Dominique François Jean Arago

Arago var i hovedsak selvlært innenfor områdene matematikk, fysikk og astronomi. I 1804, da han var 18 år gammel, fikk han stilling som sekretær ved Observatoriet i Paris. Sammen med Jean-Baptiste Biot fikk han i oppdrag å fullføre målinger av avstander langs meridianen gjennom Paris som dannet grunnlaget for definisjonen av meteren. Dette arbeidet han med frem til 1809. Dette året ble han valgt til medlem av Det franske vitenskapsakademi, 23 år gammel. Han fikk stilling som foreleser i analytisk geometri og samtidig utnevnt til astronom ved Parisobservatoriet, en stilling han beholdt livet ut. Han holdt her en lang rekke populærforelesninger om astronomi, i tillegg til at han gjorde observasjoner og forsket innenfor områdene magnetisme og optikk. I 1818–1819 fullførte han sammen med Biot meridianmålingene, og en rapport med måleresultatene ble publisert i 1821.

Arago oppdaget hvordan magnetisme kan produseres ved rotasjon av en ikke-magnetisk leder. I 1824 demonstrerte han at en roterende kopperskive laget utslag på en magnetisk nål opphengt over skiven.

I første halvpart av 1800-tallet var det i Frankrike en diskusjon om lysets natur. Pierre Simon Laplace, Simeon Denis Poisson og Biot forvarte emisjonsteorien inspirert av Isaac Newtons partikkelteori for lyset, mens Arago og Augustin Jean Fresnel forsvarte oppfatningen om at lys er bølger. Arago konstruerte et eksperiment som gikk ut på å måle lysets hastighet i ulike stoffer, for å demonstrere lysets bølgenatur, men fikk etter hvert for dårlig syn til å gjennomføre det. Armand Hippolyte Louis Fizeau og Jean Bernard Léon Foucault rakk imidlertid å fullføre eksperimentet og demonstrere lysets bølgenatur før Arago døde.

Arago konstruerte et polariskop og brukte det til å undersøke polarisert lys. Han viste blant annet at kvarts sender ut sirkulært polarisert lys. Han var også den første til å registrere at lyset fra halen til kometer er polarisert. Han oppdaget også solas kromosfære ved en total solformørkelse i 1842.

Arago var direktør for Parisobservatoriet fra 1843 til 1853. Han foreslo da for Urbain Le Verrier å studere uregelmessigheter i bevegelsen av Uranus. Det ledet til oppdagelsen av Neptun 23. september 1846.

• lysets vitenskapshistorie