Faktaboks

Sankt Sunniva

Den hellige Sunniva

Sunniva av Selja

Uttale
sˈunniva
Levetid - kommentar
Helgenskikkelse lagt til 900-tallet
Virke
Helgen, legendeskikkelse
Familie

Foreldre: Ukjente; ifølge legenden var faren en irsk konge.

Ugift.

Sankt Sunniva

Sankt Sunniva på alterskap fra Otterøy kirke i Trøndelag (utsnitt).

Sankt Sunniva
Av /NTNU Vitenskapsmuseet .

Sankt Sunniva er en norsk helgen. I middelalderen var Sunniva en av de tre mest fremtredende helgenene i Norge ved siden av Olav den hellige og Sankt Hallvard. Sunniva er trolig ikke en historisk person, men en legendeskikkelse formet etter ulike forbilder.

Ifølge legenden ble Sunniva født på midten av 900-tallet som datter av en irsk, kristen konge. Etter farens død arvet Sunniva makten som regjerende dronning og styrte med fromhet og gode gjerninger. Rykter om hennes rikdom og skjønnhet nådde en hedensk beiler som forsøkte med både smiger og trusler å få Sunniva til å gifte seg med ham. For å unngå å bli tvunget til ekteskap med en ugudelig mann, besluttet Sunniva å forlate landet. Mange valgte å følge sin dronning, og de gikk om bord i tre små skip som fulgte havstrømmene mot nord, uten årer eller segl.

Ved norskekysten kom skipene fra hverandre i en storm, og mens deler av følget kom til øya Kinn, landet Sunnivas skip på Selja. Der bodde de i grotter og levde i nøysomhet og fromhet. De lokale som bodde på fastlandet var ennå ikke kristne, og trodde at de fremmede stjal sauene som gikk på beite på øya. De tilkalte derfor Håkon jarl og ba ham om å drepe inntrengerne. Da Sunniva og følget hennes så Håkon og hæren hans komme, flyktet de inn i grottene. De ba Gud om å gi sjelene deres evig hvile og gi deres legemer en grav under fallende steiner. Straks styrtet steiner ned over dem og sendte sjelene deres til himmelen. Slik ble de befridd fra angriperne, og vant samtidig evig liv som martyrer.

Etter en tid kom noen kjøpmenn seilende forbi Selja, og la merke til en strålende lyssøyle på stranden. Der fant de en hodeskalle som de tok med seg til kong Olav Tryggvason og biskopen hans Sigurd i Trondheim. Kongen og biskopen dro til Selja og fant flere bein. De besluttet så å bygge en kirke, hvor det etter hvert skjedde mange under. Etter at de kristne omhyggelig hadde samlet sammen alle bein de kunne finne, oppdaget de legemet av den velsignede jomfru og martyr Sunniva hel og uskadd. Legemet ble med høyeste ærbødighet lagt i et skrin, ifølge legenden i 996. Biskop Pål av Bergen sørget for at Sunnivas relikvier ble flyttet fra øya Selja til byen Bergen, hvor det ble lagt i domkirken den 7. september 1170.

Festdagen for Sunniva og de hellige på Selja, seljumannamesse, er 8. juli.

Legendeteksten

Sankt Sunniva
Trefigur fra middelalderen av Sankt Sunniva fra Karlsøy kirke i Troms.
Sankt Sunniva
Av /Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo .

Legenden om Sunniva og de hellige på Selja er overlevert fra middelalderen på både latin og norrønt. De overleverte tekstene har litt ulik lengde og ordvalg, men man regner med at alle går tilbake til en legendetekst som ble utformet kort etter at Sunnivas helgenskrin ble flyttet til Bergen i 1170. Legendeteksten er trolig en kombinasjon av eldre og nyere elementer, og en sammenstilling av historiske hendelser og allmenne legendemotiver. Funn av beinrester på øya og den tidlige etableringen av Selja som kirkested, er historisk fundert. På bakgrunn av blant annet lærde sitater i teksten, er det foreslått at en cisterciensermunk ved Lyse kloster kan ha vært involvert i å gi legenden en enhetlig form og struktur rundt 1170 på oppdrag fra biskopen av Bergen. I moderne tid er legenden oversatt til norsk og engelsk.

Legendeteksten er inndelt i ni lesninger, noe som gjenspeiler at den ble brukt som lesetekst under feiringen av seljumannanmesse 8. juli. Slike tekster kunne også brukes som oppbyggelig lesning. Den latinske Sunniva-legenden finnes overlevert i to håndskrevne og to trykte kilder, ingen eldre enn omkring 1500. Blant disse er Breviarium Nidrosiense (trykt 1519) som inneholder legenden i en noe forenklet utgave. De norrøne versjonene finnes som en del av sagaene om Olav Tryggvason, og forekommer i ulike bearbeidelser av denne, blant annet i Flateyarbók, et islandsk håndskrift fra omkring 1390.

Har Sunniva levd?

Det er lite sannsynlig at Sunniva har levd. Den irske dronningen Sunniva synes å være en legendeskikkelse som har vokst fram med utgangspunkt i funn av anonyme bein på Selja. Når og hvordan Sunniva-skikkelsen ble formet er usikkert, men det var trolig i løpet av perioden 1050-1150.

Kristne jomfruer som velger døden heller enn ekteskap, er et utbredt motiv i martyrlegender alt fra tidlig kristen tid. Legenden har også sterke likheter med for eksempel legenden om den kristne kongsdatteren Sankt Ursula fra Britannia som led martyrdøden sammen med 11 000 jomfruer. På tilbaketuren fra en pilegrimsreise til Roma ble de i Køln angrepet av hunere, og Ursula ble drept etter å ha nektet å gifte seg med hunerkongen. Allerede den tyske historieskriveren Adam av Bremen som skrev om Norden på 1070-tallet, koblet de hellige på Selja sammen med de 11 000 jomfruene.

Sunniva finnes ikke i overleverte irske kilder, og Sunniva som helgentype skiller seg også fra kvinnelige helgener i Irland. Mer nærliggende paralleller til denne typen kvinneskikkelse finnes i norrøne sagnkretser og sagalitteratur, i tillegg til ulike legender om hellige jomfruer.

Et annet punkt som gjerne blir trukket fram, er det middelalderske navnet på festdagen 8. juli. På latin er festen viet til sancti in Selio, de hellige på Selja (eller sancti in Selio quiescentes, de hellige som hviler på Selja). Dersom Sunniva var hovedpersonen fra begynnelsen av, ville man forvente at festen allerede tidlig ville inneholdt hennes navn. Først i senmiddelalderske kilder bærer festdagen 8. juli Sunnivas navn.

Legendens struktur indikerer også at avsnittet som omhandler funnet av Sunniva er lagt til som et senere element, og at en eldre legendeversjon ble avsluttet med at en kirke ble bygget på stedet og at det der skjedde mirakler. Det er i senere litteratur også framhevet ulike maktpolitiske årsaker som kan ha bidratt til å forme Sunnivafiguren og legenden, både fra kongehuset og bispesetets side.

Man anvendte i middelalderen gjerne det retoriske virkemiddelet allegori, en billedlig fremstilling, når man skulle formidle dypere sannheter. Navnet Sunniva, «sol-gave», inviterer til å lese legenden som en allegorisk framstilling av kristendommens, «lysets», ankomst fra vest til det hedenske Norge, hvor den først ble avvist for senere å bli verdsatt. Lys-symbolikken i norsk litteratur og liturgi blomstret særlig fra 1150 av, og blir også hyppig brukt i forbindelse med Olav den hellige.

Helgenkult og mirakler

Selje kloster

Oversiktsbilde over ruinene av klosteret på Selja.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Fragment av messebok fra senmiddelalderen med deler av liturgien for seljumannamesse 8. juli.
/Riksarkivet, Lat. fragm. 1071, 11-12. .

Sankt Sunniva og de hellige på Selja ble i middelalderen feiret i hele Nidaros erkebispedømme (som inkluderte Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og Man). Referanser til Sunniva i håndskrifter og kunst forekommer også i resten av Norden og nord-Tyskland. I senmiddelalderen synes hansaforbundet å ha stått for en viss spredning av Sunnivakulten. I Norge synes hun å ha stått aller sterkest på Vestlandet og langs kysten til Nord-Norge, noe som kan forklares både av Seljas posisjon like ved det farefulle Stadhavet og av handelskontakter mellom Bergen og Nord-Norge.

Sankt Sunniva ble feiret med to årlige festdager. Seljumannamesse 8. juli ble offisielt feiret med høy festgrad over hele erkebispedømmet. Festdagen 7. september markerte overføringen av Sunniva til Bergen i 1170, og ble trolig kun feiret i Bergen bispedømme. Overføringen av Sunnivaskrinet var en flytting til bispesetet Bergen av de helgenrelikviene som ble identifiserte som Sunnivas og som etter hvert hadde nådd å bli bispedømmets viktigste. Selve bispesetet var allerede flyttet fra Selja til Bergen under Olav Kyrre (d. 1093), og kan ikke knyttes til flyttingen av Sunniva. Bergen manglet på 1100-tallet en skytshelgen som kunne måle seg med Olav i Trondheim og Hallvard i Oslo. Fra 1170 sto Sunnivaskrinet sentralt plassert i koret i domkirken i Bergen, Store Kristkirke, noe som blant annet beskrives i Profectio Danorum in Hierosolymam fra rundt 1200.

Den kirkelige feiringen av festdagen 8. juli besto av både messe og tidebønnsfeiring. Innholdet i messen var basert på den allmenne liturgien for en gruppe martyrer. Så å si alle messebøker fra middelalderens Norge før trykkekunsten er gått tapt, og bare få av de nordiske bokfragmentene inneholder rester av liturgien for Seljumannamesse. Et eget officium, det vil si liturgien til tidebønnsfeiringen i løpet av den årlige helgenfestdagen, er overlevert i Breviarium Nidrosiense for 8. juli, men musikken er gått tapt. Sangtekstene, som alle er på latin, inneholder elementer fra legenden, om den onde Håkon jarl og martyrdøden til Sunniva og følget hennes, og hvordan helgenene gleder seg i himmelen over seieren de vant. Sunniva er her omtalt som patrona bergensium, bergensernes skytshelgen, og patrona Norvegiae, Norges skytshelgen.

Mirakler var et viktig element i helgenkulten. Både Selja og Bergen har sannsynligvis hatt samlinger av mirakelberetninger, men disse er ikke overlevert. Seks mirakler er bevart i sangtekster til morgentidebønnen laudes i Breviarium Nidrosiense. Flertallet av disse miraklene er knyttet til helbredelser utført av de hellige på Selja, der blinde, lamme eller skadde mennesker kunne dra friske hjem. Et av miraklene omhandlet skipbrudne som tryglet Sunniva om hjelp og fikk berget last og mannskap før skipet sank.

Sunniva i kunsten

Sankt Sunniva
Sankt Sunniva sammen med Olav den hellige på alterskap fra Trondenes kirke, Troms.
Sankt Sunniva
Av /Universitetsmuseet i Bergen.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Sunniva fremstilles i kunsten som en ung kvinne med langt flommende hår, ofte prydet med en gylden krone på hodet. Hennes attributt, eller kjennetegn, er steinblokken hun holder i hendene. Steinblokken er en referanse til hennes martyrium i tråd med tradisjonen for helgenattributter.

Det er bevart 27 billedlige fremstillinger av Sunniva fra middelalderen, de aller fleste fra Norge. Den eldste bevarte Sunnivafiguren er i voks, på et segl fra Bergen domkapittel fra omkring 1250. Her identifiseres hun ved at navnet hennes er skrevet på et banner, og står uten attributt eller krone. Hun finnes også utskåret i hvalrossbein på det såkalte Christian 1.s reisealter fra rundt 1300. Alle andre fremstillinger av Sunniva kan dateres til 1400- og 1500-tallet. I en rekke helgenskap og altertavler sammenstilles Sunniva gjerne med Olav den hellige på helgenskapenes dører, slik at de to sammen representerer det kristne Norge.

Det finnes en rekke moderne framstillinger av Sunniva, både i form av skulpturer, malerier, tepper, glassvinduer og annen formgivning.

Sunniva etter reformasjonen

Sankt Sunniva
Sunniva på Selje. Skulptur av Arne Mæland fra 2013.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Reformasjonen i 1536–1537 avsluttet den offisielle helgenkulten av Sunniva. På dette tidspunktet er det usikkert hvor Sunnivaskrinet befant seg. Kristkirken ble av militærstrategiske grunner revet i 1531 og domkirkefunksjonen ble overført til Mikaelskirken ved Munkeliv kloster. Etter alt å dømme fulgte Sunnivaskrinet med. Da Munkeliv brant i mars 1536, er det usikkert om skrinet ble reddet ut og kunne overføres til fransiskanernes Olavskirke som da ble Bergen domkirke, noe den fremdeles er i dag. Sunnivaskrinet kan altså ha gått tapt allerede før reformasjonen.

De mange bevarte Sunnivafremstillingene fra altertavler og helgenskap, i dag stort sett oppbevart i moderne kirkesamlinger, viser at helgenene fortsatt var til stede i norske kirker rundt omkring i landet selv etter at den offisielle kulten hadde opphørt.

Sunnivas betydning på Vestlandet gjenspeiles i navnetradisjoner som fremdeles er levende. Navnet Sunniva fikk mange lokale varianter, særlig på Vestlandet (som Synnøve, Synneve, Synnøva, Synnev, Synve og andre). Fra omkring 1970 begynte bruken av formene Sunniva og Synne å bli mer vanlige.

Sunniva er i dag synlig til stede både på Selje, i Bergen og andre steder i Norge. I tillegg til moderne kunstverk og utsmykning, bærer både gatenavn og institusjoner hennes navn. De katolske kirkene i Molde og Harstad er dedikert til Sunniva, og den katolske skolen i Oslo, St. Sunniva skole, er oppkalt etter henne. Det er også det gregorianske kvinnekoret Schola Sanctae Sunnivae i Trondheim.

Sankt Sunniva og de hellige på Selja spiller også en rolle i utviklingen av Kystpilegrimsleia, pilegrimsleden langs vestlandskysten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Djupedal, Torkjell: Selja. Sankta Sunniva og Heilagøya. Selja forlag 2021.
  • Hommedal, Alf Tore, Åslaug Ommundsen og Alexander O’Hara (red.): St. Sunniva. Irsk dronning, norsk vernehelgen. Alvheim og Eide akademisk forlag, 2021
  • Juvkam, Per (red.): Bjørgvin bispestol. Frå Selja til Bjørgvin. Universitetsforlaget, 1968
  • Rekdal, Jan Erik: «Sunnivalegenden – irsk rekved mellom norrøne fjæresteiner?» i Sigurdsson, Jon Vidar; Myking, Marit & Rindal, Magnus (red.), Religionsskiftet i Norden. Brytinger mellom nordisk og europeisk kultur 800-1200. Unipub forlag, 2004, s. 159–196.
  • Rindal, Magnus, red.: Selja – heilag stad i 1000 år, Universitetsforlaget, 1997, isbn 82-00-22513-5

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg