Os ser ut til å ha vore målmann all sin dag. Mellom 1913 og 1926 var han skrivar (generalsekretær) i både Noregs Mållag og Noregs Ungdomslag. Som nynorsking var han prinsippfast og kompromisslaus. I 1904 heldt han russetale på landsmål (nynorsk) i Kristiania. Det endte i slagsmål mellom landsmåls- og riksmålsruss, og politiet måte rykke ut for å stoppe slåsskampen.
Også som offiser markerte Os målstandpunktet sitt sterkt. I bladet Norsk Ungdom i 1927 utfordra han «generalane våre» med artikkelen «Måltvangen i forsvarsverket». Det førte til rettssak med dom på 28 dagar kakebu. Etter det han sjølv hevda, var han etter det persona non grata i forsvaret. Han førelas på Krigsskulen 1945–1946 om mål og målstrev i Noreg. Han laga ei militær ordliste nynorsk–bokmål og bokmål–nynorsk, som kom i fleire utgåver. Knytt til militæryrket var interessa Os hadde for fysisk fostring av ungdommen. Han gav mellom anna ut Kroppsøvingar i barne- og ungdomsskulen.
Som skrivar både i Noregs Mållag og i Noregs ungdomslag la Os ned eit stort og målretta arbeid, organisatorisk og administrativt. Han gav ut handbøker i lagsarbeid, var bladstyrar for medlemsblada Bodstikka 1913–1915 og Norsk Ungdom 1918–1927. Også som skrivar var Os kontroversiell og la seg ut med særleg Vestmennene i Bergen. I 1926 måtte han gå av som skrivar i mållaget og trekte seg like etter frå stillinga i Noregs Ungdomslag.
I tevling med utkastet frå Noregs Mållag laga Os eit privat framlegg til det som vart mållova av 1930, han verka inn på føresegnene av 1933 og skreiv om immunitet for lova i 1950. Han var konsulent for målbruk i statstenesta 1947–1951 og for Noregs Mållag 1956–1960. Han rettleidde om mål og målbruk på offentlege kontor i boka Tenestemålet, og handboka Norsk brevbok kom i fleire utgåver 1927–1958. Os var styrar for Noregs Boklag 1927–1931.
Han hadde i tillegg ei sterk kulturell og litterær interesse. Det var viktig for han at han gjennom denne interessa også fekk markert målstandpunktet sitt. Han omsette og skreiv skodespel og sat i styret for Det Norske Teatret mellom 1947 og 1951. I seinare år markerte han seg som lokalhistorikar og skreiv fleire lokalhistoriske verk: Eid og Hornindal, Selje og Vågsøy og Sandøy i Romsdal. Boka Stårheim og Stårheimsætta i mellomalderen går lenger attende.
I mangt og mykje representerte Os det som noko fordomsfullt er blitt sett på som den prototypiske vestmannen. Målstandpunktet hans var urokkelig; i tillegg var han Venstre-mann og faktisk den første leiaren i Kristiania unge Venstre.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.