Før europeerne oppdaget Saint Croix i 1493, var øya bebodd av kariber og arawaker. En konstant krigstilstand eksisterte mellom karibene og spanjolene i nesten et århundre. I 1596 ble øya beskrevet som helt ubebodd. I årene som fulgte var det flere koloniseringsforsøk fra nederlendere, briter, spanjoler og franskmenn. Guvernøren på Saint Kitts, Phillippe De Poincy, kjøpte i 1649 Saint Croix som sin private eiendom og skjøtet den senere til ridderne av Malta. I 1665 kjøpte Det franske vestindiske kompaniet øya fra ridderne av Malta, men i årene 1695–1733 ble Saint Croix ansett som forlatt.
Danmark-Norge kjøpte Saint Croix fra Frankrike i 1733 og overdro den i 1735. På denne tiden bodde det omtrent 200 britiske kolonister og 400 slaver på øya. Etter overtakelsen ble øya først og fremst brukt til sukkerplantasjer, og både den frie og ufrie befolkningen økte raskt. Spesielt vokste den ufrie befolkningen: På midten av 1700-tallet besto befolkningen av 1300 europeere og 8900 ufrie afrikanere og afrokaribiere. Med en andel ufrie på nær 90 prosent var Saint Croix (i likhet med resten av Dansk Vestindia) et utpreget slavesamfunn som skilte sterkt mellom ufrie slaver og frie hvite. Etter hvert besto befolkningen også av frie afrokaribiere, også omtalt som frie fargede. Mot slutten av 1700-tallet, på høyden av plantasjeøkonomien, utgjorde slavebefolkningen på Saint Croix mellom 18 000 og 20 000, mens den hvite befolkningen varierte mellom 1500 og 2000.
I 1917 kjøpte USA Saint Croix og de andre øyene i Dansk Vestindia for 25 millioner amerikanske dollar, med formål å etablere en militærbase for å forhindre utvidelse av det tyske keiserriket. I en dansk folkeavstemning stemte 64,2 prosent for salget, og i en uoffisiell folkeavstemning på Jomfruøyene stemte 99,83 prosent også for.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.