Faktaboks

Administrasjonssenter
Hermansverk
Innbyggertall
109 774 (2019)
Landareal
17 661 km²
Høyeste fjell
Storen (2406 moh.)
Innbyggernavn
sogning, fjording
Kommunenummer
14 (fra 01.01.2020 har Vestland 46)

Fylkesvåpen

Sogn og Fjordane fylke

Sogn og Fjordane

Sogn og Fjordane fylke

Sogn og Fjordane fylke. Kjøsnesfjorden, en arm av det fiskerike Jølstravatnet, strekker seg østover mot Jostedalsbreen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Kart
Av /Store norske leksikon ※.
Sogn og Fjordane fylke

Sogn og Fjordane. Undredal ved Aurlandsfjorden. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Sogn og Fjordane fylke

Sogn og Fjordane fylke. Ved Strynevatnet ligger stedet Hjelle med det gamle Hjelle hotell. Hotellet har tatt imot gjester siden 1896. Fjellene på den andre siden av vannet er (fra venstre)Tindefjell, Skåla og Storskredfjellet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Sogn og Fjordane var et norsk fylke. Det ble slått sammen med Hordaland i 2020 og ble en del av Vestland fylke. Sammenslåingen var del av regionreformen som ble vedtatt av Stortinget i 2017. Sogn og Fjordane er fortsatt valgdistrikt ved stortingsvalg.

Sogn og Fjordane lå mellom Møre og Romsdal i nord, Hordaland i sør, Oppland i sør og Buskerud i sørøst.

Sogn og Fjordane besto av tre hoveddeler, Sogn, Sunnfjord og Nordfjord, hvorav de to siste utgjorde Fjordane.

  • Sogn utgjorde fylkets søndre del, omkring Sognefjorden og dens armer; Sogn omfatter i øst Vest-Jotunheimen og i nordøst størstedelen av Breheimen. Utenfor Sognefjordens munning nord for Utvær fyr ligger Holmebåen, som er Norges vestligste punkt.
  • Sunnfjord er områdene omkring de kortere fjordene som skjærer seg inn mellom Sognefjorden og Nordfjord (Dalsfjorden, Førdefjorden med flere). Sunnfjord når i øst opp til ryggen av Jostedalsbreen.
  • Nordfjord er landet omkring Nordfjord samt Stadlandet og strekker seg østover til ryggen av Jostedalsbreen og Strynefjellet.

Sogn og Fjordane ble opprettet i 1763 som Nordre Bergenhus amt og fikk navnet Sogn og Fjordane i 1919. Vestland fylke tilsvarer det tidligere Bergenhus amt.

Natur

Sogn og Fjordane har en variert natur fra fjorder og øyer langs kysten og oppover til høyfjellsområdene som hever seg mot øst. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye fosser. På fjellvidda er imidlertid elvene lange, slake og meandrerende og ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne fjordsjøer. Berggrunnen tilhører hovedsakelig Gneisregionen. Dessuten finnes devonfeltene på Vestlandet og kambrosiluriske skifre.

Sogn og Fjordanes natur varierer fra høyfjellsområdene som hever seg mot øst til fjorder og øyer langs kysten. Elvene har ofte bratte, korte løp med høye fosser, men på fjellvidda er elvene lange, slake og meandrerende og ytterst ved kysten har elvene korte, slake løp med grunne fjordsjøer. Den nasjonale egenart med fjord og fjell er Norges største turistattraksjon.

Fjell

I det meste av det tidligere fylket er berggrunnen prekambrisk gneis, som tilhører Gneisregionen. Devonfeltene på Vestlandet danner lokale topper av yngre bergarter. Sogn og Fjordane har 56 fjelltopper som er over 2000 meter høye.

Hurrungane utgjør det vestligste og villeste tindeområdet i Jotunheimen og tilhører Jotunheimen nasjonalpark. Skagastøls- og Styggedalstindane utgjør Hurrunganes høyeste og mektigste parti. Flere fjelltopper er blant Norges høyeste, og det er 55 topper over 2000 meter. Se også artikkelen om Norges høyeste fjelltopper.

Fjorder

Sognefjorden er både Norges og en av verdens lengste fjorder. Fra Skjolden innerst i Lustrafjorden har Sognefjorden ei strekning på 204 kilometer ut til havet. Sognefjorden er 1303 meter dyp utenfor Vadheimsfjorden og med det Norges dypeste fjord. Nordfjord utgjør også et dominerende landskap. Dessuten finnes kortere fjorder som Gulen, Botnafjorden/Norddalsfjorden og Solheimsfjorden.

Isbreer

Breheimen har brearmer som strekker seg ned i dalene mot kysten. Der finnes Nigardsbreen og Briksdalsbreen. Jostedalsbreen er den største isbreen på det europeiske fastlandet med 487 kvadratkilometer.

Vassdrag

Elvene har ofte fosser som Vettisfossen.

Gaularvassdraget er et av de største vassdragene på Vestlandet. Vassdraget har utspring i Haukedalen og Eldalsdalen, som møtes i Viksdalsvatnet og går videre gjennom Gaular til utløpet i Dalsfjorden. Gaularvassdraget kalles Fosselandet med blant annet Bellsfossen, Fossfossen, Kviteforkledet, Lyngstadfossen, Osfossen og Vallestadfossen.

Hornindalsvatnet er 514 meter dypt og dermed Europas dypeste innsjø. Lærdalselva er blant Norges beste lakseelver.

Kysten

Langs kysten ligger tallrike øyer som Bremangerlandet og Frøya.

Utenfor kysten av Sogn og Fjordane går Norskerenna, som her har en dybde på 300–400 meter. Det kan forekomme svake jordskjelv langs renna. I august 2018 ble det registrert et jordskjelv med styrke 2,8 utenfor Måløy.

Befolkning

Sogn og Fjordane var med sine 110 266 innbyggere (2016) landets nest minste fylkeskommune, mens Vestland med sine 635 000 innbyggere er landets nest største.

I hele etterkrigstiden hadde Sogn og Fjordane hatt lavere vekst i folketallet enn landet som helhet, og fylkets andel av landets folkemengde sank fra 3,0 prosent i 1950 til 2,1 prosent i 2016. Det tidligere fylkets største tettsted er Florø, som også er Norges vestligste tettsted. Utvær i Solund kommune er Norges vestligste bebodde øy.

Befolkningsutvikling

Sogn og Fjordane har i hele etterkrigstiden hatt lavere vekst i folketallet enn landet som helhet. Fylkets andel av Norges folkemengde sank fra 3 prosent i 1950 til knapt 2,3 prosent i 2006. Samtidig ble folketettheten flyttet fra Sogn til Sunnfjord. Nordfjords andel av befolkningen har vært relativt stabil etter 1950.

I tiårsperioden 1996–2006 hadde Sogn og Nordfjord en liten befolkningsnedgang mens det samtidig var vekst i Sunnfjord. Befolkningsveksten er imidlertid begrenset til Førde, nabokommunen Naustdal og Florø. I Sogn hadde bare Sogndal vekst. I Nordfjord var det kun vekst i Stryn. I 2006 bodde 35 prosent av fylkets innbyggere i Sogn (41 prosent i 1950), 39 prosent i Sunnfjord (32 prosent i 1950) og 27 prosent i Nordfjord (27 prosent i 1950).

Sogn

I Sogn er det i første rekke Årdal og Sogndal som har hatt vekst i folketallet. I Årdal var det imidlertid bare vekst under etableringen av aluminiumsverket i 1950- og 1960-årene. Sogndal hadde vekst i hele etterkrigstiden.

Sunnfjord

Førde og Flora i Sunnfjord har hatt vekst i hele etterkrigstiden. Her finnes også de største tettstedene i det tidligere fylket, Førde og Florø.

Nordfjord

I Nordfjord har befolkningsutviklingen vist et jevnere utvikling enn ellers i Sogn og Fjordane. Fem av de seks kommunene i Nordfjord hadde høyere folketall i 2006 enn i 1950. Sterkest vekst hadde Eid, mens Stryn hadde sterkest vekst de senere år.

Næringsgrunnlag

Det er særlig tre faktorer bak de store regionale forskjellene i befolkningsutviklingen i fylket siden 1980-årene.

Stor primærnæring har gitt befolkningsnedgang, likeledes stor andel sysselsatt i kraftkrevende industri (Årdal, Høyanger, Bremanger). Endelig har avslutningen av store anleggsarbeid vært av stor betydning for enkelte kommuner (Aurland, Lærdal, Balestrand, Vik, Luster).

Tettsteder

Sogn og Fjordane var landets minst urbaniserte fylke. Flere kommuner mangler helt tettsteder. I 2005 bodde 55 prosent av folkemengden i tettsteder mot 78 prosent i landet som helhet. Bare i Årdal og Leikanger ligger urbaniseringsgraden over landsgjennomsnittet (henholdsvis 96,4 og 88,9 prosent). I ytterligere tre kommuner ligger den omtrent på landsgjennomsnittet, i Flora (77,3 prosent), Vågsøy (77,0 prosent) og Førde (76,4 prosent).

Fylket hadde 16 tettsteder med over 1000 innbyggere i 2005. De største er Florø, Førde, Øvre Årdal, Måløy, Sogndalsfjøra og Nordfjordeid.

Administrasjon

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hadde sete i Leikanger og var det eneste fylkesmannsembete i landet som ikke holdt til i en by. Fylkeskommunens administrasjon lå på Hermansverk i Leikanger kommune. I nyere tid hadde begge også mindre avdelingskontor i Førde. Av andre statlige administrasjoner var fylkesskattekontoret, skattefutkontoret, fylkesarbeidskontoret, trygdeetaten og vegkontoret (siden 2003 regionvegkontoret for Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane), alle lokalisert til Leikanger.

Sogn og Fjordane var inndelt i politidistriktene Sogn (Leikanger) og Fjordane (Florø), som i 2002 ble slått sammen til Sogn og Fjordane politidistrikt og lokalisert til Florø. Siden 2016 inngår Sogn og Fjordane i Vest politidistrikt.

Tingrettene i Sogn og Fjordane lå i:

  • Sogndal (Indre Sogn), fra 1813 til 1966 beliggende i Solvorn
  • Høyanger (Ytre Sogn), flyttet fra Leikanger til Høyanger i 1974
  • Førde (Sunnfjord)
  • Nordfjordeid (Nordfjord).

I 2005 ble de fire tingrettene slått sammen til to, Sogn tingrett i Sogndal og Fjordane tingrett i Førde/Nordfjordeid, og disse ble igjen sammenslått til Sogn og Fjordane tingrett i 2017.

Fylket hadde fire prostier med 72 sogn. Prostiene var Ytre Sogn, Indre Sogn, Nordfjord og Sunnfjord. I 2012 ble Ytre Sogn prosti nedlagt, og Indre Sogn prosti skiftet samtidig navn til Sogn prosti.

Fylket hadde sentralsykehus med psykiatrisk klinikkavdeling i Førde; somatiske sykehus også i Nordfjordeid, Lærdal og Florø.

Skole, utdanning og forskning

Sogn og Fjordane fylke drev 15 videregående skoler, enkelte med filialer; privat videregående skole, Sygna, i Balestrand. Det var fire folkehøyskoler i fylket, i Sogndal, Førde, Sandane og Nordfjordeid. Høgskolen i Sogn og Fjordane hadde avdelinger i Sogndal (blant lærerutdanning), Førde (helse- og ingeniørfag) og på Sandane.

På Njøs i Leikanger lå ved sammenslåingen Statens forsøksgård for fruktavl; forskningsinstitusjonen Vestlandsforskning i Sogndal.

Kultur og media

Sogn og Fjordane regionteater ligger i Førde. I fylket utkom i alt åtte lokalaviser. Størst er Firda (Førde) og Sogn Avis (Leikanger). NRK har distriktskontor i Førde og lokalkontor i Hermansverk.

Kommuner

Sogn og Fjordane fylke hadde 26 kommuner. Det var til dels betydelige grensereguleringer for en del av kommunene i 1990-årene og senere uten at tallet på kommunene er endret. Endringene gjaldt Askvoll, Fjaler og Gaular i 1990, Lærdal, Leikanger og Vik i 1992, Eid og Gloppen i 1992 og Sogndal og Balestrand i 2000. Sogndal, Leikanger, Balestrand og Vik inngikk i februar 2016 en intensjonsavtale om kommunesammenslåing. Folkeavstemning gav imidlertid klart flertall imot kommunesammenslåing. I juni 2017 vedtok Stortinget at Leikanger, Balestrand og Sogndal likevel skulle slås sammen.

Fylkesordførere

  • 1963–1963 Ragnvald Terum Winjum (V)
  • 1963–1967 Nils Helgheim (Sp)
  • 1968–1975 Leif Iversen (H)
  • 1975–1987 Ola M. Hestenes (Sp)
  • 1988–1991 Julius Fure (H)
  • 1992–1995 Sjur Hopperstad (Sp)
  • 1995–1998 Knut O. Aarethun (Ap)
  • 1999–2011 Nils R. Sandal (Sp)
  • 2011–2015 Åshild Kjelsnes (Ap)
  • 2015–2019 Jenny Følling (Sp)

Næringsliv

Sogn og Fjordane hadde tredje største andel av sysselsetting innen primærnæringene av landets fylker (5,5 prosent mot 2,2 prosent i landet som helhet). Industriandelen (13,1 prosent inkludert oljeutvinning/bergverk) lå også over landsgjennomsnittet (10,0 prosent), mens servicenæringene lå tilsvarende lavere; 69,9 prosent mot 77,9 prosent i hele landet (alle tall fra 2016). Jordbruket baseres i første rekke på husdyrhold, særlig storfe, sau, stedvis også geit. I midtre og indre Sogn og Nordfjord betyr også frukt- og bærproduksjon mye. Ved utgangen av desember 2016 var 964 personer i Sogn og Fjordane helt uten arbeid.

Sogn og Fjordane hadde størst andel av sysselsetting i primærnæringene av landets fylker (8,3 prosent mot 3,5 prosent). Industriandelen (16,6 prosent inkludert oljeutvinning og bergverk) lå også over landsgjennomsnittet (13 prosent), servicenæringene ligger tilsvarende lavere; rundt 66 prosent mot 76 prosent i hele landet (alle tall fra 2004). Se artikkelen næringsliv i Norge.

Jordbruk

Jordbruket i Sogn og Fjordane baseres i første rekke på husdyrhold (særlig storfe, sau, stedvis også geit). Den store betydningen av husdyrhold avspeiles i den store andelen av jordbruksarealet som nyttes til eng og slått og beite, nesten 98 prosent mot 63 prosent i landet som helhet.

Sogn og Fjordane har minst kornareal av fylkene i Sør-Norge. Bruksstørrelsen er relativt liten, 115 dekar i gjennomsnitt av brukene med over 5 dekar jordbruksareal, mot 186 dekar for landet som helhet (2004).

Frukt, bær og grønnsaker

I midtre og indre Sogn og Nordfjord betyr frukt- og bærproduksjon mye. Fylket hadde nesten 19 prosent av landets fruktareal; bare Hordaland har flere frukttrær. Også bærdyrkingen er betydelig i landsmålestokk, særlig for bringebær der fylket har størst areal av landets fylker. Best betingelser for frukt- og bærdyrking finnes i områder med tørt og varmt klima, særlig i solvendte lier.

Grønnsakdyrkingen var i vekst ved sammenslåingen. Klart størst areal til grønnsaker på friland har Lærdal; grønnsakdyrking av betydning har også Gloppen og Stryn. Lærdal har alene vel halvparten av arealet for grønnsaker på friland i fylket. Pelsdyroppdrett var stedvis av betydning, særlig blårev (Gloppen).

Skogbruk

Skogbruket i Sogn og Fjordane drives stort sett som binæring til jordbruket. Viktigste skogområder finnes i midtre Sogn, Sogndal og Lærdal, der for øvrig skogbruket har en viss betydning som selvstendig næring. Barskogen strekker seg i et belte nordover gjennom Gaular til indre Nordfjord. Furu har naturlig utbredelse i Sogn og Fjordane, mens gran er plantet med bra resultat.

I perioden fra 2002 til 2011 ble det hugget i underkant av 50 000 kubikkmeter tømmer årlig i Sogn og Fjordane. Orkanen Dagmar blåste over ende store mengder skog. I 2012 var den samlede hogsten på 135 000 kubikkmeter og 149 000 kubikkmeter i 2013. Skogen etter den store skogreisinga på 1950- og 1960-tallet er samtidig hogstmoden og avvirkningen vil derfor øke i årene som kommer.

Fiske

Fisket betyr mye langs hele kysten av Sogn og Fjordane. Tidligere hadde vintersildfisket med Måløy som sentrum størst betydning. Viktigste fiskeslag er nå, etter ilandbrakt fangst kolmule, sild, lodde og makrell. Etter fangstens verdi betyr sild og makrell mest (2002).

Mest fisk blir ilandført i Vågsøy (Måløy) som alene hadde to tredjedeler av verdien av den ilandbrakte fangsten i fylket, dernest i Flora og Selje. De øvrige kommunene i fylket har meget beskjedne andeler av den ilandbrakte fangsten.

Fangst av laks i elvene og fjordene, inkludert gjenutsett laks, var om lag 42 tonn i 2015. I tillegg ble det fanget 3,9 tonn sjøørret. De beste lakseelvene er Lærdalselvi og Aurlandselvi.

Sogn og Fjordane hadde i tillegg elleve prosent av slaktet mengde ved landets fiskeoppdrettsanlegg, vesentlig laks (2003). I 2014 startet også akvakultur med dyrking av tang og tare. Havbruksnæringen hadde sterk vekst utover på 2000-tallet.

Industri og bergverk

Bergverk drives det lite av i Sogn og Fjordane. Det brytes anortositt (hvit feltspat) ved Gudvangen i Aurland, talk i Arnafjorden i Vik. Den egentlige industrien ble dominert av nærings- og nytelsesmiddelindustrien, transportmiddel- og metallindustri med henholdsvis 26,5, 16,5 og 17,4 prosent av industriens sysselsatte i 2004. 30 prosent av industrivirksomhetene leverer til oljenæringa.

Det meste av sysselsettingen i næringsmiddelindustrien er i bedrifter som foredler lokalt råstoff, meierier fordelt over hele fylket, slakterier, én større fabrikk for frukt- og bærkonservering. Lerum i Sogndal er ved sammenslåingen landets største saft- og syltetøyprodusent og har i tillegg betydelig mineralvannproduksjon. En rekke fiskeforedlingsbedrifter finnes først og fremst i Vågsøy og Flora.

Transportmiddelindustrien preges av en rekke båtbyggerier og reparasjonsverksteder, blant annet i Gloppen, Flora (Florø), Selje og Vågsøy. Jern- og metallindustrien er basert på lokal vannkraft; den største bedriften var ved sammenslåingen Hydro Aluminium AS med aluminiumsverk i Årdal og Høyanger. Til denne bransjen hører også Elkem Bremanger smelteverk i Svelgen som produserer ferrosilisium.

Av industri ellers merkes jern- og metallvareindustri med videreforedling av aluminium i Vik og Høyanger, knivproduksjon i Askvoll. Innen tekstil- og bekledningsindustri finnes blant annet flere konfeksjonsfabrikker i Nordfjord. Innen kjemisk industri finnes blant annet deler av Hydro Aluminium i Årdal og Vadheim Elektrochemiske Fabriker i Høyanger, og plastindustri i Balestrand. I gruppen «annen industri» må nevnes skifabrikk i Fjaler (Åsnes) og møbelproduksjon i indre Nordfjord. Florø har en viss oljeaktivitet.

Servicenæring

18 prosent av bedriftene innen servicenæringer har oljerelatert omsetning. Sogn og Fjordane har mye turisme, der naturen med fjorder og breer spiller en sentral rolle. Det tidligere fylket hadde ved sammenslåingen noe over en million gjestedøgn ved hotellene og campingplassene (eksklusive turisthytter og privat innkvartering). Dette utgjorde i 2005 henholdsvis 3,6 prosent og 6,2 prosent av hele landet.

Turistsesongen er relativt kort, noe som gir relativt lav kapasitetsutnyttelse ved overnattingsbedriftene. Viktige turistattraksjoner er foruten fjordene og breene, Flåmsbanen, stavkirkene, blant annet landets eldste (Urnes stavkirke) og best bevarte (Borgund stavkirke), de tre bremuseene i henholdsvis Fjærland, Jostedalen og Stryn, sommerskisenteret på Strynefjellet, Stadlandet med Vestkapp og en rekke interessante og til dels dramatiske veianlegg. Oppføringen av NærøyfjordenUNESCO's liste over verdens naturarv (2005) har også stor betydning for utviklingen av turisttrafikken i Sogn. Laksefiske i blant annet Lærdalselva og Aurlandselva har lokalt stor betydning.

Turisttrafikken i Sogn og Fjordane hadde god vekst som vesentlig skyldes besøk av cruiseskip. Antall cruisegjester nærmet seg halvparten av gjester på land (2014).

Samferdsel

Kommunikasjonene i Sogn og Fjordane har tradisjonelt mange sjøveis forbindelser. Spesielt har forbindelsene med Bergen vært av stor betydning. Sjøforbindelsene gikk over de mange fjordene og til de tilstøtende fylkene. Dalførene er rasutsatt. I de senere år har veier og tunneler erstattet mange fergeforbindelser. Det bygges også bedre veier over fjellet til Østlandet.

Båtruter

I 2013 var det 18 fergeruter i drift i Sogn og Fjordane. Av disse ble 15 drevet av Fjord1, én av Tide Sjø, én av Lustrabaatane og en ny batteridrevet kabelferje av Wergeland AS.

Norled kjørte hurtigbåtruter mellom Sogn og Fjordane og Bergen. Disse hurtigbåtene gikk fra Sognefjorden i sør til Selje i nord. I sommersesongen fra mai til og med september er det anløp av Flåm og Flåmsbanen.

Lokalbussrutene i fylket ble kjørt av Nettbuss Sogn Billag, Nettbuss Nordfjord-Ottadalen og Firda Billag.

Hurtigruta Bergen–Kirkenes anløper Florø og Måløy.

Veier

Veibygging de senere år har redusert så vel antallet som lengden på bilfergeforbindelsene på Vestlandet.

Fra Østlandet har det tidligere fylket fem helårs veiforbindelser hvorav fire går til Sogn: E16 går over Filefjell og riksvei 52 over Hemsedal til Lærdal og Riksvei 53 går over Tyin til Årdal. Riksvei 50 går Hol–Aurland. En veiforbindelse går fra Østlandet til Nordfjord, riksvei 15 over Strynefjell til Stryn. For øvrig finnes forbindelse fra Østlandet over Sognefjell via Skjolden til Sogndal og Leikanger på riksvei 55.

Fergeforbindelsen over Sognefjorden på riksvei 5 Fodnes–Mannheller gir kommunene Aurland, Lærdal og Årdal forbindelse med nordsiden av Sognefjorden. Med åpningen av verdens lengste biltunnel (24,5 kilometer) mellom Lærdal og Aurland, Lærdalstunnelen, ble det etablert en fergefri og vintersikker stamveiforbindelse mellom Oslo og Bergen (E16).

Øyene Frøya og Bremangerlandet ble knyttet til fastlandet med undersjøisk tunnel og bru i 2002. I 2013 ble sambandet fullført med ny vei til kommunesenteret Svelgen.

I Nordfjord ble det i 2012 åpnet en alternativ fergefri forbindelse, Heggjadalsvegen med Kvivstunnelen, fra Grodås i Hornindal til Sunnmøre. Det er i tillegg planer om ny parsell på E39 fra Nordfjord og nordover, men trasevalget er ikke foretatt. Statens vegvesen tilrår en indre linje med bro over Innvikfjorden i Stryn og videre til Kvivsvegen og Volda, men interessemotsetningene er store.

Fire hovedforbindelser fører sørover til Hordaland. Fra vest fører riksvei 57 fra Espeland i Gaular til Knarvik i Lindås og derfra går E39 videre til Bergen. E39 Trondheim- Kristiansand går gjennom hele fylket fra nord til sør, riksvei 13 fra Førde via fergeforbindelse over Sognefjorden, videre over Vikafjellet til Voss, og E16 gjennom fylket til Voss.

Foruten E39 går det to veier til Ålesund, riksvei 61 fra Maurstad i Vågsøy over blant annet de to store øyene Gurskøya og Hareidlandet og en indre vei riksvei 60 fra Byrkjelo i Nordfjord via Stryn, Stranda og Sykkylven.

Internt har Sogn og Fjordane to hovedforbindelser øst–vest; riksvei 15 Stryn–Måløy langs Nordfjords nordside og riksvei 5 fra Lærdal via Sogndal og Fjærland til Førde og Florø. Mellom Sunnfjord og Sogn finnes tre andre viktige veier; riksvei 13 Førde–Balestrand over Gaularfjellet (vinterstengt) og ferge Dragsvik–Vangsnes i Vik, E39 Førde–Vadheim–Lavik og ferge til Oppedal i Gulen, og riksvei 57 Dale i Sunnfjord–Hyllestad–Rysjedalsvika og ferge til Rutledal i Gulen.

Under stormen Dagmar julen 2011 fikk veinettet skader for 120 millioner kroner. Veier ble ødelagt både av flom og bølger som slo innover land og vasket vekk deler av veien. Etter stormen ble det bevilget 475 millioner kroner til rassikring av veinettet i fylket.

Jernbane

I sør går Bergensbanen på en kort strekning innen det tidligere fylket. Fra Myrdal går Flåmsbanen til Flåm ved botnen av Aurlandsfjorden, og dette er Norges bratteste og mest kjente turistbane.

Buss

Det finnes ekspressbussforbindelse til Oslo og Lillehammer på Østlandet samt så vel nordover som sørover på Vestlandet.

Fly

I Sogn og Fjordane fantes ved sammenslåingen fire flyplasser med sivil rutetrafikk: Florø lufthavn, Førde lufthavn på Bringeland, Sandane lufthavn på Anda og Sogndal lufthavn på Haukåsen.

Navn

Navnet kommer av norrønt Sogn, av verbet súga, ‘suge’, sikter til strøm i fjorden, egentlig navn på Sognefjorden, senere overført på landskapet.

Fylkesvåpen

Fylkesvåpenet hadde mot en sølv bakgrunn tre blå spisser mot venstre. Det ble godkjent i 1983. Spissene stod for de tre fjordene i fylket og viser til de tre hoveddelene i fjordfylket: Sogn, Sunnfjord og Nordfjord.

Kommuner

Kommune Areal (km²) Innbyggere (2016)
Flora 692 11 999
Gulen 597 2 371
Solund 229 794
Hyllestad 259 1 438
Høyanger 908 4 190
Vik 833 2 722
Balestrand 430 1 288
Leikanger 180 2 332
Sogndal 746 7 941
Aurland 1 468 1 787
Lærdal 1 342 2 159
Årdal 976 5 363
Luster 2 707 5 151
Askvoll 326 3 065
Fjaler 417 2 862
Gaular 582 2 966
Jølster 671 3 049
Førde 586 13 009
Naustdal 369 2 848
Bremanger 833 3 847
Vågsøy 176 6 031
Selje 226 2 791
Eid 469 6 064
Hornindal 192 1 198
Gloppen 1 028 5 783
Stryn 1 381 7 218
I alt 18 623 110 266

Største tettsteder

Tettsted Innbyggertall (2018)
Førde 10 338
Florø 9 024
Øvre Årdal 3 131
Måløy 3 283
Sogndalsfjøra 3 957
Nordfjordeid 2 974
Høyanger 4 154
Sandane 2 436
Stryn 7 195
Hermansverk/Leikanger 2 156
Årdalstangen 1 373
Svelgen 1 207
Lærdalsøyri 1 126
Viksøyri 1 245
Naustdal 1 224
Gaupne 1 252

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg