Heimefrontens store og små kjempere!»

Av verkene etter andre verdenskrig kom særlig musikken til Peer Gynt – til Hans Jacob Nilsens «avromantiserte» oppsetninger – til å bli kjent. Av andre større komposisjoner er klaverkonserten fra 1950 og to bestillingsverker fra amerikanske institusjoner (fiolinkonserten fra 1956 og symfoni nr. 8, Minnesota, fra 1958) viktige i Sæveruds produksjon. Av verkene fra 1960-tallet er først og fremst ballettmusikken til Ridder Blåskjeggs mareritt fra 1960, fagottkonserten fra 1963 og symfoni nr. 9 fra 1966 viktige verker.

På slutten av sitt liv fanget kammermusikken Sæveruds interesse i særlig grad. Man kan nesten si at han kroner sitt verk med fem betydelige kammermusikkverker. I løpet av 15 år kom tre strykekvartetter (nr. 1 i 1970, nr. 2 i 1975 og nr. 3 i 1978) samt to blåsekvintetter (nr. 1 i 1982 og nr. 2 i 1985).

Estetikk

En personlig neoklassisisme

Sæveruds musikk viser en utpreget nasjonal tonefølelse, dens vitalitet er frapperende, og den har en meget markert rytmikk. Man skulle dessuten kunne tro at hans melodikk bygger på folketoner, slik man ofte kan finne hos Grieg. Men Sæveruds «folketoner» var hans egne. «Jeg komponerer mine egne folketoner,» sa han. Harmonikken har et fritt grunnlag; han forlater egentlig aldri tonaliteten. Overalt i hans produksjon er variasjon et særdeles viktig uttrykksmiddel. Allerede i orkesterstykkene «Femti små variasjoner» og «Canto ostinado» fra 1930-årene merker man Sæveruds opptatthet av tematiske variasjonsmuligheter, noe som utviklet seg i senere verk. I mellomkrigstiden utviklet hans musikk seg til en form for personlig neoklassisisme. Han beholdt de sedvanlige formtypene, men gav dem en personlig, nesten sæverudsk melodisk stil fylt av kontrapunktiske virkemidler.

Naturmystiker

Avgjørende for Sæverud var naturopplevelsene og deres betydning som drivkrefter i komponeringen. I naturopplevelsenes betydning og det nasjonale viste Sæverud seg på bølgelengde med David Monrad Johansens syn på det nasjonale og hans søken etter forbindelsen mellom kunstmusikk og folkemusikk. Et slektskap kan også spores mellom Sæveruds musikk og deler av Sparre Olsen og Geirr Tveitts musikk. Det er skrevet om Sæverud at «han var modernist, men også en glødende motstander av avantgardismens brudd med tonaliteten og det melodiske i musikken.»

Tillitsverv

Sæverud var formann i Kunstnersamfunnet i Bergen i 1930–1931, en av stifterne av foreningen Ny Musikk i 1938 og styremedlem til 1954, styremedlem i Norsk Komponistforening i perioden 1946–1948 og i Musikselskabet Harmonien fra 1955, styreformann i 1961–1964. I 1957 ble han æresmedlem og i 1975 tildelt selskapets fortjenstmedalje. Han ble medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i Stockholm i 1952 og fikk Statens kunstnerlønn i 1953. I 1977 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Harald Sæverud ligger gravlagt på sin eiendom Siljustøl.

Hovedverker

Scenemusikk

  • Vold mot Lucretia, 1936
  • Peer Gynt, 1947
  • Ridder Blåskjeggs mareritt, ballett, 1960

Orkesterverker

  • 9 symfonier, 1920–1966
  • nr. 5, Quasi una fantasia, 1941
  • nr. 6, Sinfonia Dolorosa, 1942
  • nr. 7, Salme, 1944–1945
  • nr. 8, Minnesota, 1958
  • nr. 9, 1966
  • Ouverture appassionata, 1920
  • Lucretia-suite, 1936
  • Gjetlevise-variasjoner, 1941
  • Siljuslåtten, 1942
  • Galdreslåtten, 1942
  • Peer Gynt, orkestersuite 1 og 2, 1947
  • 12 orkesterstykker fra Peer Gynt, 1948
  • Allegria, Sinfonia concertante, 1957
  • Entrata regale, 1960
  • Ridder Blåskjeggs mareritt, orkestersuite, 1960
  • Fanfare og hymne, 1970
  • Mozart-Motto-Sinfonietta, 1972
  • Fiolinromanse, 1942
  • Klaverkonsert, 1948–1950
  • Fiolinkonsert, 1956
  • Fagottkonsert, 1963

Klavermusikk

  • Lette stykker (2 hefter med blant annet Småsveingangar og Rondo amoroso), 1916–1975
  • Slåtter og stev fra Siljustøl, 4 suiter (med blant annet Kjempeviseslåtten, også i orkesterversjon), 1942–1966
  • Peer Gynt-utdrag, 1947
  • Seks sonatiner, 1948–1950

Kammermusikk

  • To blåsekvintetter
  • Strykekvartett, 1970
  • 20 små fiolinduetter, 1951

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kayser, Jan Henrik: Rondo amoroso : Harald Sæverud og klavermusikken, 1997, isbn 82-7326-048-8
  • Bækkelund, Kjell, red.: Norske komponister, 1977, isbn 82-10-01549-4
  • Grinde, Nils: Norsk musikkhistorie, ny utg., 1993, isbn 82-91379-00-9
  • Holen, Arne m.fl., red.: Norges musikkhistorie, b. 4, 2000, isbn 82-03-22407-5
  • Li, Børn.: Harald Sæverud, 1986, isbn 82-588-0424-3
  • Norsk biografisk leksikon, andre utgave
  • Reitan, Lorentz: Harald Sæverud : (1897-1992) : mannen, musikken og mytene, 1997, isbn 82-03-29078-7
  • Sandmo, Erling, red.: Et eget århundre : norsk orkestermusikk 1905-2005, 2004, isbn 82-7547-157-5
  • Wallner, Bo: Vår tids musik i Norden, 1968

Faktaboks

Harald Sæverud
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036692009414

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg