Da Howard Carter fant barnekongen Tutankhamons intakte grav i Kongenes dal i 1922, fikk Det gamle Egypt bokstavelig talt et ansikt. Dødsmasken i hamret gull med innlagt glass og edelstener er i dag et ikon for arkeologi og eldre historie. Det egyptiske museum i Kairo.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Afrikas historie fra oldtiden og til i dag har vært preget av kontakt og handel med omverdenen. De første sivilisasjonene vokste fram i kontakt med kulturer i Midtøsten og siden kulturene rundt Middelhavet. Gjennom århundrene fremmet handelsveier over Sahara og ned Øst-Afrikakysten framveksten av stater og kultur. Europeernes ankomst og etter hvert kolonisering formet statene slik vi kjenner dem i dag.

Oversikt

Det moderne mennesket ble utviklet i Afrika for rundt 300 000 år siden. For 5000 år siden oppstod også en av de første store sivilisasjonene her, det gamle Egypt. I 3000 år strakte denne sivilisasjonen seg fra Middelhavet og ned til dagens Sudan, og knyttet sammen tidlige samfunn i Sahara og Middelhavskulturene.

Rundt 800 år før vår tidsregning kontrollerte fønikerne den vestlige delen av Middelhavet. Deres hovedsete ble Karthago i dagens Tunisia. Også grekerne slo seg ned på Nord-Afrikakysten, blant annet ved Kyrene i dagens Libya. I 332 fvt. erobret Aleksander den store Egypt.

Romerrikets økte innflytelse rundt Middelhavet skulle også påvirke Afrika, og etter de tre puniske krigene falt endelig Karthago til Roma i 146 fvt. Nord-Afrikas tilknytning til Middelhavet og kulturene her, la også grunnlag for et nettverk av handel og etter hvert ideer som skulle bestå i århundrer. To verdensreligioner, først kristendommen og deretter islam, spredte seg også langs disse rutene.

I de første århundrene av vår tidsregning vokste det fram en rekke kongeriker like sør for Sahara, kjent som Sudan-kulturen. Disse kom snart i kontakt med handelsmenn som krysset Sahara fra det framvoksende islamske riket like nord for ørkenen.

Også lenger sør, i Sentral- og Øst-Afrika vokste det fram statsdannelser, ofte knyttet til handelsruter nordover eller langs kysten av Øst-Afrika. Varer som gull og elfenben ble etter hvert fulgt av slaver. Etter europeernes ankomst til Vest-Afrikakysten mot slutten av 1400-tallet var det slavehandelen som skulle dominere.

Den omfattende slavehandelen førte til kriger og mange av de eksisterende kongerikene gikk under eller ble svært svekket. Etter hvert ble kontinentet også åsted for en økende europeisk rivalisering. Da slavehandelen ble stoppet, førte denne rivaliseringen til et kappløp om kontroll over handelsveier og ressurser. Kappløpet endte med at de europeiske statene ble enige om å dele kontinentet mellom seg under Berlinkonferansen. Mot slutten av 1800-tallet ekspanderte den europeiske innflytelsen til kontinentets indre. Mange steder førte kappløpet og koloniseringen til lokale opprør.

På begynnelsen av 1900-tallet var det meste av kontinentet lagt under europeisk kontroll, men med unntak av det sørlige Afrika og Algerie, hvor kontrollen ble etterfulgt av europeisk bosetting, var kolonistyret som oftest svært overfladisk. Kolonienes økonomi ble nært knyttet til kolonihovedsetenes behov for ressurser.

Første og andre verdenskrig ble dels utkjempet i Afrika. Afrikanernes opplevelser under begge verdenskrigene ga næring til en ny selvstendighetstrang flere steder på kontinentet. I løpet av 1950- og 1960-årene ble de aller fleste afrikanske land selvstendige.

Islam og Sudan-kulturen

Manuskript fra Timbuktu
Handelsveier over Sahara knyttet Vest-Afrika til den islamske verden, og med karavanene kom også kunnskap og religion. Disse manuskriptene viser kjennskap til islamsk astronomi og matematikk.
Av .

På slutten av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika. Berberfolkene i vest gikk snart over til islam. I Maghreb førte den arabiske erobringen til sterk økonomisk og kulturell fremgang, og det varte ikke lenge før det vokste frem uavhengige berberdynastier. Arabisk språk og kultur trengte etter hvert gjennom over hele Nord-Afrika, enda om det arabiske befolkningselement var forholdsvis lite, særlig i de vestlige områdene.

Fatimidene var et sjiamuslimsk kalifat som oppstod i Nord-Afrika. De rådde en tid over et rike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mesopotamia. Også almoravidene var et kalifat med utgangspunkt i Nord-Afrika; deres innflytelse strakte seg fra Spania i nord til Niger i sør. I Egypt kom den virkelige makt snart i hendene på kalifens militæraristokrati mamelukkene, som ble rekruttert fra tyrkiske slavemarkeder i Asia.

Sudan-kulturen er betegnelsen på en hel rekke kongedømmer som oppstod i Sahel-beltet sør for Sahara, fra dagens Senegal til Rødehavet. Islam spredte seg også i Sudan-kulturens områder som en religion for herskerklassen og handelsfolket. Blant de tidlige kongedømmene hvor islam ble den dominerende religionen var Kano i dagens Nigeria og Kanem ved Tsjadsjøen. Det politiske tyngdepunkt skiftet i senmiddelalderen over til andre riker i Niger-området, som Maliriket (1250–1450) Songhai (1450–1700) og hausa-statene i Nord-Nigeria. Handelen gjennom Sahara blomstret, og de fremste bystatene i Sudan-kulturen som Timbuktu, Kano og Katsina, fikk ry som lærdomssentra i den islamske verden. Disse byene var også viktige endestasjoner for den handelen som gikk på tvers av Sahara. Blant de ettertraktede varene var tekstiler, gull, salt og slaver.

Statsdannelser i tropisk Afrika

Zimbabweruinene
Ruinene etter steinbyen Zimbabwe vitner om den rike gullhandelen i området som idag er Zimbabwe og Mosambik
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Også i det vestafrikanske skogbeltet sørover mot Guineakysten ble det dannet bystater på denne tiden. I Ife og Benin ble det praktisert en bronsestøpningsteknikk, som i stilform ser ut til å ha røtter tilbake til nok-kulturen i Nord-Nigeria.

Metallarbeid var også sentralt for statene som vokste fram lenger sør, i mineralrike deler av Sentral-Afrika. I Katanga, i dagens Den demokratiske republikken Kongo vitner arkeologiske funn fra Kisalesjøen om en tallrik og høyt spesialisert befolkning allerede på 800–900-tallet, og fra senmiddelalderen ser vi statsdannelser under ledelse av Luba- og Lunda-dynastier over hele den sørlige savannen. Vest for Luba og Lunda ble kongeriket Kongo dannet.

Allerede i det første århundret av vår tidsregning kan greske kilder fortelle om et veletablert handelsnettverk nedover østkysten av Afrika. Elfenben og slaver var fra begynnelsen standardvarer i Øst-Afrikahandelen, men rundt år 1000 evt. ble gull og kobber fra de rike leiene i Sentral-Afrika de viktigste vareslagene. Handelen ble dels drevet av arabiske kjøpmenn, men også av kjøpmenn fra de store swahilibyene Lamu, Zanzibar og Kilwa.

Monomotapaenes kongedømme sør for Zambezi ekspanderte på 1400-tallet over store deler av det området som utgjør det nåværende Zimbabwe. Det historiske navnet har landet fra en samling steinborger, kjent som de største bygningene i stein sør for Sahara.

Utforskning og slavehandel

Dronning Nzinga møter portugiserne

En samtidig illustrasjon viser dronning Nzinga av Ndongo i møte med portugiserne. Dronningen ble ikke tilbudt et sete å sitte på, og beordret derfor en av sine undersåtter til å fungere som trone

På 1400-tallet startet portugiserne sin ekspansjon nedover Vest-Afrikakysten. Europeerne kjente til de rike forekomstene av gull og elfenben i Afrika. Handelen til Europa var dominert av arabiske kjøpmenn, men om man kunne finne en sjørute ville man ha mer direkte tilgang. I 1471 nådde portugiserne Øvre Guinea, i 1483 elven Kongos munning og i 1486 Kapp det gode håp. Underveis opprettet portugiserne små fort og handlet med lokale kongedømmer. Blant annet ble flere portugisere satt i land ved Kongofloden, og tok seg derfra opp til M'banza Kongo, hovedstaden i det mektige Kongoriket.

I 1498 nådde Vasco da Gama flere utposter langs kysten av Øst-Afrika som lå under sultanen av Kilwa i dagens Tanzania. Swahilibystatene ble sterkt skadelidende da portugiserne overtok gullhandelen ned elven Zambezi og herjet i kystbyene helt nord til Persiabukta. Selv om portugiserne på 1600-tallet ble jaget tilbake fra de østafrikanske kystbyene, som søkte hjelp fra den arabiske sjøstaten Oman, vant ikke bystatene tilbake sin gamle styrke. Mange av dem kom for første gang under direkte arabisk kontroll.

Slaveri og slavehandel var en integrert del av mange afrikanske samfunn. I Vest-Afrika hadde slaver lenge vært en del av handelen som foregikk over Sahara, og det var vanlig at krigsfanger ble solgt som slaver. Men nå oppstod et nytt marked. På øyene Kapp Verde og São Tomé og Príncipe startet portugiserne sukkerplantasjer med arbeidskraft fra fastlandet. Dyrking av sukkerrør er en arbeidsintensiv form for jordbruk, og behovet for slaver økte. I 1500 oppdaget portugiserne Brasil, hvor de etter hvert også opprettet sukkerplantasjer. Portugiserne hentet slaver til Kapp Verde fra områder som i dag ligger i Sierra Leone. De øvrige slavene var hentet fra områder som i dag utgjør Den demokratiske republikken Kongo og Angola.

Flere land ble etter hvert delaktig i denne handelen, også Danmark–Norge, men med Portugal som den største enkeltaktør. Handelen foregikk ved at Europa eksporterte varer til Vest-Afrika som ble byttet mot slaver. Disse ble igjen ført til Sør-Amerika og Karibia, hvor man kjøpte sukker som ble brakt tilbake til Europa. Dette systemet ble kalt trekanthandelen, en svært lukrativ geskjeft for de som var involvert.

Handelen førte også til krig mellom flere av de europeiske aktørene. Under den såkalte «sukkerkrigen», som var en del av krigene utkjempet mellom Portugal og De nederlandske, østindiske og vestindiske kompanier, falt flere av Portugals afrikanske befestninger og deler av Brasil til nederlenderne. Krigen handlet om kontroll med den lukrative slavehandelen og sukkerproduksjonen, men også om sjøveien til India og krydderhandelen. Portugal tok etter hvert tilbake sine besittelser, men hadde mistet sin dominerende posisjon både langs kysten og i slavehandelen. Etter hvert var det briter og franskmenn som skulle komme til å dominere den lukrative handelen med menneskelig cargo. Mot slutten av 1600-tallet var det en voldsom økning i antall slaver som ble skipet ut av Afrika.

For de europeiske maktene var slavehandelen, og etter hvert produksjonen av sukker og bomull i Brasil, Karibia og Nord-Amerika en kilde til velstand. For områdene, og mange av kongedømmene hvor slavene kom fra, var handelen katastrofal. Tidligere hadde man solgt unna krigsfanger, nå kriget man for å ta fanger. Flere lokale kongedømmer allierte seg også med nederlenderne mot Portugal, for så å bli hardt straffet da Portugal tok sine besittelser tilbake. Utover 1600-tallet gikk blant annet kongedømmene Kongo og Ndongo i dagens Angola under. I kjølvannet ble en stor del av deres befolkning solgt unna som slaver. I andre deler av Afrika befestet lokale herskere sin makt ved å fungere som mellomledd for slavehandelen.

Det finnes flere estimat for hvor mange mennesker som ble skipet ut av Afrika. For Vest-Afrikas vedkommende er det antydet tall rundt ti millioner eller høyere; for Afrika totalt trolig 14 millioner eller flere. Forventet levealder ved sukkerplantasjene var lav, og svært mange slaver døde etter kort tid. Etterkommere av de som overlevde utgjør i dag en vesentlig del av befolkningen i Brasil og Karibia, men også en del av befolkningen i andre latinamerikanske land og USA. Afrika ble tappet for sin viktigste ressurs: mennesker. Handelsmønsteret som utvikle seg, med eksport av råvarer og import av ferdigvarer, ga liten stimulans for egen utvikling og fortsetter delvis til i dag.

Kappløpet om Afrika

Afrika 1890
Et kart over Afrika brukt i Encyclopeadia Britannica i 1890, som viser oppdelingen av Afrika etter Berlinkonferansen. Legg merke til de linjalrette strekene over sentrale deler av kontinentet
Av .
Sør-Afrika, boerkrigen

Ved begynnelsen av boerkrigen, i 1899, ble byen Kimberley beleiret av boerne. Bildet viser britenes inntog i den gjenerobrede byen under ledelse av Lord Roberts i februar 1900. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Den industrielle revolusjon i Europa bidro til at den europeiske virksomheten i Afrika endret karakter på 1800-tallet. Fra 1807 forbød Storbritannia slavehandelen, og selv om Portugal fortsatte handelen med mennesker, tok andre handelsvarer over. Fortsatt var handel med gull og elfenben viktig, men den fremvoksende europeiske industrien hadde behov for andre råvarer, ikke minst hadde de britiske tekstilfabrikkene behov for bomull. Oppdagelsesreisende og misjonærer kartla stadig større deler av kontinentet, og nye avtaler og allianser med afrikanske ledere ble inngått.

I 1652 hadde det nederlandske østindiske kompaniet etablert Kappkolonien på kontinentets sørspiss. Religiøs uro i Europa førte til et tilsig av bosettere som utover på 1700-tallet startet å trenge lenger inn på kontinentet. Strømmen økte etter at britene ved napoleonskrigene fikk herredømmet over Kappkolonien. Boerne, som de i hovedsak nederlandske bosetterne ble kalt, spredte seg helt nord til Limpopoelven, og Oranjefristaten og Transvaal ble erklært for selvstendige republikker på 1850-tallet.

Boernes ekspansjon skapte allerede i 1820-årene en sterk uro blant bantufolkene i området. Forskjellige grupper av ngonifolket, med zuluene som den mest kjente, la ut på erobringstokter med kjedereaksjoner helt nord til de store sjøene. Matabelene etablerte et sterkt rike i det senere Zimbabwe, og en gruppe av sotoene erobret Barotseland i det nåværende Zambia. Britene ønsket å løse problemene innen rammen av en sørafrikansk føderasjon som dessuten ville sikre britisk kontroll med de store mineralrikdommene i området, men boerne motsatte seg alle slike planer.

Mange afrikanske stater forsøkte selv å nyttiggjøre seg europeisk teknikk og lærdom, uten å bli politisk avhengig av europeiske makter. Særlig i Vest-Afrika nådde man mange steder langt i å skape moderniserte stater under ledelse av en afrikansk middelklasse med opplæring fra europeiske misjonsskoler, for eksempel Egbaland i Nigeria og fanti-føderasjonenGullkysten. En lignende utvikling kom også i gang i Basutoland og Barotseland i det sørlige Afrika og i Buganda ved Victoriasjøen i Øst-Afrika. I Øst-Afrika fortsatte den arabiske slavehandelen, og i 1840 flyttet fyrsten av Oman sitt hovedsete til Zanzibar.

I Vest-Afrika hadde britene allerede fra begynnelsen av 1800-tallet anvendt flåtestyrker for å stoppe slavehandelen, og etter 1850 begynte både briter og franskmenn å legge under seg de viktigste kystbyene, dels for å skape tryggere forhold for den eksisterende handelen, dels for å sikre seg politisk kontroll over fremtidige handelsområder. I Øst-Afrika var derimot de europeiske handelsinteressene fortsatt små, og britene nøyde seg helt til henimot 1890 med å motarbeide den arabiske slavehandelen gjennom diplomatisk press mot sultanen av Zanzibar.

I Nord-Afrika gikk franskmennene i land i Algerie i 1830 og hærtok i de neste tiårene berberfolkene helt sør til Sahara. Algerie ble deretter Frankrikes fremste bosetterkoloni i Afrika med rundt én million europeiske innvandrere; Tunisia ble gjort til fransk protektorat i 1881. Senere ble også Marokko del av den franske interessesfæren i Maghreb. I Egypt kom et nytt militærdynasti til makten i 1805, og grunnleggeren Muhammad Ali og hans etterfølgere etablerte i praksis et egyptisk imperium – selv om landet formelt sett fortsatt var en del av Det osmanske riket. Med europeisk kapital ble et omfattende moderniseringsarbeid igangsatt.

Parallelt med den europeiske erobringen økte også kjennskapet til Afrikas indre. Den skotske utforskeren Mungo Park reiste opp Niger i Vest-Afrika på slutten av 1790-tallet og ble etterfulgt av flere franske ekspedisjoner. Særlig fra 1850-årene skjøt utforskingen av «det mørke fastland» fart. I løpet av det tiåret krysset portugisiske handelsmenn kontinentet fra kysten av dagens Angola til Mosambik. I 1860-årene nådde europeerne Nilens kilder. For utforskingen av Kongo og det sørlige Afrika fikk ikke minst ekspedisjonene til David Livingstone og Henry Morton Stanley stor betydning.

Den gradvise utforskningen av kontinentets indre utført av europeiske misjonærer og ekspedisjoner førte etter hvert til ny rivalisering. Fra Kappkolonien i sør ekspanderte britene nordover, samtidig som de festet grepet om Egypt i nord. På tvers av kontinentet, fra Senegal i vest og østover, søkte Frankrike å ta kontroll over elvene Gambia og Niger og områdene de rant igjennom. Portugiserne holdt fast på sine territorier i Vest- og Øst-Afrika, som de ønsket å forene gjennom senteret av kontinentet. Denne rivaliseringen måtte ende i konflikt.

For å unngå konflikt, og for å få sin del av kontinentet, kalte den tyske rikskansleren Otto von Bismarck sammen til konferanse i Berlin. Under Berlinkonferansen i 1884–1885 delte de europeiske stormaktene Afrika mellom seg. Særlig Frankrike og Storbritannia var aktive for å sikre seg størst mulig besittelser før den forestående delingen av kontinentet – spesielt var det viktig å få kontroll på handelen langs de store elvene Niger, Nilen og Kongo.

Frankrike og Storbritannia fikk tilsagn på de største områdene, mens Tyskland og Portugal fikk kontrollen med henholdsvis seks og fem kolonier. Belgia, Italia og Spania var de øvrige kolonimaktene. Bare to afrikanske stater ble aldri kolonisert: Etiopia og Liberia. Sistnevnte ble etablert som egen republikk for å ta imot frigitte slaver fra USA. Etiopia manøvrerte med stor dyktighet under delingsperioden, og slo i 1895 tilbake italienske angrepsstyrker ved slaget om Adua. I tropisk Afrika var motstanden mot den europeiske erobringen sterkest fra de nye islamske rikene i savannebeltet sør for Sahara og ngunienes erobringsriker i sør.

Selv etter Berlinkonferansen var det som oftest bare deler av koloniene som reelt var under kolonimyndighetenes kontroll. Det var i en rekke land aktiv motstand mot koloniseringen, og kolonimakten hadde sjelden kontroll over de indre deler av territoriene. Utfallet av Berlinkonferansen hindret heller ikke rivaliseringen mellom de europeiske stormaktene, og i 1890-årene møttes Storbritannia og Frankrike ved Fashoda i Sudan. Fashodakonflikten ble løst før de to stormaktene braket sammen over det som i dag er en landsby i Sør-Sudan.

Det blodigste oppgjøret mellom europeere i Afrika fant således sted da britene slo ned de såkalte boerrepublikkene i boerkrigen (1899–1901). Boernes nederlag tvang frem en føderasjonsløsning innen rammen av det britiske imperium, med selvstendighet for Sør-Afrika-unionen i 1910.

Kolonisering og utbytting

Koloniseringen av Afrika i 1913
I 1880- og 1890-årene ble Afrika delt mellom Storbritannia, Frankrike, Belgia, Tyskland og litt senere Italia, mens Spania og Portugal utbygde sine kolonier ved kysten. Kartet viser hvordan kolonimaktene fordelte Afrika mellom seg. Etiopia og Liberia ble aldri kolonisert.
Koloniseringen av Afrika i 1913
Lisens: CC BY SA 3.0

De afrikanske territorienes tilknytning til de europeiske kolonimaktene varierte, fra fristaten Kongo som var kong Leopolds private eiendom, til britiske protektorater, fortsatt nominelt selvstendige og styrt av lokale ledere, men under britisk overherredømme. Kolonimaktene etablerte en administrasjon i koloniene, som på vegne av hjemlandets myndigheter regjerte i de oversjøiske territoriene.

Både Frankrike og Storbritannia styrte flere av sine kolonier under felles administrasjon og gjennom lokale ledere og tradisjonelle strukturer. Kolonimaktene fremstilte gjerne sin oppgave som å «sivilisere» folkene de underla seg. Realiteten var først og fremst at koloniene var et ledd i en rivalisering mellom stormaktene, og en kamp om posisjon og makt. Denne maktkampen pågikk fra de store oppdagelsesreisene, som etablerte nye og verdifulle handelsruter. For de europeiske maktene var kontroll over kolonier adgang til råvarer, og adgang til markeder for eksport av ferdigvarer fra den fremvoksende industrien.

Kolonialismen var en imperialistisk politikk, med to hoveddeler: å skape imperier ved erobring av territorier, og å skape verdier gjennom kontrollert handel. Den fremste oppgaven for kolonimyndighetene var derfor å legge vilkårene til rette for økt eksportproduksjon i koloniene. Dette ble gjort ved å sikre stabilitet, om nødvendig «pasifisere» den innfødte befolkningen og å investere særlig i moderne samferdselsnett. Hensikten med utbygging av veier og jernbaner var å lette eksporten av råvarene som ble tatt ut av Afrika, og de ble typisk nok bygd fra skog- og gruveforekomster i innlandet til havner på kysten for eksport.

De private europeiske investeringene i Afrika sør for Sahara i koloniperioden var ikke store sett i verdensmålestokk. Så mye som to tredeler av investeringene var knyttet til bergverksdriften i Kongo, Rhodesia og Sør-Afrika. Foruten mineraler bestod eksporten hovedsakelig av tropiske jord- og skogbruksprodukter. Det ble oppmuntret til europeisk innvandring, men bosettingen i koloniene var begrenset, bortsett fra i noen få kolonier, fremfor alt Algerie, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og Rhodesia. I bosetterkoloniene tiltvang europeerne seg de beste jordområdene med våpenmakt og administrative nyordninger, og det er ikke uten grunn at det særlig var i disse koloniene at det kom til væpnet kamp for selvstendighet, og at retten til jord var et hovedanliggende i frigjøringskampen.

Med unntak av en del plantasjedrift var det hovedsakelig afrikanske småbønder som produserte tropiske eksportvarer som kakao, kaffe, te og tobakk. Plantasjedriften så vel som utvinningen av mineralressursene var arbeidskrevende og fordret tilgang på rimelig arbeidskraft. Rekruttering av lokal afrikansk arbeidskraft i et samfunn mest preget av naturalhusholdning var problematisk, og kolonimyndighetene måtte ty til administrative forordninger, fremfor alt skattlegging av hus og kveg for å sikre den nødvendige arbeidskraft.

I noen av koloniene, særlig i fransk og portugisisk Afrika, var tvangsarbeid utbredt; spesielt gummiproduksjonen i det senere Belgisk Kongo var beryktet. Oppbyggingen av drivkraften i sørafrikansk økonomi, gruvedriften, var basert på et system med migrantarbeidere som ble rekruttert fra hele regionen for å arbeide et visst antall år ved gruvene, og som etterlot familien på hjemstedet og måtte bo ved gruvene. Til Sør-Afrika, Kenya og enkelte andre land ble også et stort antall indere hentet, fremfor alt til utbygging av jernbanen, men også til arbeid innen jordbruket.

Av flere årsaker fremmet kolonimyndighetene, så vel som religiøse og filantropiske interesser, også den sivile utviklingen i de afrikanske territoriene. Dels var det ønskelig med lokal kompetanse for å utvikle ulike samfunnssektorer, dels var det ansett som en moralsk forpliktelse. Forskjellen på de ulike kolonimakters forhold til slike spørsmål var betydelig, hvor Frankrike og Storbritannia gikk lengst i å bygge en sivil infrastruktur og utdanne lokale eliter og fremme middelklasser i sine besittelser.

Belgia var i den motsatte ende i Kongo, hvor det knapt ble etablert et høyere utdanningstilbud for afrikanere. Heller ikke Portugal investerte mye i å fremme afrikanernes utvikling og velstand. Derimot ble det i mange kolonier etablert foreninger med økonomiske og sosiale formål, særlig i byene – kimen til den kommende nasjonalistbevegelsen som ledet kampen for selvstendighet.

Kravet om selvstyre kom tidligst til uttrykk på det kirkelige området, der afrikanske frikirker brøt ut fra de europeisk dominerte misjonskirkene, i britisk Vest-Afrika allerede i 1880–1890-årene. En mer radikal form for religiøs protest kom til uttrykk i profetbevegelser som forkynte en afrikanisert form for kristendom og ofte hadde klare visjoner om politiske forandringer.

Rent politiske organisasjoner var tidligst ute i det sørlige Afrika og britisk Vest-Afrika. African National Congress (ANC) ble stiftet i Sør-Afrika i 1912. Året etter vedtok Sør-Afrikaunionen «Native Land Act» – en jordreform som fratok den afrikanske befolkningen mesteparten av dens tradisjonelle områder.

I Vest-Afrika hadde lovgivningsrådene etter første verdenskrig et visst innslag av valgte afrikanske representanter. På landsbygda reiste bøndene seg mange steder til protest mot økonomisk utbytting. Streikeaksjoner blant lønnsarbeiderne hadde ofte direkte brodd mot kolonimyndighetene. Afrikanske aviser, som i de viktigste kystbyene i Vest-Afrika gikk helt tilbake til 1870–1880-årene, gjorde også mye for å skape en politisk bevissthet. Deltakelsen til afrikanske soldater i europeiske armeer under første verdenskrig bidro også til økt bevisstgjøring og oppvåkning i forhold til likeverd.

Verdenskrigene i Afrika

Første verdenskrig ble dels utkjempet i Afrika. Den endret ikke selve Afrika-kartet, men Tyskland måtte avgi sine kolonier, som Folkeforbundet gav andre stater tilsynsmyndighet med. Følgelig fikk Belgia ansvaret for Ruanda-Urundi (Rwanda og Burundi), Frankrike ble gitt kontrollen med Togo, mens Kamerun ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Tanganyika ble overlatt Storbritannia, og Sør-Afrika overtok administrasjonen av Sørvest-Afrika (Namibia). Forut for krigen erobret Italia kystområdene i hva som senere ble Libya fra Det osmanske riket, som gikk i oppløsning som følge av verdenskrigen.

Den italienske diktatoren Benito Mussolini hadde ambisjoner om flere afrikanske kolonier. Italia brukte Somaliland og Eritrea som springbrett for å invadere Abyssinia, det nåværende Etiopia, i 1936. I 1939 ble Libya inkorporert i Italia som en provins. Under andre verdenskrig ble Abyssinia invadert av Storbritannia, og Italia oppga territoriet i 1941. Året etter ble de italienske og tyske styrkene drevet ut av Libya av britiske tropper. Tripolitania og Kyrenaika kom under britisk militær administrasjon, Fezzan under fransk. Det avgjørende slaget sto ved den egyptiske landsbyen El Alamein høsten 1942.

Som en del av fredsavtalen fra 1947 mistet Italia all rett til Italiensk Somaliland, og i 1950 ble Italia gitt i oppgave å lede territoriet, som nå var mandatområde under FN, frem til selvstendighet – hvilket skjedde i 1960. Eritreas fremtid ble etter andre verdenskrig en sak for FN, som i 1950 fastslo at Eritrea skulle innlemmes som en autonom enhet i Etiopia. Etter krigen klarte ikke de allierte å enes om Libyas fremtid, og spørsmålet ble forelagt FN, som i 1951 besluttet å slå sammen Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan og å gi territoriet selvstendighet.

Avkolonisering

Ghana, Nkrumah

Kwame Nkrumah, Ghanas første president. Han var en viktig forgrunnsfigur i Afrikas kamp for uavhengighet fra kolonistyret. Foto fra 1962.

Av /NTB Scanpix ※.

Den styrte avkoloniseringen av Afrika tok til først etter andre verdenskrig. Noe av grunnlaget var at utdanningssystemet ble sterkt forbedret etter 1945. Da fikk også stadig flere afrikanere høyere utdanning i Europa, fremfor alt i Storbritannia og Frankrike, til dels også i Portugal, og noen i USA. Etter 1945 kom også mange soldater, som hadde kjempet i de europeiske hærene både i Afrika og i Europa hjem. I den britiske eller franske hæren hadde de opplevd enn viss likebehandling med sine europeiske kampbrødre. Nå reagerte de på forskjellsbehandlingen de opplevde ved hjemkomst til koloniene, der hvilke rettigheter man hadde var knyttet til hudfarge.

Økt utdanning og større kontakt mellom folk fra ulike kolonier bidro sterkt til diskusjon og bevisstgjøring – og til organiseringen av både nasjonale og flernasjonale bevegelser for politisk frigjøring. Etter hvert vokste en panafrikansk bevegelse frem, med en filosofi som fortsatt er levende. Denne ble ikke minst utviklet i møtet mellom svarte fra Afrika og Amerika – i USA og Europa.

Allerede i mellomkrigstiden hadde en rekke afrikanske politikere kontakt med de svartes frihetsbevegelse i USA, og flere av de ledende amerikanske tenkerne og aktivistene hadde stor innflytelse på den politiske og ideologiske utviklingen av afrikansk nasjonalisme, særlig Marcus Garvey, William E. B. Du Bois og George Padmore – hvorav de siste selv opprinnelig kom fra Karibia. I fransk Afrika fikk også karibiske intellektuelle, særlig Frantz Fanon og Aimé Césaire, begge opprinnelig fra Martinique, stor innflytelse.

En rekke panafrikanske kongresser ble holdt i Europa fra 1919, de viktigste i midten av 1940-årene i Storbritannia. Under disse møtene møttes afrikanske ledere som Kwame Nkrumah (Gullkysten, senere Ghana), Isaac Wallace-Johnson (Sierra Leone) og Jomo Kenyatta (Kenya). Flere av de ledende nasjonalistene fra fransk Afrika deltok i det politiske og intellektuelle liv i Frankrike, deriblant Léopold Sédar Senghor fra Senegal og Félix Houphouët-Boigny, hvor den såkalte négritude-bevegelsen vokste frem – også den i samspill med karibiske tenkere.

I 1950-årene fikk flere kolonier indre selvstyre. Kwame Nkrumah ble statsminister i Gullkysten i 1952 etter at hans parti hadde vunnet nasjonale valg, og i 1957 ble Gullkysten den første kolonien i Afrika sør for Sahara som ble selvstendig under navnet Ghana. I 1954 ble føderasjonen Nigeria etablert, og Nigeria ble selvstendig stat i 1960. Mens Storbritannia fra 1948 aktivt startet avkoloniseringsprosessen, var Frankrikes innstilling en annen. Frankrike så på sine oversjøiske besittelser som permanente og arbeidet for at koloniene skulle bli assimilert med Frankrike.

Fransk Vest-Afrika var den største delen av det franske koloniveldet, og i 1946 ble det dannet et felles politisk parti av nasjonalister fra ulike deler av denne enheten, Rassemblement Démocratique Africain (RDA), som kom til å spille en sentral rolle i avkoloniseringen av fransk Afrika. Fra 1946 ble fransk Vest-Afrika en del av den fjerde franske republikk. Flere fremtredende afrikanske politikere var medlemmer av parlamentet og regjeringen i Paris; Elfenbenskystens senere president Félix Houphouët-Boigny satt eksempelvis i fem påfølgende franske regjeringer fra 1956.

Da general Charles de Gaulle overtok som president i Frankrike i 1958, ønsket han at de oversjøiske territorier skulle være selvstyrte deler av det franske forbund. Koloniene ble bedt om å velge deltakelse i «la communauté» eller selvstendighet. I Guinea valgte et klart flertall av de stemmeberettigede, under ledelse av Ahmed Sékou Touré, uavhengighet, og landet ble selvstendig i 1958. De øvrige koloniene gikk inn i samveldet, men ble selvstendige i 1960.

Egypt var formelt blitt selvstendig i 1922, men reelt først etter offiserskuppet i 1952. Egypt var deretter en viktig støtte for selvstendighetskampen i en rekke afrikanske land, først og fremst i Nord-Afrika. På samme måte var Ghanas selvstendighet i 1957 en inspirasjonskilde i Afrika sør for Sahara. I april 1958 møttes de selvstendige afrikanske stater, bortsett fra Unionen Sør-Afrika – altså Egypt, Etiopia, Ghana, Liberia, Libya, Marokko, Sudan og Tunisia – til en panafrikansk konferanse i Ghanas hovedstad Accra. Der møtte også nasjonalistledere fra en rekke kolonier, blant andre Patrice Lumumba fra Kongo og Tom Mboya fra Kenya.

Accra-konferansen vedtok at alle afrikanske stater skulle engasjere seg i kontinentets felles frigjøring. Og nå gikk det raskt. I 1960, som siden ble kalt «Afrikas år», fikk hele 13 franske kolonier sin selvstendighet. Storbritannia ga opp britisk Somaliland og Nigeria, og Belgia oppgav Kongo. I de påfølgende tre årene fulgte de aller fleste av de resterende britiske og franske territoriene og koloniene. Mot slutten av tiåret var fortsatt noen portugisiske territorier, Sør-Afrika og dets protektorat Sørvest-Afrika (Nambia), Rhodesia og spansk Vest-Sahara underlagt europeisk eller mindretallsstyre.

I 1963 ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) dannet. I de påfølgende tiårene var det den som skulle overse en ny tid for utvikling i de nylig selvstendige statene, og presse på for å få på plass flertallsstyre i de gjenværende koloniene og statene med mindretallsstyre.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Eriksen, Tore Linné: Afrika, fra de første mennesker til i dag, 2019
  • Simensen, Jarle: Afrikas historie, 4. utg., 2004, isbn 82-02-23498-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg