Faktaboks

Johan Scharffenberg
Født
23. november 1869, Moss
Død
1. februar 1965, Oslo
Virke
Lege, publisist og sosialpolitiker
Familie

Foreldre: Krigskommissær og oberstløytnant Hedvard Carl Scharffenberg (1819–1893) og Caroline Fredrikke Dietrichson (1825–1876).

Ugift.

Søstersønn av Johannes Wilhelm Christian Dietrichson (1815–1883).

Johan Scharffenberg

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Johan Scharffenberg
Av /NTB Scanpix ※.

Johan Scharffenberg var en norsk psykiater, fengselslege og samfunnsdebattant.

Han hadde et sterkt samfunnsmedisinsk engasjement, og satte spor etter seg som en bredt engasjert foredragsholder og skribent. Av særlig stor betydning for Scharffenberg og for hans ettermæle var engasjementet for avholdssaken, for eugenikk og mot nazismen. I løpet av ca. 78 år i offentligheten publiserte han et stort antall artikler i aviser og tidsskrifter, og han oppnådde en bemerkelsesverdig innflytelse i samfunnet. Hans posisjon i norsk offentlighet toppet seg da han i 1945 på vegne av det norske folk tok imot kong Haakon da denne returnerte til landet etter okkupasjonen.

Bakgrunn

Scharffenberg tilhørte en gammel embetsmannsfamilie og vokste opp i Moss, Kristiania, Hamar og Molde, hvor han tok examen artium i 1888. Han ble cand.med. i 1897.

Hans rolle som offentlig person tok form tidlig. Allerede i skoleårene var interessene mange. I 1887, 18 år gammel, skrev han om egennavn i bondestanden i Romsdals Budstikke under pseudonymet Kai Lykke, et forfatternavn han også brukte da han gav ut lyrikksamlingen Hjemløse Sange i 1889. Da han samme år begynte å studere medisin, kastet han seg ganske snart ut i arbeidet for å reformere både medisinstudiet og universitetet. Dette kulminerte i 1899 med boken Reform av den medicinske undervisning, der lærerne og spesielt professor Julius Nicolaysen fikk gjennomgå. Dette skriftet ble en viktig faktor i reformarbeidet ved universitetet, men kostet Scharffenberg en akademisk karriere.

Lege og psykiater

Som ung lege var Scharffenberg flere ganger assistent hos sin bror Herman Scharffenberg, som var lege i Eidsberg. Tuberkulosen var utbredt, og Johan Scharffenberg engasjerte seg i spørsmålene omkring en eventuell slektsdisposisjon for sykdommen, dens mikrobiologiske årsaksforhold og utbyggingen av folkesanatorier.

Hans virke som lege var likevel i hovedsak innenfor psykiatrien og som fengselslege. Han var blant annet bestyrer av Kriminalasylet i Trondheim, av Trondhjems sindssygeasyl fra 1903 til 1904 og av Kristiania sindssygeasyl for kvinner fra 1905 til 1908. Fra 1905 til 1914 var han lege ved Kristiania tvangsarbeidsanstalt og hadde legepraksis ved siden av. Fra 1914 til 1919 var han reservelege ved Gaustad asyl. Fra 1919 til 1940 arbeidet han som lege ved Botsfengselet i Oslo. Fra 1922 til 1941 og noen måneder i 1945 var han dessuten overlege ved Oslo Hospitals sinnssykeasyl.

Scharffenbergs var særlig opptatt av arvelighet, herunder slektskapsforhold og psykisk sykdom. Han ivret for en bedre registrering av psykisk syke som grunnlag for forskning og helsetjeneste. Som rettspsykiater og fengselslege kom han i nær kontakt med spørsmålet om forbindelse mellom forbrytelser og psykisk sykdom. Særlig opptok psykopatibegrepet ham. Han mente at det var viktig å avsløre psykopatiske trekk hos ledere i samfunnet, og kom med sterke advarsler mot Adolf Hitler, som han allerede i 1933 karakteriserte som en psykopat, og mot nazismen.

Han var skeptisk til enkelte behandlingsmessige retninger og til sekterisme innen psykiatrien. Han var kritisk overfor psykoanalysen da den fikk tilhengerer i Norge i 1930-årene, og han slo hardt til overfor Wilhelm Reich da denne oppholdt seg i Norge i 1930-årene. Med det pådro Scharffenberg seg vrede fra blant andre forfatteren Sigurd Hoel og psykiateren Trygve Braatøy. Gjennom sin offentlige kritikk av Reich var Scharffenberg delaktig i at Reich ikke fikk fornyet sin oppholdstillatelse i Norge og måtte forlate landet i 1939. 

