Faktaboks

Edmund Burke
Uttale
bə:k
Født
12. januar 1729, Dublin, Irland
Død
9. juli 1797, Beaconsfield, Storbritannia
Edmund Burke
Edmund Burke
Av .

Edmund Burke var en britisk statsmann og politisk filosof, født og utdannet i Dublin. Burke er en av det engelske språks største mestere, og er i dag mest kjent for sitt bidrag til politisk tenkning.

Politikk

Som privatsekretær for ministeren for Irland i 1761–1764 fikk han et innblikk i praktisk politikk; særlig lærte han sitt eget fedrelands elendige tilstand å kjenne.

Hans erfaringer med Irlands situasjon kan ha preget hans generelle politiske posisjon, særlig tanken om at et folk ikke kan styres mot dets vilje. I 1765 ble han medlem av Underhuset og knyttet seg til whigpartiet.

Med sin store veltalenhet ble han snart opposisjonens beste kraft. Han bekjempet hoffets innflytelse, som han mente hadde vokst sterkt etter Georg 3.s tronbestigelse i 1760.

Burke var motstander av den engelske politikken overfor de amerikanske koloniene, og gikk inn for moderasjon og en mer forsonlig holdning til koloniene angående deres stilling innen Storbritannia. Men da det likevel brøt ut kamper i det som skulle bli USA, og koloniene gikk inn for full løsrivelse (den amerikanske uavhengighetskrigen), var bena slått vekk under denne politikken.

Han var også kritisk til det britiske styret i India som han mente ikke tok hensyn til den eldgamle indiske kulturen.

I hele sin politiske karriere var Burke nærmest whigopposisjonen, men han hadde liten sympati for den liberale filosofien som ble grunnlaget for det nye whigpartiets politiske virksomhet.

Konservatisme

Forsiden på Burkes mest kjente verk, utgitt i 1790, året etter den franske revolusjonen

Burke var motstander av den franske revolusjonen.

I de skrifter han utgav samtidig med sin deltagelse i praktisk politikk legger han grunnlaget for en form for konservativ politisk tenkning.

Dette kom særlig tydelig frem i de skrifter han utgav etter utbruddet av den franske revolusjon i 1789; især Reflections on the Revolution in France (1790). Burke fordømte den franske revolusjon, som han mente var i strid med alle sunne krefter i samfunnet.

Det er kanskje hans fremstilling av det ikke-revolusjonære engelske samfunn som er mest interessant. Burke maner her frem et bilde av hvordan et samfunn kan bevares og endre seg, uten å gjennomgå de katastrofale endringene og fornyelsene som hadde inntruffet i Frankrike.

Forskningen på Burkes kritikk av revolusjonen har ofte begrenset seg til å henvise til den vekt han la på tradisjon og bevaringen av tradisjonelle institusjoner som kirke og arveadel. Men nyere forskning har videre hevdet at hans konservatisme brukte den engelske Common law – eller sedvaneretten – som modell.

Loven bygger i denne tradisjonen i første rekke ikke på lovvedtak, slik vi tenker oss utviklingen av det norske lovverket gjennom stortingsvedtak. I sedvanerettstradisjonen ligger hovedvekten på at lover og forordninger har fått hevd på dommeravgjørelser som blir videre diskutert, forkastet eller godtatt av senere dommere.

Samfunnet er slik åpent for endringer, men de er skrittvise og underkastet senere generasjoners kritikk og eventuell akseptering.

Estetikk

I 1756 vakte Burke oppmerksomhet med et skrift om opprinnelsen til våre forestillinger om det «opphøyde» og det «skjønne». Dette verk kan sies å ha forandret den estetiske smak i England fra klassisk formalisme til romantikk. Han hevdet at ikke det klare, men det dunkle og antydende er kjennemerket på stor kunst: «Det er vår uvitenhet om tingene som forårsaker all vår beundring og vekker våre sterke følelser».

I 1759 ble Burke redaktør av The Annual Register, et tidsskrift som hvert år gav en oversikt over de viktigste internasjonale begivenhetene.

Burkes samlede verker er utgitt i 16 bind (1803–1827); ny utgave ved William Willis (1925–1930; seks bind).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lock, F. P.: Edmund Burke, 1998–2006, to bind.
  • O'Brien, Conor Cruise: The Great Melody : A Thematic Biography and Commented Anthology of Edmund Burke, 1992.
  • Jørgen Pedersen (red.) Politisk filosofi, 2013.
  • J.G.A. Pocock «Burke and the Ancient Constitution: A Problem in the History of Ideas» i Politics, Language and Time, 1970

Kommentarer (1)

skrev Bernt Oftestad

I artikkelen om Edmund Burke savner jeg en bredere fremstilling av hans kritikk av den franske revolusjon. Han er mest kjent for sine "Reflections on the Revolution in France". En grei sammenfatning av kritikken finnes i Harvey C. Mansfields artikkel om Burke i "History of Political Philosophy", ed.: Leo Strauss & Joseph Cropsey 3. utg. The University of Chicago Press, London and Chicago 1987, 690ff.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg