Faktaboks

Hugo Grotius

Huigh de Groot eller Hugo de Groot

Uttale
γrˈo:tsius
Født
10. april 1583, Delft, De forente Nederlandene (nå Nederland)
Død
28. august 1645, Rostock, Svensk Pommern (nå Tyskland)
Hugo Grotius
Hugo Grotius var en nederlandsk humanist og folkerettslærd. Han er først og fremst kjent for sitt rettslige arbeid, der han forsvarte prinsippet om det åpne havet. Som følge av politisk aktivitet tilbrakte han mye av livet i eksil.
Av .

Hugo Grotius var en nederlandsk humanist og folkerettslærd. Han er først og fremst kjent for sitt rettslige arbeid, der han forsvarte prinsippet om det åpne havet. Som følge av politisk aktivitet tilbrakte han mye av livet i eksil.

Livsløp

Grotius tilhørte en ansett slekt i Delft, og viste tidlig usedvanlige evner og kunnskaper. Allerede åtte år gammel skrev han dikt på latin. Han ble student i Leiden i 1594 (elleve år gammel), dr.juris i Orléans i 1598, og så advokat i Haag i 1599.

Grotius hadde senere embetsstillinger som advokatfiskal (offentlig anklager) for Holland, Zeeland og West-Friesland (1607), og i 1613 ble han rådspensjonær (høyeste embetsmann) i Rotterdam og medlem av Staten-Generaal. Han hadde også oppdrag som offentlig rikshistorieskriver.

Som følge av disse stillingene i offentlig administrasjon ble han trukket inn i den religionspolitiske striden, som endte med at Jan van Oldenbarnevelt 1618 ble dømt til døden og Grotius til livsvarig fengsel. I 1621 smuglet imidlertid kona hans ham ut av Loevestein festning, gjemt i en bokkasse. Grotius flyktet deretter til Frankrike, der han fikk en årlig understøttelse av Ludvig 13. Han vendte i 1631 tilbake til Nederland, men måtte igjen forlate landet.

I 1634 utnevnte den svenske regjeringen ham til Sveriges ambassadør i Paris. I 1645 ble Grotius kalt til Sverige, der han fikk vite at de ikke lenger ønsket ham som ambassadør i Paris. Dronning Kristina ville i stedet gi ham tjeneste hos seg i Stockholm, noe han avslo. På veien tilbake forliste skipet i Østersjøen et sted ved kysten av det som i dag er Polen. Som følge av påkjenningene av en påfølgende lang, strabasiøs reise, døde Grotius i Rostock, 62 år gammel.

Forfatterskap

Grotius blir regnet som den siste store humanisten innenfor den nederlandske humanisttradisjonen. Forfattervirket hans var allsidig og omfattet typisk humanistisk arbeid: Han nyutga verker fra antikken, og skrev historiske, teologiske og juridiske verk og egen diktning, alt preget av humanismens universelle idé. Størst ry har han som folkerettsforfatter. Grotius behandlet folkeretten på grunnlag av den såkalte naturretten, mens de senere positive retninger bygger på sedvane og traktatpraksis.

Havrett

Blant de viktigste verkene hans på dette området er Mare liberum (Fritt hav), som utkom anonymt i 1609. Her imøtegår han portugisernes krav på herredømmet over de havene som lå opp til de landene de hadde oppdaget, og hevder at alle nasjoner har den samme friheten til å seile på det åpne havet. De jure belli ac pacis (Om krigens og fredens rett) regnes som hovedverket hans. Det ble skrevet mens han var i Paris og utgitt i 1625. I dette store folkerettslige og rettsfilosofiske arbeidet la Grotius grunnlaget for å frigjøre naturretten fra religionen, som den tidligere hadde vært avhengig av, men uten å ta avstand fra den. Budskapet hans om at det gjaldt en evig og ukrenkelig lov også overfor fienden gjorde sterkt inntrykk, forkynt som det ble midt under Trettiårskrigens redsler. Verket la grunnen til den moderne folkeretten, selv om mange nyere folkerettslærde har forlatt det naturrettslige grunnlaget Grotius bygde på, og i stedet spør etter det som er positivt fastslått i sedvane og traktatpraksis.

Historiske verk

Av de historiske verkene hans regnes Annales et historiae de rebus belgicis (De nederlandske statsannaler og historie, utgitt i 1657) som et storverk i nederlandsk historieskrivning. På det teologiske feltet skrev han under sitt fengselsopphold lærediktet Bewijs van den waren Godsdienst, som fikk en meget stor utbredelse, også på andre språk, og som han senere bearbeidet til det latinske prosaskriftet De veritate religionis christianae (Om den kristne religions sannhet, 1627).

Religiøst arbeid

På det religiøse området arbeidet Grotius for kirkelig enhet, og han blir ansett som en viktig foregangsmann for økumenikk.

Dramatiker

Også som dikter inntar han en ikke ubetydelig plass med sine tre latinske dramaer. Det første er Adamus exul (1601), tragedien om syndefallet. Det andre, Christus patiens (1608) behandler Kristi lidelseshistorie, og det tredje, Sophompaneas (1635) Josefs forsoning med sine brødre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg