Nord-Amerika (Historie) (tegning, slaveskip)

Afrikanerne utgjorde en stor gruppe ufrivillige innvandrere. De ble tvangsflyttet til Amerika i overfylte slaveskip fra 1500- til 1800-tallet. Innføring av slaver til de vestindiske øyer tok for alvor til på slutten av 1600-tallet, til sørstatene i USA hovedsakelig på 1700-tallet og i første halvdel av 1800-tallet.

Nord-Amerika (Historie) (tegning, innvandring fra Europa)

Den store europeiske utvandringen til Nord-Amerika nådde sitt høydepunkt på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Bildet viser en travel dag på havnen i New York, 1869. Like ved lå Castle Gardens, mottaksstasjon for innvandrere til staten New York.

De første menneskene kom til Amerika fra Sibir for kanskje 30–40 000 år siden. Kanskje så tidlig som 12 000 fvt. var hele kontinentet befolket.

Nord-Amerikas eldste historie er især knyttet til urbefolkningen som fantes på kontinentet før den europeiske koloniseringen (amerikanske urfolk og Mesoamerika), dessuten til inuiter og aleuter.

Nyere arkeologisk forskning synes å bekrefte tradisjonen om norrøne ferder til Nord-Amerika (se Vinland). Disse ferdene fikk imidlertid ingen varig betydning. Først på 1500-tallet ble Nord-Amerika kolonisert og erobret av europeere.

Kolonisering

Spanierne tok Florida i besittelse i 1516, og i tiårene som fulgte utforsket spanske oppdagere så vel Nedre California som innlandet opp til det nåværende Missouri og Ohio.

Midt på 1500-tallet begynte en omfattende rivalisering om herredømmet over Nord-Amerika. Frankrike grunnla Québec i 1608 og fikk dermed Canada som hjørnestein i sitt kolonisystem på kontinentet. Fra Canada dro franske oppdagere sørover via de store sjøene ned langs storelvene i det nåværende USA til Mexicogolfen. Cavelier de La Salle tok i 1682 hele dette området i besittelse for kongen av Frankrike og gav det navnet Louisiana.

Mens Frankrike (og Spania) stod sterkt i det senere Canada, i det indre av det nåværende USA og i den sørlige og vestlige del av kontinentet, forsøkte britiske og andre nordeuropeiske nasjoner å kolonisere østkysten.

I sørøst ble Virginia grunnlagt av briter i 1607, og fra 1620 bygde engelske innvandrere også opp kolonier i det nordøstlige New England. Både nederlandske (munningen av Hudson River) og svenske (området ved Delaware River, rundt det nåværende Philadelphia) koloniseringsforsøk varte bare noen få årtier på midten av 1600-tallet.

Engelskmennene overtok etter hvert den midtre del av østkysten og utvidet sitt herredømme i Karibiske hav og Atlanterhavet. Rundt 1700 var de engelske koloniene de folkerikeste, og England stod sterkt i Nord-Amerika. Dette forsterket seg gjennom alle krigene mellom de europeiske stormaktene på 1700-tallet, som også ble utkjempet i Nord-Amerika. Ved freden i Paris i 1763 avstod Frankrike Canada og den delen av Louisiana som lå øst for Mississippi til Storbritannia, og opphørte dermed å være kolonimakt i Nord-Amerika. Spania avstod Florida til Storbritannia.

Utvidelsen av nybyggerterritoriene på 1600- og 1700-tallet kom etter hvert til å bety betydelige innskrenkninger i de amerikanske urfolkenes jordområder og rettigheter. Urfolkene utgjorde en rekke grupper og ingen samlet nasjon. Under de europeiske stormaktenes kriger i Nord-Amerika kunne europeerne som regel regne med allierte fra urfolkene; de gamle motsetningsforholdene mellom stammene fikk med dette nytt innhold.

At krigslykken skiftet mellom stormaktene forverret bare urfolkenes situasjon. De skulle komme til å støtte de tapende franskmennene i kampen mot britene, deretter britene mot de seirende amerikanerne i det som ble USA; enkelte stammer i Indianerterritoriet (nå Oklahoma) støttet Sørstatene (de konfødererte) i borgerkrigen fra 1861 til 1865.

Under den amerikanske frihetskrigen i 1776–1783 beholdt britene Canada, og Florida gikk tilbake til spanierne (til 1819). Men USA vant ved freden i 1783 Louisiana øst for Mississippi. Ved Louisiana-kjøpet i 1803 overtok USA dessuten landområdene vest for Mississippi fra Frankrike (som i 1800 hadde kjøpt dem av Spania). Texas var uavhengig republikk i perioden 1835–1845 og sluttet seg deretter til USA. I den meksikansk-amerikanske krigen som fulgte, måtte Mexico avstå områdene vestenfor helt til Stillehavet.

De britiske koloniene i Nord-Amerika ble i 1867 sluttet sammen til en selvstyrt dominion, Canada. I 1869 kjøpte Canada Northwest Territories av Hudson's Bay Company. Da British Columbia (1871) og Prince Edward Island (1873) gikk inn i dominionen Canada, omfattet denne hele britisk Nord-Amerika med unntak av Newfoundland (opptatt i 1949).

USA hadde under en kortvarig krig med Storbritannia i 1812–1815 forsøkt å erobre Canada, men uten hell. Deretter ble grensetvister løst gjennom forhandlinger; de viktigste fant sted i 1840-årene og resulterte i at grensen ble fastlagt til 49. breddegrad. Dermed tilfalt blant annet Oregon-området USA. Amerikanerne kjøpte Alaska av Russland i 1867. Dermed var de nåværende grensene i Nord-Amerika fastlagt.

Den historiske utviklingen i Nord-Amerika er for øvrig gjort nærmere rede for i artiklene om de enkelte landene:

Utforskning

Før Columbus

Kristoffer Columbus regnes ofte som første europeer som kom til Nord-Amerika, men det medfører neppe riktighet. Ifølge et irsk middelalderskrift, Navigatio Sancti Brendani Abbatis (Abbed St. Brendans sjøreise), er det ikke usannsynlig at abbed Brendan kom til den nordamerikanske østkysten allerede på 500-tallet (se Brendan-ekspedisjonen). Han og 17 andre irske munker hadde seilt ut fra Irland i en skinnbåt for å finne det forjettede land vestenfor havet, der Guds ord ifølge legenden skulle herske uinnskrenket.

Etter norrøn tradisjon var Leiv Eiriksson den første europeer som kom til Nord-Amerika, ca. år 1000, og kort etter besøkt av andre grønlendinger og islendinger, blant andre islendingen Torfinn Karlsevne, som i spissen for en flokk bureisere rundt 1020 prøvde å slå seg ned i Vinland, men måtte gi opp etter tre år.

Moderne forskere finner det bevist at reiser til Nord-Amerika virkelig fant sted i vikingtiden, og funn som Helge og Anne Stine Ingstad har gjort, tyder på at Vinland lå på Newfoundland (L'Anse aux Meadows), ellers har man også gjettet på landområder ved Gulf of St. Lawrence og New England. Fra 1347 har man en opplysning om et skip som kom til Island etter å ha vært i Nord-Amerika, og i 1472 eller 1473 sendte danskekongen Christian 1 på oppfordring av Portugals konge en ekspedisjon til farvannene vest for Island og Grønland, og denne ekspedisjonen skal ha nådd det nordamerikanske fastland. Med på ferden var portugiseren Jão Vaz Corte-Real, hvis sønn Gaspard i 1500–1501 undersøkte Nord-Amerikas nordkyst i et forsøk på å finne en nordvestlig vei til India. I 1497 kom venetianeren Giovanni Caboto (John Cabot), i engelsk tjeneste, til Labrador – fem år før Columbus satte foten på det amerikanske fastland.

Det er hevdet at kineseren Zheng He kom til Amerika allerede i 1420-årene, men denne opplysningen er beheftet med stor usikkerhet.

Spansk utforsking

Kart
Et verdenskart fra rundt 1490 som kan ha vært utformet av Columbus og hans bror, karttegneren Bartolomeo Columbus.
Av .

Det er imidlertid Kristoffer Columbus som er regnet som den store oppdager av Amerika, og som satte i gang en storstilt europeisk utforskning av området. I tiårene som fulgte etter at Columbus i 1492 var kommet til Bahamas, Cuba og Haiti, utforsket spanierne de fleste øyer i og kyster ved Karibiske hav og landstripen langs Mexicogolfen.

Ponce de León oppdaget Florida i 1513, Hernando de Córdova Yucatán i 1517, Hernán Cortés erobret Mexico i 1519–1521, Pedro de Alvarado Guatemala og El Salvador kort tid etter; California ble oppdaget i 1533 og Vásquez de Coronado ledet i 1540–1542 en ekspedisjon nordover til New Mexico og Arizona. Med sin hovedstyrke kom han til Grand Canyon, Rio Grande og helt til Kansas. Omtrent samtidig dro Hernando de Soto over Florida, Georgia og Tennessee til Mississippi.

Britisk og fransk utforskning

Spanierne gjorde krav på de nyoppdagede områdene, men franskmennene og engelskmennene ble etter hvert uvillige til å respektere krav som ikke støttet seg til militær makt. De første franske og engelske forsøk på å grunne kolonier (Jacques Cartier i 1534–1536 og 1541, og Walter Raleigh i 1584–1586 i North Carolina) slo riktignok feil, men i 1606–1607 satte engelskmennene seg fast i Virginia. Herfra bredte de seg etter hvert over hele østkysten, fortrengte i 1664 nederlenderne fra Hudson River, hvor de hadde holdt til siden 1614, og svenskene, som hadde slått seg ned ved Delaware.

Til sjøs gjorde engelskmennene fremstøt nordover. Martin Frobisher lette i 1576 og de følgende år forgjeves etter en nordvestpassasje til Asia, men han oppdaget Baffin Island. John Davis seilte gjennom Davisstredet og langt opp i Baffinbukta i 1585–1587, og Henry Hudson trengte i 1610 gjennom Hudson Strait til Hudson Bay.

Franskmennene slo seg til rundt St. Lawrence River, hvor Samuel de Champlain grunnla en koloni. Han fulgte i 1603 St. Lawrence River landverts, kom i 1609 til Lake Champlain og i 1615 til Lake Huron. Etter hans død fortsatte blant annet jesuittpateren Claude Allouez utforskningen. Stadig større områder i Nord-Amerikas indre ble kjent.

I 1634 hadde pelsjegere og andre reisende trengt frem til Illinois, pater Jacques Marquette og pelshandleren Louis Jolliet (tidligere jesuitt) kom i 1673 til øvre Mississippi, ved åmotet mellom den og Arkansas River. Cavelier de La Salle åpnet forbindelsen mellom Gulf of St. Lawrence og Mexicogolfen da han i 1682 kom til Mississippis munning og tok landet i besittelse for den franske konge og kalte det Louisiana, etter Ludvig 14.

Ved Paris-freden i 1763 måtte dog Frankrike avstå alle sine besittelser i Nord-Amerika til Storbritannia. Franske pelsjegere, speidere og stifinnere trengte også frem vest- og nordvestover. I 1734 oppdaget Pierre Gaultier de Varennes Lake Winnipeg, ni år senere trengte hans sønner frem til øvre Missouri og fulgte den frem til Rocky Mountains, og i 1748 oppdaget de Saskatchewan og Lake Manitoba.

Appalachene satte lenge stengsel for britisk fremtrengen mot vest, først i 1716 ble disse fjellene overskredet, men ennå 100 år senere hadde man små kunnskaper om det vestlige Nord-Amerika, og til fots hadde ennå ingen nådd stillehavskysten i nord. Kysten var utforsket av sjøfolk. Spanske sjøfarere fra Mexico hadde vært oppunder Alaskas sørkyst, Francis Drake hadde fulgt californiakysten, men først da russerne hadde underlagt seg Sibir og krysset Beringstredet og okkupert Alaska (som forble i russisk eie til 1867), ble nye, store fremstøt gjort.

Dansken Vitus Bering, i russisk tjeneste, oppdaget St. Lawrence Island i 1728, James Cook utforsket Nord-Amerikas vestkyst fra San Francisco til Beringstredet. I hans kjølvann seilte franskmannen Jean François Lapérouse og briten George Vancouver. De arktiske landområder ble utforsket av britiske pelsjegere og handelsmenn. Samuel Hearne dro i 1769–1772 fra Hudson Bay over Barren Grounds til utløpet av Coppermine River ved Ishavet, mens Alexander Mackenzie i 1789 nådde Ishavet ved Mackenzie Rivers munning. I 1792–1793 drog han opp langs Peace River, over Rocky Mountains og kom frem til Stillehavet nord for Vancouver som den første europeer som hadde krysset kontinentet.

Med USAs uavhengighet i 1776 økte innvandringen fra Europa og dermed presset vestover. Viktig for den amerikanske ekspansjon var John Charles Frémonts forskningsferder i 1840-årene. Han kartla områdene vest for Mississippi og undersøkte fremkomstveien vestover helt til Columbias munning.

Før 1800 var Nord-Amerikas geografi sør for de arktiske områder kjent i grove trekk, utforskningen på 1800- og 1900-tallet har derfor konsentrert seg om polarstrøkene (se ekspedisjoner i Arktis). Statlige institusjoner i USA og Canada har tatt del i arbeidet med stor energi, hvilket har ført til at Nord-Amerika er en av de best utforskede verdensdeler.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg