Andreas Aubert var en norsk kunsthistoriker. Etter teologisk embetseksamen i 1877 begynte Aubert å utdanne seg til maler, men gikk snart over til kunsthistoriske studier. På sine reiser, blant annet i 1882–1884 i Paris, kom han i nær kontakt med moderne kunstretninger. I Norden var han en av de første som ivret for impresjonismen i en artikkel om Edouard Monet i Aftenposten i 1883.
Som kunstkritiker i Morgenbladet, Aftenposten og senere Dagbladet var han helt fra slutten av 1870-årene de unge kunstnernes utrettelige forkjemper, særlig gjaldt det de nasjonalt orienterte kunstnerne Gerhard Munthe, Erik Werenskiold, Theodor Kittelsen og Harriet Backer. Selv tok han som en av de første opp et vitenskapelig studium av norsk folkekunst i Den dekorative farve (1896), men også dansk kunst stod hans hjerte nær, liksom han hadde åpent øye for dannelsesverdiene i den klassiske kunsten.
Hans hovedverk som kunsthistoriker ble imidlertid den grunnleggende monografien Professor Dahl (1893) med tillegget Den nordiske naturfølelse og professor Dahl, som i 1896 skaffet ham statsstipendium som forsker året etter doktorgraden.
Gjennom dette arbeidet kom han inn på studiet av tysk romantisk malerkunst, og i Runge und die Romantik (1909) og det etterlatte fragmentet Caspar David Friedrich (1915) trakk han disse kunstnere frem av glemselen. Studier i Italia 1896–1898 resulterte i Cimabue-studien Die malerische Dekoration der San Francesco Kirche in Assisi (1907). Populære arbeider er Norges malerkunst (1900) og de to små bøkene om Fra Giovanni da Fiesole (1905) og J. F. Millet (1906). Et utvalg av hans artikler og avhandlinger ble utgitt 1917 av Carl Wille Schnitler under tittelen Norsk kultur og norsk kunst.
Han var sønn av Ludvig Cæsar Martin Aubert.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.