Emil Waldteufel

Waldteufels musikalske stil var inspirert av fransk musikk, som Charles Gounod, Camille Saint-Saëns og Georges Bizet. I tillegg hentet han også inspirasjon fra lettere operaer av Edmond Audran, Paul Lacôme og Jacques Offenbach, samt folkemusikk fra Bayern. Komposisjonene hans består for størstedelen av valser, polkaer og masurkaer.

Waldteufel komponerte ved og for klaveret før han utarbeidet orkestersatsen. Han brukte dirigentpinne, til forskjell fra andre dirigenter på denne tiden, som brukte en fiolinbue når de dirigerte. Det typiske Waldteufel-orkestret bestod av strykere, dobbel treblåserbesetning, to kornetter, fire valthorn, tre tromboner, eufonium og slagverk.

Til forskjell fra Johann Strauss den yngres valser og polkaer med et rettfrem musikalsk uttrykk, brukte Waldteufel en mer forfinet harmonikk og jevnere frasering.

Waldteufel vokste opp i en musikalsk familie. Han fikk musikkleksjoner fra faren og en lokal musiker ved navn Joseph Heyberger. Etter å ha flyttet til Paris fikk han grunnleggende musikkundervisning ved Paris-konservatoriet, fulgt av undervisning av pianisten Antoine François Marmontel (1816–1898). Waldteufel ble tvunget til å oppgi sine klaverstudier av økonomiske grunner, men etter en stund leide han et rom i Bellefond der han kunne fortsette å komponere.

Under studietiden ved konservatoriet ble Waldteufels orkester et av de mest berømte i Paris og fikk etter hvert en mengde engasjementer. 27 år gammel ble han hoffpianist for keiserinne Eugénie og ledet ballorkestret ved hoffballene blant annet for Napoleon 3.

I 1874 ga Waldteufel en konsert som prinsen av Wales, senere kong Edvard 7., overvar. Prinsen var overbegeistret over Waldteufels Manolo-vals og sørget for at hans musikk ble kjent i England. Han fikk utgiverkontrakt med Hopwood & Crew, samt et annet forlag, noe som skaffet ham innpass i Buckingham Palace og hos dronning Victoria, og etter en stund kom Waldteufel til å dominere dansemusikken i London. Det var på denne tiden han komponerte sine mest kjente verk.

Waldteufel ga konserter i en rekke europeiske byer; London i 1885, Berlin 1889 og operaballene i Paris i 1890 og 1891, for å nevne de viktigste. Han fortsatte sin karriere som dirigent og komponist for de franske presidentballene frem til 1899, da han pensjonerte seg.

Waldteufels mest kjente vals er Les Patineurs (Skøyteløpervalsen) op. 183 fra 1882. Andre av Waldteufels berømte valser er Manolo, op. 126 (1874), Roses et Marguerites, op. 141, Violettes, op. 148 (1876), Les Sirènes (1878), Amour et Printemps (1880) og Estudiantina waltz, op. 191 (1883). Hans valser omfatter mer enn 250 opus.

• musikk
• musikk i romantikken