Lévinas arbeidet i forlengelsen av Husserls og Heideggers fenomenologi. Dette er særlig tydelig i hans første arbeider, og han vant først berømmelse som Husserl-kommentator. I 1950-årene begynte han for alvor arbeidet med å utforme sin originale filosofiske etikk med det formål å overskride den tradisjonelle ontologiens etiske nøytralitet.
Levinas' første hovedverk, Totalité et infini (1961), var blant annet inspirert av den dialogiske tenkningen til Franz Rosenzweig og Martin Buber. Han tar her utgangspunkt i vårt møte ansikt til ansikt med den Andre. Verket har undertittelen «et essay om det ytre», og det sentrale poenget er at vi ikke kan oppdage hva et menneske er ved å søke i vårt eget indre, men bare i møte med et annet menneske som møter oss som et ansikt.
Tradisjonelt har ontologien bestrebet seg på å finne en totalitet i virkeligheten, og Hegel er det klareste eksempelet på dette. Søren Kierkegaard hevder at det enkelte subjektet ikke lar seg begripe på denne måten. Lévinas nærer et slektskap med Kierkegaard på dette punktet, men hevder at det er den Andre, det andre mennesket, som sprenger totaliteten.
Dette forholdet til den Andre er grunnlaget for Lévinas' etikk. Etikken betraktes som filosofiens grunnlagsdisiplin, og Lévinas kaller derfor sin filosofi for fundamentaletikk, i motsetning til Heideggers fundamentalontologi. Disse tankene ble videreført i hans annet hovedverk, Autrement qu'etre ou au-delà de l'essence (1974).
I tillegg til hans filosofiske arbeider må også hans kommentarer til jødiske skrifter nevnes. De har en klar sammenheng med hans filosofiske arbeider, men Lévinas forsøkte aldri selv å foreta noen systematisk integrasjon av disse to sidene ved sin tenkning.
Kommentarer (2)
skrev Klaus Jøran Tollan
svarte Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.