Diskursetikk er en form for etikk som legger vekt på at beslutninger og normer får sin gyldighet fra en åpen og informert diskusjon («diskurs») der alle parter stiller likt i å kunne bidra.

Faktaboks

Etymologi

frå latin diskurs 'drøfting'

Diskursetikken legger vekt på å utvikle regler for en samtale som sikrer konsensus, noe som innebærer tilslutning fra alle involverte parter.

Diskursetikken forbindes spesielt med filosofen Jürgen Habermas, som særlig har utviklet og forsvart teorien. Habermas sin variant av diskursetikk er i stor grad inspirert av moralfilosofien til Immanuel Kant. Prinsippene i Habermas sin diskursetikk og Kants pliktetikk har derfor mange likheter. Diskursetikken skiller seg likevel fra Kants teori ved at den ikke hevder at normer kan få sin gyldighet fra en enkelt aktørs rene fornuft. Habermas mener i stedet at normers gyldighet utledes fra en dialog med andre aktører.

Andre varianter av diskursetiske teorier har blitt utviklet av Karl-Otto Apel, samt andre.

Habermas' diskursetiske prinsipper

Habermas deler diskurser om normer opp i tre typer:

  • Etiske diskurser, som gjelder normer om verdier, altså om hva som er godt for personer og grupper
  • Pragmatiske diskurser, som gjelder normer om hvordan verdier kan oppnås
  • Moralske diskurser, som gjelder grunnleggende normer om hvordan vi er tillatt og forpliktet å handle

Moralske diskurser er den mest fundamentale typen diskurs, siden moralske normer blant annet bestemmer hvilke verdier vi er tillatt eller bør handle ut ifra og hvordan vi er tillatt eller bør oppnå dem. Moralske normer legger dermed begrensninger på etiske og pragmatiske diskurser.

Habermas mener at det følgende dialogiske universaliseringsprinsippet, som han kaller (U), må være tilfredsstillt for at en moralsk norm skal kunne være gyldig: En moralsk norm er gyldig bare hvis de forutsigbare konsekvensene og bieffektene av å følge normen i fellesskap kan aksepteres av alle berørte parter uten tvang.

Videre må alle diskurser oppfylle visse krav for å kunne gi gyldighet til normene som diskursen resulterer i. De viktigste kravene er:

  1. Ingen som kan gi et relevant bidrag til diskursen blir ekskludert
  2. Alle deltagere har samme mulighet til å bidra
  3. Alle deltagere mener oppriktig det de sier
  4. Alle deltageres enighet eller uenighet med foreslåtte normer er ikke er et produkt av tvang eller insentiver, men er i stedet et produkt av hvor sterke grunnene er som taler for eller mot normene

Kritikk av Habermas' diskursetikk

En viktig kritikk av Habermas sin diskursetikk handler om at prinsippene og forutsetningene han legger til grunn for at diskurser skal kunne gi oss gyldige normer er for idealiserte. Siden diskurser i den virkelige verden preges av makt, ekskludering og strategisk handling, så er det ingen reelle diskurser som kan gi oss gyldige normer. Til denne innvendingen svarer Habermas at diskurser kan oppfylle kriteriene i mer eller mindre grad, slik at noen diskurser kommer nærmere å gi oss gyldige normer enn andre.

En annen kritikk handler om hvordan (U) kan begrunnes. Habermas mener dette prinsippet kan logisk utledes fra underliggende prinsipper om kommunikasjon, men dette har blitt betvilt. Habermas har i ettertid endret sin posisjon til å si at (U) er en slutning til beste forklaring.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg