Mikhail Bakhtin

Bakhtin vokste opp i Orjol, Vilnius og Odessa. Han studerte i Odessa og St. Petersburg og bodde fra 1924 i St. Petersburg, der han var aktiv i en krets av forskere som senere fikk navnet «Bakhtinkretsen». I 1929 ble han fengslet, anklaget for anti-sovjetisk virksomhet og deportert til Kustanaj i Kasakhstan. Der arbeidet han som bokholder, inntil han i 1936 flyttet til Saransk, der han arbeidet som lærer. Under krigen bodde han i Moskva, og i 1940 leverte han inn sin doktoravhandling om François Rabelais ved Gorkij-instituttet. Han dro tilbake til Saransk og arbeidet der til han ble pensjonert i 1961. Bakhtin led hele livet av osteomyelitt, og i 1969 flyttet han på grunn av sviktende helse tilbake til Moskva og levde der de siste årene av sitt liv.

Med bakgrunn i den aktuelle striden mellom den formalistiske og den sosiologiske retningen i sovjetisk litteraturvitenskap fremsatte Bakhtin allerede i 1920-årene en rekke ideer om forholdet mellom semiotikk og ideologi som foregriper moderne teorier. Flere bøker utgitt av hans venner under deres navn tilskrives i dag Bakhtin, som ikke lenger fikk publisere. Blant disse bøkene er de viktigste Den formale metode i litteraturvitenskapen (1928, av Pavel Medvedjev) og Marxismen og språkfilosofien (1929, av Valentin Volosjinov).

Grunnleggende for Bakhtins teorier er språkets dialogiske aspekt, som er et «translingvistisk» fenomen og faller utenfor den tradisjonelle lingvistikken. Dette synspunkt er utgangspunktet for hans epokegjørende avhandling om Dostojevskijs «polyfone» roman, Problemer i Dostojevskijs forfatterskap (1929, ny utgave Problemer i Dostojevskijs poetikk, 1963).

Bakhtins fokus på språkets dialogiske natur utvikles i denne boken til en egen romanteori, utfra den grunnleggende innsikten om at et (uttalt) ord alltid forholder seg til andre ord, andre intonasjoner og relasjoner mellom ord. Særlig tydelig ser vi dette i referert tale: altså alle former for tale i et litterært verk, for eksempel dialog, replikkvekslinger, lange, monologiske taler, men også tanke- og talestrømmer som viderebringes av en fortellerinstans. En konsekvens av denne måten å lese Dostojevskijs romaner på er at ideologier og ideer aldri fremstår som entydige og enkle, men alltid som «flerstemmige»: de inneholder «den (eller de) andres» perspektiv og brytes i dette.

Bakhtin kontrasterte Dostojevskijs polyfone og dialogiske romanform med Tolstojs «monologe» roman, der en overordnet forfatterinstans spiller en større rolle. Ettersom Tolstoj i Bakhtins teori først og fremst spiller rollen som kontrast til Dostojevskij, går Bakhtin i liten grad inn på en analyse av, og argumentasjon for, dette synet på Tolstojs romankunst.

Grunnleggende for Bakhtins kulturfilosofi er teorien om at en kultur stivner og dør når den isoleres, og at kulturell vekst foregår på grensen til andre kulturer, i møter, konfrontasjoner, grenseoverskridelser og hybridiseringer. Dette kommer til uttrykk blant annet i karnevalet. Hans hovedverk her er doktoravhandlingen François Rabelais og middelalderens og renessansens folkekultur (som først kunne komme ut 1965). Bakhtins karnevalteori betoner latterens frigjørende funksjon i en strengt regulert offisiell kultur. Karnevalet skaper en situasjon der autoriteter blir detronisert og man kan le av det ellers uangripelige.

I 1975 kom Problemer i litteratur og estetikk, en samling av Bakhtins mindre arbeider, fulgt 1979 av en lignende samling, Ordkunstens estetikk. Her stiller Bakhtin seg ytterst kritisk til alle former for språklig renhetstenkning, idet han insisterer på flerspråklighet og forskjelligspråklighet som et iboende trekk i språket og på språklig renhet som en lingvistisk abstraksjon.

• Rabelais og latterens historie
• Russlands litteratur