Scharffenberg var også sterkt opptatt av medisinsk historie. Med stipend studerte han kilder i København i 1901 og 1906, og gav ut solide publikasjoner med historiske emner. I 1908 søkte han et universitetsstipend i medisinalhistorie og medisinalstatistikk. Det av ham meget utskjelte medisinske fakultet innstilte ham, men Det akademiske kollegium sa nei.

Politisk engasjement

Hele livet hadde Scharffenberg politikk som en spesiell interesse, og hans argumentasjon ble hørt og fikk betydning. Han var en periode medlem av Arbeiderpartiet, og var lenge fast skribent i Arbeiderbladet.

Unionsoppløsningen i 1905

I 1890-årene tok han meget aktivt del i debatten om Norges forhold til Sverige. Holdningene hans var imidlertid ikke alltid konsistente; han var både for og mot unionsoppløsningen som kom i 1905, og han var først republikaner, men ble så kongevenn. Han beundret styreformen i Sveits og var en varm tilhenger av folkeavstemninger.

Avholdssaken

På begynnelsen av 1900-tallet var han aktiv målmann, idet han anså språket som viktig for nasjonalfølelsen, men samtidig tok han klar avstand fra mange av nasjonalismens sider. Det samfunnsproblemet som han lenge var mest opptatt av, var imidlertid alkoholen og dens skadevirkninger, og fra 1902 til 1933 var avholdsarbeidet hans viktigste offentlige arena. Han hadde en klar sosialmedisinsk orientering og så alkoholskader på nært hold i sitt legearbeid. Men også de moralske og etiske sidene ved alkoholbruk som virkelighetsflukt drev ham. Med stor konsekvens og stor bredde argumenterte han for tiltak som kunne gi alkoholen en mindre fremtredende plass i norsk kultur og samfunnsliv. Han var medlem av den store alkoholkommisjonen, som ble oppnevnt i 1910 etter hans initiativ.

Eugenikk

På 1910- og 1920-tallet var Scharffenberg en talsmann for eugenikk eller slektshygiene. «Det ville være både fornuftsstridig og inhumant i all fremtid å tillate håpløse slekter å yngle på bekostning av de gode slekter» skrev han i Arbeiderbladet 25. november 1930. «Rasehygiene» var imidlertid for ham en misvisende betegnelse, fordi det for ham ikke var snakk om legge til rette for «raserenhet», men om å legge til rette for at de beste arveegenskapene i en befolkning skulle videreføres fra en generasjon til den neste. Han skrev i 1934 at den amerikanske og den tyske rasehygienen først og fremst var rasistisk motivert, i motsetning til den eugenikken han selv var tilhenger av.

Scharffenberg var bekymret for at det i hans tid var de med dårligst arveegenskaper som i størst grad fikk barn. En aktiv slektshygienisk politikk ville måtte legge hindringer for at individer med uønskede arveegenskaper forplantet seg. «Idioter», epileptikere, omstreifere, prostituerte og vaneforbrytere var for Scharffenberg personer med uønskede arvelige egenskaper, og eugenikk var derfor for ham, som for deler av arbeiderbevegelsen, en måte å bekjempe sosiale problemer på. I 1932 gav Arbeidernes opplysningsforbund (AOF) ut Scharffenbergs bok Hovedpunktene i arvelæren. Spørsmålet var tidlig på 1900-tallet et aktuelt politisk spørsmål særlig knyttet til ekteskapslovgivning og straffelov. Scharffenberg var tilhenger av å få på plass en lov som åpnet for sterilisering, som Norge fikk i 1934.

I ettertid har Scharffenbergs og andre eugenikeres forståelse av hva slags egenskaper som er arvelige vært sterkt kritisert.

Andre verdenskrig

I 1930-årene så Scharffenberg at en storkrig nærmet seg. Han ropte varsko mot nazismen og var meget aktiv i skrift og tale. Da det begynte å melde seg politiske flyktninger til Norge på grunn av jødeforfølgelsene i Tyskland, arbeidet han for å hjelpe dem. Hans krasse publisistvirksomhet ble undertiden politisk kinkig for myndighetene, men den fortsatte også etter det tyske angrepet i 1940. Den 21. september 1940 holdt han et sterkt foredrag i Studentersamfundet i Oslo. Det var en flammende appell om frihet og motstand mot okkupasjonen. Applausen var enorm, og møtet regnes som et av startskuddene for norsk motstandsbevegelse. Scharffenberg ble arrestert etterpå, men han slapp egentlig forbausende lett fra forhør og fengsling.

Da krigen var over og kong Haakon vendte tilbake til Norge holdt Scharffenberg en velkomsttale på vegne av det norske folk.

Etterkrigstiden

Da andre verdenskrig var over, var den 76-årige Scharffenberg naturlig nok en av heltene. Men hans sterke rettferdighetstrang førte ham i en annen retning enn mange andre. Han mente at når oppgjørets time var kommet, burde skylden for okkupasjonen også plasseres hos de myndighetene som hadde forsømt oppbyggingen av forsvaret i 1930-årene og som hadde vært unnfallende da krigen kom. Når det gjaldt de norske nazister, var han opptatt av at rettsoppgjøret måtte yte også dem rettferdighet: «Vi er et kulturfolk i en rettsstat.»

Tross sin etter hvert høye alder deltok Scharffenberg også i etterkrigstidens store saker. Allerede i 1919, da det var snakk om småstaters rolle i Folkeforbundet, hadde han sagt at disse ble som «pudler i et løvebur». Det var derfor en logisk linje når han etter krigen kjempet innbitt mot norsk medlemskap i FN og NATO.

Personlighet

Scharffenbergs autoritet var bemerkelsesverdig. Han var av en gammel slekt som tilhørte eliten i samfunnet, var stolt av det og hadde en selvsikkerhet og en ansvarsfølelse som gjorde det naturlig for ham å etablere personlig kontakt med samfunnstopper uten å nøle. Legerollen innebar også atskillig respekt. Scharffenberg var stridbar av natur og vek ikke unna når det var noe han mente var riktig. Høy intelligens, skarp penn og uforlignelige retoriske ferdigheter fenget den allmenne interesse. Hans manuskripter var alltid logiske og gjennomarbeidede og inneholdt gjerne en rekke fakta som gav dem varig verdi og gjorde hans meninger vanskelige å gjendrive. Hertil kom et myndig vesen som skremte selv hans fangevoktere under krigen.

Til hans 70-årsdag kom festskriftet Frihet – Sannhet med en omfattende bibliografi.

Utgivelser (utvalg)

  • Hjemløse Sange 1889
  • Reform av den medicinske undervisning, 1899
  • Kampen mod tuberkulosen, 1899
  • Bidrag til de norske lægestillingers historie før 1800, 3 bind, 1904–1905
  • Lægernes alkoholforordninger, Trondheim 1918
  • Minner fra 1905. Foredrag i Studentersamfundet i Oslo 21.9.1940, 1940
  • Fredstanken – forsvarstanken. Foredrag på forsvarsmøtet 2.3.1948, 1948
  • Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, 1950
  • Frihet og menneskeverd. Artikler i utvalg, redigert av August Schou, 1972

Etterlatt materiale

  • Diverse materiale i Håndskriftsamlingen, NBO, i AAB, Oslo og Det kgl. Bibliotek, København

Avbildninger

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Frihet – sannhet. Festskrift til Johan Scharffenberg. 70-årsdagen 23. nov. 1939, 1939
  • Hvem er hvem, 1964 og 1968
  • Johan Scharffenbergs minne, 1967
  • Larsen, Øivind: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Lavik, Nils Johan: Makt og galskap. En psykiater i konfrontasjon med nazismen, 1990
  • Mohr, Otto Lous: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 12, 1954
  • NL, bind 5, 1996
  • Ramstad, Svein: Johan Scharffenberg og avholdsbevegelsen til sommeren 1911, hovedoppgave UiO, 1972
  • Scharffenberg, Johan: Frihet og menneskeverd, 1972
  • Selman, Frode Tarjei: «Thi jo mindre der fordres, des mindre vindes» – Johan Scharffenberg og striden om den medisinske undervisningen ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, 2002
  • Studenterne 1888, 1913, 1938
  • Sundet, Olav: Johan Scharffenberg (1869-1965), samfunnslege og stridsmann, 1977
  • Sætre, Anders Nic.: Scharffenberg og rettsoppgjøret, hovedoppgave UiB, 1972
  • Søbye, Espen: En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke, 1869 – 1965

Faktaboks

Johan Scharffenberg
Historisk befolkningsregister-ID
pf01052721007800

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg