Milij Aleksejevitsj Balakirev var en russisk komponist, pianist og dirigent. Han regnes som den russiske klavermusikkens grunnlegger og var den første som komponerte større verker i konsert- og virtuosstil.
Han fikk sin tidligste undervisning i musikk av moren. Senere studerte han hos Aleksandr Djubjuk i Moskva og hos Karl Traugott Ejzerikh (Eisrich) i Nizjnij Novgorod. Et mesenat fra Aleksandr Ulybysjev gjorde det mulig for Balakirev å fortsette sin utdannelse.
Midt på 1850-tallet flyttet Balakirev til St. Petersburg der han kom i kontakt med Mikhail Glinka – ofte kalt den russiske musikkens far – en komponist som kom til å beundre Balakirev meget. I 1856 gjorde Balakirev sin debut som pianist med første satsen i sin klaverkonsert.
Balakirev ble etter dette en av medlemmene i gruppen komponister som satte seg som mål å fremme Glinkas musikalske tradisjoner og hegne om den russiske musikkens nasjonale egenart. Balakirev ble ansett for gruppens leder og den ble kalt «Balakirev-kretsen» eller «Den nye russiske skolen». Gruppen besto foruten av Balakirev av komponistene Cesar Cui, Modest Musorgskij, Nikolaj Rimskij-Korsakov og Aleksandr Borodin og kom til å stå i skarp motsetning til Tsjajkovskijs mer internasjonale stil.
Balakirev hadde sin glansperiode som komponist og pianist på 1860-tallet. Da så flere av hans symfonier, sanger og klaverstykker dagens lys. 1860 påbegynte han et folkemusikalsk innsamlingsarbeide. Det året foretok han en reise langs Volga og skrev ned en mengde russiske folkeviser. I 1862, 1863 og 1868 gjorde han folkemusikalske ekspedisjoner til Kaukasus. 1862 skapte han sammen med Gavriil Lomakin den «Avgiftsfrie musikkskolen», en institusjon som i mange år kom til å få stor betydning for musikalsk dannelse blant brede folkegrupper i Russland.
Store personlige motganger både privat og kunstnerisk gjorde at Balakirev holdt seg borte fra offentligheten størstedelen av 1870-tallet. På 1880-tallet endret imidlertid dette seg og en ny produktiv periode så dagens lys. Nye verk kom til samtidig som han reviderte en del av sine tidligere verk. I perioden 1881–1908 ledet han på nytt den «Avgiftsfrie musikkskolen». Fra slutten av 1880-tallet ble hans verk fremført utenlands, blant annet i Frankrike, Polen og Tyskland. Størst suksess hadde han med instrumentalmusikken og fremfor alt med de verkene der han brukte folkemusikalske virkemidler. Det er i anvendelsen av disse midlene at Balakirev anså grunnlaget for sin musikk.
Av verker kan nevnes to symfonier, Ouverture over tema fra tre russiske folkeviser (1858, revidert 1881) og det symfoniske dikt Tamara (1882). Blant klaververkene kan nevnes klaversonate nr. 1 (1856–1857), klaver-fantasien Islamej (1869), klaversonate nr. 2 (1905), klaversonatine (1909), tre scherzoer, syv mazurkaer, tre nocturner og syv valser. Blant andre verk finner vi kor- og solosanger, transkripsjoner og arrangementer. Han utgav to samlinger russiske folkeviser (1866 og 1898).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.