Eklektiker er en filosof som ikke selv bygger et sammenhengende filosofisk system ut fra egne grunntanker, men stykkevis velger og samler hva han finner riktig og tiltalende i andres systemer. Begrepet kan også brukes om en utøver som blander stilarter.
Eklektisismen forutsetter derfor en forutgående utvikling av forskjellige grunntanker, og fordi de enkelte tanker er utgått fra forskjellige utgangspunkter, blir den tilveiebrakte sammenheng mellom dem ofte overfladisk.
I den antikke filosofis historie er eklektiker betegnelse for de filosofer som i den romerske republikks senere tid og særlig under keisertiden forsøkte å forene stoisisme og platonisme til et filosofisk system, ofte med elementer fra Aristoteles og fra jødiske og andre orientalske systemer.
Som eksempler på eklektiske filosofer kan nevnes Cicero og på 1800-tallet franskmannen Victor Cousin, hvis erklærte mål var å «smelte sammen det beste i hver filosof».
I kunsthistorie og musikkhistorie betegner eklektisisme en tilslutning til andre kunstneres stil som følge av manglende originalitet, og i arkitekturen blir begrepet brukt om en arkitektur som baserer sine løsninger på en sammenstilling av elementer fra flere forskjellige samtidige eller historiske stilretninger.
Typisk er utviklingen av historismen på slutten av 1800-tallet. Mens historismen således gjerne betegner en bred vifte av forskjelligartede uttrykksformer, brukes eklektisismebegrepet i nyere arkitektur mer spesifikt om en retning innenfor postmodernismen som anført av den amerikanske arkitekten Philip Johnsons og senere briten Quinlan Terrys lek med historiske referanser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.