Faktaboks

Jens Juel
Født
8. januar 1580, Refstrup i Jylland, Danmark
Død
26. mars 1634, Bøvling, Jylland. Begravet i Viborg Domkirke
Levetid - kommentar
Født 8.1 el. 8.11.1580. Død 26.3 el. 28.3.1634.
Virke
Dansk adelsmann og stattholder i Norge
Familie
Foreldre: Herman Juel (1548–1607) til Åbjerg og Alsted og Maren Juel. Gift 13.5.1610 i Viborg med Ide Lange (3.10.1584–13.6.1649), datter av Hans Lange (1542–1609) til Brejning og Johanne Skram (død 1620).
Jens Juel
Jens Juel
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Jens Juel spilte i sin stattholdertid en betydelig rolle i utbyggingen av statsmakten i Norge og la grunnlaget for den videre maktoppbyggingen på 1600-tallet.

Juel var av gammel dansk adel, gikk 1590–96 på Sorø adelsskole, reiste så i 7 år rundt til en rekke læresteder i Tyskland, Sveits, Frankrike og Italia, og ble sekretær i Danske kanselli 1603. Han ble rentemester 1609, og under Kalmarkrigen 1611–13 brukte kongen ham som zahlkommissær. 1616 ble han medlem av det danske riksråd og året etter forlent med Tranekær len. Kongen brukte ham også til diplomatiske sendeferder.

April 1618 ble Juel utnevnt til stattholder i Norge og lensherre i Akershus len. Posisjonen som lensherre var sterk, mens stattholderens myndighet var avhengig av de politiske omstendighetene, særlig hvor mye kongen delegerte av riksomfattende oppgaver. Juel overtok etter to stattholdere (Friis og Kruse) som ikke hadde fått spille noen viktig rolle i styret av Norge. Slik var det også i begynnelsen av Juels stattholdertid, men i 1620-årene ble han en stadig tyngre politisk aktør i en situasjon der Christian 4 engasjerte seg utenriks, ikke minst da han 1625 gikk inn i Trettiårskrigen i Tyskland.

Det gav støtet til en serie tiltak der Juel utøvde riksomfattende myndighet, ofte i kommisjon med den norske kansleren Jens Bjelke. 1624–25 gjennomførte de en taksering av adelens, odelsbøndenes og de geistliges jordegods for å fastsette hvor mye disse samfunnsgruppene skulle betale for å underholde ryttere med hest, den såkalte rosstjenesten. Kongen mistet interessen for oppfølgingen, så den tok Juel selv initiativet til 1626 – denne takseringen dannet senere grunnlaget for utskriving av rosstjenesteskatten til underhold av ryttersoldater. 1624 fikk Juel også oppdraget med å lede en taksering av gårdene i Norge for å finansiere garnisoner på de fire hovedfestningene. Garnisonsskatten ble innført 1627, og garnisonene ble stasjonert på Akershus, Båhus, Bergenhus og Trondheimsgård.

Norge var før Juels tid nærmest avmilitarisert; kongen skulle beherske landet ved hjelp av festningene og ha en beredskap i Danmark av orlogsfartøyer og profesjonelle soldater. Juel arbeidet aktivt for å styrke den militære beredskapen innad i Norge. Han var pådriver i opprustingen av Akershus til en sterk forsvarsbastion, og han fremskyndet etableringen av de nye militære garnisonene 1627. Det året utarbeidet han krigsordinansen for Norge, som Christian 4 godkjente januar 1628.

Ordinansen var en plan for en bondemilits, rekruttert ved at gårdene ble inndelt i legder, som hver stilte en soldat. 1627 måtte Christian 4 innkalle til bevilgende stendermøte i Danmark, og våren 1628 ble et norsk stendermøte holdt i Christiania. Kongens hensikt var at skattebevilgningen her skulle gå til utgifter i Danmark, men under Juels ledelse trumfet de norske stendene gjennom at den gikk til opprettelse av den norske bondemilitsen. Kongen bøyde seg for det, men da den toårige bevilgningen løp ut, lot han hæroppbyggingen stanse, og den ble først gjennomført i 1640-årene.

Slik gikk det også med et annet initiativ på stendermøtet: I sin rapport fra møtet skrev Juel og Jens Bjelke at i Norge var sjøforsvaret det viktigste, og de fremmet forslag om at det skulle etableres et system med bestykkede handelsskip, såkalte defensjonsskip. Christian 4 møtte forslaget med en kald skulder; senere prøvde han selv å innføre ordningen, men behandlet de norske rederne så dårlig at det ble en fiasko. Først i 1670-årene ble det etablert en mer vellykket defensjonsskipsordning. Kongens holdning til Juels og stendermøtets forslag skyldtes trolig at han mislikte at stattholderen og de norske stendene tok viktige politiske initiativ: Han ville styre selv.

Christian 4s uro over Juels selvstendige politikk skyldtes nok også hans sterke posisjon i økonomi og næringsdrift. Akershus ble et stadig viktigere oppebørselsentrum for kronens inntekter, som ble fordoblet i løpet av 1620-årene. Store midler ble ført videre derfra til København, men økende summer ble også brukt på tiltak i Akershus' nære omland, bl.a. på malmleting og bergverksdrift. Da Christian 4 gikk lei av disse utgiftene, gav han 1622 ordre om å avvikle bergverkene. Juel holdt likevel driften gående inntil det oppsiktsvekkende sølvfunnet i Sandsvær 1623 skapte fornyet optimisme.

Fra 1624 ble jernverkene drevet videre av privilegerte private kompanier, mens etableringen av Kongsberg sølvverk ble finansiert av midler fra kronens kasse på Akershus, og Juel ble den faktiske leder av sølvverksetableringen. Han foreslo 1626 at kronen skulle selge sølvverket til et privat partisipantskap, stilte seg i spissen for dette og forhandlet med kongen i over ett år om betingelsene for overdragelsen. Kongen måtte gi etter for Juels krav, og overdragelsen til partisipantskapet fant sted i april 1628, da Juel tiltrådte som direktør.

Vinteren 1629 bestemte kongen seg for å avslutte Juels stattholderskap og utnevnte Christoffer Urne til hans etterfølger. Christian 4 trakk seg nå ut av Trettiårskrigen og ville igjen føre en inngående kontroll med innenriksstyret. Kongen utnevnte Juel til dansk riksadmiral, men til kongens irritasjon ville Juel ikke ta imot utnevnelsen. I stedet fikk han Ålborghus slott i forlening, og det ble 1631 byttet ut med Bøvling len i hans hjemdistrikt i Nordjylland. På riksrådsmøtene 1629–34 opponerte Juel gjentatte ganger mot kongen.

I løpet av sin stattholdertid i Norge svingte Juel seg opp til å bli en av Danmarks største godseiere, med gods knyttet til fem–seks hovedgårder der. I Norge skaffet han seg ved utlånsvirksomhet mye pantegods, særlig i Eiker. Godsoppbyggingen skyldtes de omfattende inntektene han hadde som stattholder, dels ca. 8000 riksdaler som var hans årlige andel av lensinntektene, dels andre inntekter som posisjonen skaffet ham, bl.a. ved å låne av beholdningen på Akershus til egen utlånsvirksomhet og til å hjelpe frem sine klienter.

Som lensherre på Akershus ledet Juel etableringen av det nye Christiania etter at Oslo brant 1624, og han bidrog til at stattholderbyen ble en danskdominert by, gjennom å opptre som patron for et nettverk av innvandrede kjøpmenn, særlig fra Haderslev, som ble ødelagt i krigen 1627. Juel opptrådte i Norge siste gang på herredagen i Bergen 1631. Dermed kom han også til å spille en rolle i mottakelsen av de mange klagene som ble innlevert der, og som 1632 førte til oppnevnelsen av Bjelke-kommisjonen til undersøkelse av fogdenes embetsførsel.

Selv var Jens Juel eksponent for en avgrenset og kontrollert kongemakt under aristokratiets oppsyn, men hans stattholderskap bidrog på sikt til å styrke den kongedominerte statsmakten, slik at nordmennene måtte finne seg i flere byrder, skatter og forpliktelser under det fremmede styret.

Kilder og litteratur

  • NRR, bd. 4–6, 1870–77
  • NHD, rk. 2, bd. 2 og 3, 1904/1907–09
  • ANSH, bd. 1, 1929, s. 194–232
  • Y. Nielsen: Jens Bjelke til Østråt, 1872
  • K. Erslev (red.): Aktstykker og Oplysninger til Rigsraadets og Stændermødernes Historie i Kristian IVs Tid, bd. 1–2, København 1883–88
  • O. A. Johnsen: De norske stænder, 1906
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • Ø. Rian: Jens Juels stattholderskap 1618–1629. En studie i stattholderskapets kompetanse og funksjoner, 1975
  • S. Heiberg: biografi i DBL3, bd. 7, 1981
  • Ø. Rian: Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, bd. 2 i Danmark-Norge 1380–1814, 1997

Portretter m.m.

  • Maleri av ukjent kunstner (etter tapt forlegg), 1700-tallet; Gavnø slott, Danmark