Den amerikanske presidenten Harry S. Truman annonserer slutten på andre verdenskrig i Europa, 8. mai 1945. USA og Sovjetunionen var allierte under krigen, men motsetningene mellom dem ble stadig sterkere, spesielt etter president Franklin D. Roosevelts død i april 1945.

/Office of Presidential Libraries. Harry S. Truman Library. .
Lisens: fri
Berlinmuren
Den kalde krigen delte Europa i to gjennom Tyskland. Den 45 kilometer lange Berlinmuren, som ble bygd mellom Øst- og Vest-Berlin i 1961, ble et symbol på jernteppet mellom Øst- og Vest-Europa.
Av /NTB Scanpix.
Tyskland delt

Under den kalde krigen var Tyskland delt i Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR) fra 1949 til 1990. Også hovedstaden Berlin var delt i to.

Tyskland delt
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Generalsekretær Mikhail Gorbatsjov (Sovjetunionen) og president Ronald Reagan (USA) ble statslederne som avsluttet den kalde krigen. Her signerer de INF-avtalen, den første reelle nedrustningsavtalen, i Det hvite hus i 1987.

/White House Photographic Office.
Lisens: fri

Den kalde krigen er betegnelsen på den intense politiske konfrontasjonen som oppstod mellom USA og Sovjetunionen i perioden 1945–1991, særlig etter president Roosevelts død 12. april 1945. Årsaken var de betydelige interessemotsetningene mellom USA og Sovjetunionen som ble stadig mer framtredende mot slutten av andre verdenskrig.

Faktaboks

Også kjent som

engelsk Cold War

fransk Guerre froide

tysk Kalter Krieg

Den kalde krigen delte Europa i to leirer, hvor USA hadde en ledende rolle i Vest-Europa, mens Sovjetunionen kontrollerte Øst-Europa. Gjennom det såkalte jernteppet gikk den kalde krigen tvers gjennom Europa og delte Tyskland i to. De vestlige landene inngikk i 1949 forsvarsalliansen NATO, mens Øst-Europa fulgte opp med Warszawapakten i 1955.

Konflikten førte til en massiv militæropprustning på begge sider, også med atomvåpen. Dette førte til at mange mennesker levde i frykt for atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.

Selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen, støttet de to landene gjerne hver sin side i en rekke kriger som brøt ut etter 1945, som Koreakrigen (1950–1953) og Vietnamkrigen fra tidlig på 1960-tallet (da USA ble direkte involvert) til 1973. Det samme gjaldt i de mange krigene mellom Israel og araberstatene, hvor USA støttet Israel, og Sovjetunionen støttet de radikale arabiske regimene. I tillegg førte den kalde krigen til et økt konfliktnivå i resten av verden og enorme våpensalg til fattige land, som med fordel kunne brukt pengene på egen utvikling isteden.

Den kalde krigen gikk i bølger med perioder med mindre spenning og avspenning etter 1949, men USA og Sovjetunionen forble hovedmotstandere fram til Sovjetunionen kollapset i 1991. Slik sett kan vi si at den kalde krigen var det viktigste internasjonale faktum mellom 1945 og 1991, siden de aller fleste konflikter og kriger i perioden på en eller annen måte var forbundet med striden mellom USA og Sovjetunionen.

Årsaker

Jaltakonferansen
USA og Sovjetunionen (sammen med Storbritannia, Frankrike og en rekke andre land) var allierte under andre verdenskrig (1939–1945). Bildet viser (foran fra venstre) Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin («de tre store») under Jaltakonferansen i februar 1945. Interessemotsetningene mellom USA og Sovjetunionen ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Franklin D. Roosevelts død 12. april 1945.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

USA og Sovjetunionen var allierte under andre verdenskrig (1939–1945), men interessemotsetningene mellom dem ble stadig sterkere mot slutten av krigen, særlig etter president Franklin D. Roosevelts død 12. april 1945. Mens USA ønsket å gjenoppbygge et demokratisk Europa basert på en fri markedsøkonomi, la Sovjetunionen vekt på fortsatt militær kontroll over områdene som var erobret under krigen. Sovjetunionen ønsket med andre ord å etablere en sikkerhetssone mot videre angrep fra de okkuperte områdene.

Siden Russland hadde blitt invadert gjennom Polen tre ganger i løpet av én generasjon; første verdenskrig (1914–1918), den polsk-russiske krigen (1921–1922) og andre verdenskrig (1941–1945), var kravet langt fra urimelig. Amerikanerne anerkjente at Sovjetunionen hadde legitime sikkerhetsbehov i Øst-Europa for å hindre at området igjen ble et utgangspunkt for enda en invasjon av Russland. Problemet var at denne tenkningen så bort fra rettighetene til landene i Øst-Europa og den måten russerne utøvde kontroll på. Den sovjetiske politikken stod i skarp kontrast til den amerikanske, med politisk ensretting og undertrykkelse, og en strengt regulert og kontrollert økonomi uten frie markeder (planøkonomi), som ble sentralt styrt og planlagt fra Sovjetunionen. I tillegg ble landene i Øst-Europa kraftig utbyttet for å sikre gjenoppbyggingen av et krigsherjet Sovjetunionen. Selv om det var lokale kommunister som satt ved makten i de andre østeuropeiske landene, hadde de liten oppslutning i sine hjemlige befolkninger. Det var de okkuperende sovjetiske soldatene som hadde makten.

Første fase av den kalde krigen (1945–1949)

Andre verdenskrig hadde knust Tyskland og Japan militært, mens Storbritannia var sterkt svekket. Dette førte til at USA og Sovjetunionen dominerte det internasjonale systemet både militært og politisk, og for USAs del også økonomisk, på en slik måte at disse to landene ikke hadde noen rivaler. De har derfor gjerne blitt betegnet som supermakter. Særlig under den sovjetiske lederen Josef Stalin ble i praksis konflikten mer og mer intensivert fram til hans død i 1953. Stalin satt i ledelsen av det russiske kommunistpartiet og den sovjetiske staten fra revolusjonen i 1917. Etter Vladimir Lenins død i 1924 utmanøvrerte Stalin sine rivaler slik at han i praksis satt som en eneveldig diktator fra 1934. Han var en sterkt rett-troende kommunist som så kapitalismen som hovedfienden. I prinsippet så Stalin ingen forskjell på de kapitalistiske statene, det var derfor ikke unaturlig for ham etter hvert å se på USA som hovedfienden etter at samarbeidet under andre verdenskrig tok slutt.

Stalins regime

Josef Stalin
Den sovjetiske lederen Josef Stalin var sentral under den kalde krigens første fase. Her fotografert ved sitt skrivebord i Kreml i Moskva i 1950.
Josef Stalin
Ap.

Stalin intensiverte den hjemlige undertrykkelsen i Sovjetunionen (se den store terroren). Han utfordret også vestmaktene på det utenrikspolitiske planet ved at lokale kommunister med støtte fra Moskva tok makten ved et kupp i Tsjekkoslovakia i februar 1948, gjennom Berlinblokaden fra juni 1948 og ved sin oppfordring og støtte til Nord Korea, som angrep Sør-Korea i juni 1950 (se Koreakrigen).

I tillegg rustet han opp det sovjetiske forsvaret og søkte å skaffe seg atomvåpen. Dette betydde at Sovjetunionen måtte bygge en atomindustri fra bunnen av, noe som krevede store ressurser og gikk på bekostning av befolkningens levestandard. For å klare dette grep Stalin til kraftig politisk undertrykking hjemme og i Øst-Europa. Den utslitte og hardt prøvede russiske befolkningen hadde etter andre verdenskrig håpet på større politisk frihet og økonomiske prioriteringer som gjorde livet bedre. Isteden strammet Stalin det ideologiske grepet og undertrykkelsen og prioriterte opprustning. På slutten av 1940-tallet og tidlig på 1950-tallet ble det gjennomført flere rettssaker og prosesser i Øst-Europa for å knuse all opposisjon og sikre sovjetisk kontroll. De sovjetkontrollerte regimene i Øst-Europa ble nå utrensket for ikke-kommunistiske partier, kombinert med at undertrykkelsen og ensrettingen økte.

Amerikanske mottrekk

Marshall Plan poster
En amerikansk reklameplakat for Marshallhjelpa. Flaggene til landa som ble med er satt sammen som ei vindmølle, der USAs flagg er litt lenger enn de andres og slik bestemmer farten, som et symbol på at de er det førende landet. Norge tok imot Marshallhjelpa fra USA i 1948. Dette ble starten på vestvendinga i Norge i etterkrigstida.
Av .

Stalins undertrykking ble selvsagt forsterket av hans grunnleggende politiske syn og holdning, og USA var Sovjetunionens hovedfiende. Selv om det ikke brøt ut krig mellom USA og Sovjetunionen, hadde de fleste konflikter og kriger i perioden sin rot i konflikten mellom supermaktene. Amerikanske mottrekk til russiske framstøt kom i form av Trumandoktrinen i 1947, som var støtte til Hellas og Tyrkia for å forhindre kommunistisk frammarsj i disse landene, men ble av president Harry Truman framstilt som et globalt korstog mot kommunismen. Deretter fulgte Marshallplanen som søkte å gjenoppbygge Europa økonomisk og politisk. Stalin nektet landene i Øst-Europa å delta i Marshallplanen. Det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 førte til frykt i USA for videre sovjetisk aggresjon og ekspansjon. Dette ledet til dannelsen av NATO i 1949.

Selv om USA, i motsetning til mange andre seierherrer i krig, aktivt bygget opp sine fremste rivaler under andre verdenskrig, Tyskland og Japan, var amerikansk politikk langt fra bare uegennyttig. USA hadde verdens sterkeste økonomi i 1945 og hadde klar egeninteresse i å utbre markedsøkonomien over et så stort område som mulig. Like fullt må Stalins brutale undertrykkelse innenrikspolitisk og etter hvert i Øst-Europa kunne tilskrives en stor del av ansvaret for at den kalde krigen brøt ut.

Fra kald krig i Europa til varm krig i Asia

Koreakrigen
Selv om det aldri brøt ut direkte krig mellom USA og Sovjetunionen, støttet de to landene gjerne hver sin side i en rekke i en rekke kriger som brøt ut etter 1945, som Koreakrigen (1950–1953). USA støttet Sør-Korea og Sovjetunionen støttet Nord-Korea. Amerikanske soldater ved Nakdong-elva i Sør-Korea, fotografert 17. august 1950, kort tid etter at krigen brøt ut.

For Truman og USA hadde fokus etter andre verdenskrig vært på gjenreisningen av Europa. I Vest-Europa hadde politikken vært en enestående suksess sett med amerikanske øyne. Lokale kommunistbevegelser utgjorde stort sett ikke noen trussel mer, demokratiet florerte, det var økonomisk vekst og gjenoppbyggingen etter krigen var i full gang. Kontrasten til østblokken var enorm, der storparten av området fortsatt var i ruiner, det var minimalt, om noen økonomisk vekst overhodet, det var politisk undertrykkelse og militær okkupasjon.

Amerikansk politikk var retorisk framstilt som et globalt korstog mot kommunismen, men var i realiteten fokusert på Europa. Var ikke kommunistene like farlige hvis de tok makten i områder og land utenom Europa? I 1949 tok kommunisten Mao Zedong kontroll over Kina, og knapt året etter angrep det Moskva-støttede regimet i Nord-Korea det amerikanskvennlige regimet i sør. Selv om USA hadde definert Korea utenfor sitt forsvarsområde før invasjonen, var det politisk umulig for Truman-administrasjonen å la et nytt område bli kontrollert av kommunistene. Kampene bølget fram og tilbake, men da amerikanske styrker nærmet seg Kina, sendte Mao 200 000 «frivillige» inn i krigen. Dette resulterte i langvarig amerikansk fiendskap med Kina, amerikansk beskyttelse av Taiwan og et etter hvert langvarig amerikansk engasjement i Vietnam. Først etter Stalins død i mars 1953 ble det mulig å oppnå våpenstillstand i Korea. Korea er det eneste landet i dag som fortsatt er delt etter den kalde krigen.

Atomkappløpet

Bombingen av Nagasaki
USAs angrep på Japan i august 1945 er den eneste gangen i verdenshistorien at atomvåpen har blitt brukt i krigføring. Her eksploderer en atombombe i Nagasaki 9. august 1945. I begynnelsen av den kalde krigen var USA det eneste landet i verden som kunne lage atombomber, og de trodde dette monopolet ville vare lenge, men allerede i 1949 framstilte Sovjetunionen sin egen atombombe.
Sputnik

4. oktober 1957 ble verden slått med forbløffelse: Sovjetunionen hadde skutt opp historiens første kunstige satellitt, Sputnik 1. Den veide 83,6 kg, og svevet i sin bane rundt Jorden i 21 dager. Med dette viste Sovjetunionen at landet var blitt ledende innen rakett- og romteknologi.

Av /NTB Scanpix ※.

I USA påvirket den kalde krigen sterkt amerikansk kultur og politiske institusjoner, økonomiske prioriteringer og ikke minst førte krigen til en massiv militæropprustning. Kontrasten til perioden etter første verdenskrig er stor, hvor USA søkte nedrustning og avspenning, til et USA som etter andre verdenskrig stod for en massiv militæropprustning for å sikre sin ledende stilling i det internasjonale systemet. Den kalde krigen førte også til et voldsomt atomvåpenkappløp på begge sider, hvor verden ennå i dag lever i skyggen av frykten for en framtidig atomkrig.

Den amerikanske posisjonen var i tillegg til de politiske initiativ basert på at USA skulle ha monopolatombomben. Truman-administrasjonen var overbevist om at monopolet ville vare i 10–15 år, men i 1949 ble monopolet brutt da russerne sprengte sin egenproduserte bombe. Det amerikanske motsvaret var å utvikle hydrogenbomben (1953), men denne teknologiske overlegenheten varte bare til 1955, da Sovjetunionen lyktes med å produsere sin egen hydrogenbombe. Deretter ble verden kastet ut i et vanvittig atomkappløp, som kulminerte med MAD-doktrinen (Mutually Assured Destruction) – garantert gjensidig ødeleggelse (se avskrekking). Begge parter måtte ha tilstrekkelig reservekapasitet til å overleve et atomangrep og være i stand til å gjengjelde et overraskelsesangrep. Bare i et slikt tilfelle var teorien at USA og Sovjetunionen kunne være «sikre» på at de ville unngå et overraskelsesangrep.

En slik reservekapasitet beslagla selvfølgelig enorme ressurser. Det ble anslått at en atomkrig ville koste minst 150 millioner mennesker livet i første fase, deretter mange flere som et resultat av de forferdelige konsekvensene av en slik krig, om det i det hele tatt var mulig å opprettholde noen form for sivilisasjon eller menneskeliv etter en atomkrig. Atomkappløpet og den vanvittige opprustningen førte til at mange mennesker levde i frykt for både muligheten av en tredje verdenskrig og atomkrig, som i sin ytterste konsekvens kunne føre til utslettelse av alt liv på jorden. Trusselen om atomkrig nådde sitt høydepunkt under Cubakrisen i 1962.

Den kalde krigen etter Stalin

Den nye politiske ledelsen i Sovjetunionen etter Stalin utøvde i begynnelsen et kollektivt lederskap, før Nikita Khrusjtsjov framsto som øverste leder (1956–1964). I en berømt tale i 1956 tar han oppgjør med personkultusen og undertrykkelsen under Stalin, og åpner for å lette på undertrykkelsen i Sovjetunionen og i østblokken. Utenrikspolitisk la han fram doktrinen om fredelig sameksistens og fredelig kappestrid. I sum førte dette til en delvis avspenning i den kalde krigen etter Stalins død.

Men det som kalles «tøværet i østblokken», altså en lettelse av den politiske undertrykkelsen, medførte også en risiko for de post-stalinistiske lederne. Allerede i 1953 måtte russerne slå ned et opprør i Øst-Berlin, etterfulgt av revolusjon i Ungarn og opptøyer i Polen i 1956. Da Ungarn gikk ut av Warszawapakten, ble den ungarske frihetstrangen knust på den mest brutale måten med fengsling og henrettelser. De nye polske lederne gikk ikke så langt, men forble i Warszawapakten og oppnådde dermed en litt friere stilling enn tidligere.

Uroen i østblokken viste Khrusjtsjov tøværets klare begrensninger. Han fikk ny selvtillit da Sovjetunionen lyktes med å skyte opp Sputnik 1-satellitten 4. oktober 1957, den første interkontinentale raketten, før USA klarte å gjøre det samme. Nå kunne i prinsippet atombomber plasseres på disse rakettene. Selv om Khrusjtsjov søkte avspenning og tilnærming til USA og vestmaktene, truet han også ofte med å bruke atomvåpen mot det han oppfattet som Sovjetunionens motstandere. Under Suezkrisen i 1956 truet han for eksempel med å atombombe England og Frankrike. Khrusjtsjov påstod at Sovjetunionen produserte atomraketter som pølser, men de hadde i realiteten bare tre raketter. Amerikanerne observerte dette med å sende sine spionfly U-2 som fotograferte fra stor høyde. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble forsuret da russerne endelig klarte å skyte ned et U-2 fly i mai 1960 og forgjeves forlangte beklagelse fra USA.

Cubakrisen

Castro og Krutsjov
Etter den kubanske revolusjonen i 1959 hadde det nye regimet på Cuba orientert seg stadig nærmere Sovjetunionen. Fidel Castro (til venstre) og Nikita Khrusjtsjov møtes etter Cubakrisen.
Av /NTB.
Cuba-krisen

Cuba-krisen. Det sovjetiske skipet Bratek på vei hjem fra Cuba 9. november 1962, med to raketter på dekk.

Av /NTB Scanpix ※.

Situasjonen toppet seg i oktober 1962 da amerikanerne oppdaget at Khrusjtsjov, på tross av forsikringer om det motsatte, hadde utplassert atomraketter på Cuba. Etter den kubanske revolusjonen i 1959 hadde det nye regimet på Cuba orientert seg stadig nærmere Sovjetunionen. USA innførte blokade og truet med atomkrig, og i 13 dager i oktober 1962 var verden på randen av denne. Sovjetunionen hadde ikke militær mulighet til å støtte Cuba, noe som førte til at Khrusjtsjov gikk på et ydmykende offentlig nederlag da han måtte trekke ut atomrakettene.

Cubakrisen hadde langtrekkende virkninger. Den bidro blant annet til at Khrusjtsjov i 1964 ble avsatt, delvis fordi resten av sovjetledelsen mislikte sterkt hva de oppfattet som en uansvarlig utenrikspolitikk som hadde ført til Cubakrisen. Det nye lederskapet i Russland begynte en kraftig opprustning for å unngå og komme i samme situasjon igjen. Amerikanerne solte seg i glansen fra suksessen med Cuba og ble mer og mer distrahert av Vietnamkrigen.

Detente og ny kald krig

På slutten av 1960-tallet var det derfor tilnærmet paritet, likevekt, i det sovjetiske-amerikanske militære styrkeforholdet. Det førte til de første spede forsøk på avspenning, det som skulle bli detente (avspenningspolitikken) under president Lyndon B. Johnson (1963–1969). Amerikanerne oppga forsøket da russerne invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 (Praha-våren). Detente nådde sitt høydepunkt under president Richard Nixon (1969–1974), med undertegning av SALT I-avtalen i 1972. Forholdet ble forsuret mot slutten av 1970-tallet, da amerikanerne mislikte sterkt sovjetisk ekspansjon inn i den tredje verden i ly av SALT-avtalen.

Det hele kulminerte med den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979. Invasjonen fikk store konsekvenser for forholdet mellom USA og Sovjetunionen. For første gang hadde Sovjetunionen invadert et land utenfor den interessesonen som var definert etter andre verdenskrig. For USA truet den sovjetiske invasjonen på sikt potensielt den strategisk viktige og oljerike Persiagolfen. President Jimmy Carter (1977–1981) svarte med den den såkalte Carter-doktrinen; ethvert sovjetisk framstøt mot Persiagolfen ville bli møtt med alle midler, inkludert militære motoperasjoner.

Dette førte til en ny omdreining i rustningskappløpet og økende mistro mellom Sovjetunionen og USA, men også til sist jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. President Ronald Reagan (1981–1989) rustet USA kraftig opp og søkte å begrense overføring av kapital og avansert teknologi til Sovjetunionen. Han proklamerte Reagan-doktrinen som ga støtte til anti-kommunistiske geriljabevegelser, særlig i Afghanistan. Noe som i tillegg gjorde sovjetiske ledere særdeles oppbrakte, var når Reagan ikke lenger var villig til å anerkjenne Sovjetunionen som supermakt på linje med USA. Dette hadde vært et av hovedkravene fra russiske ledere under forhandlingene om detente. Nixons anerkjennelse av Sovjetunionen som en supermakt på linje med USA var derfor sentralt for at detente-forhandlingene lyktes. Prestisje er viktig for stormakter.

Den kalde krigens slutt

Reagan og Gorbatsjov

Det første møtet mellom den amerikanske presidenten Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov, generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet, på Fleur D'Eau på Geneva Summit i Sveits, 19. november 1985.

Av /White House Photographic Office.
Lisens: fri

Historikerne strides om det var Reagans konfrontasjonslinje eller den nye sovjetlederen Mikhail Gorbatsjovs (1985–1991) reformlinje som førte til Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på den kalde krigen. Reformimpulsen i Sovjetunionen kom i første omgang fra hærledelsen og det hemmelige politiet (KGB), som så at landet ble liggende etter USA i den rivende nye teknologiske utviklingen, særlig innen datateknologi og fiberoptikk. Som reformator løsnet Gorbatsjov på grepet hjemme med reformer som glasnost og perestrojka. Han omdefinerte også russiske sikkerhetsbehov slik at det ikke lenger var behov for at Sovjetunionen skulle kontrollere Øst-Europa militært.

Uansett hvem som bør krediteres for avslutningen av den kalde krigen, utgjorde Reagans politikk og Gorbatsjovs reformer i sum starten på en prosess som gjorde at det ikke lenger var mulig for det sovjetiske kommunistpartiet å opprettholde undertrykkelsen eller å holde kontrollen verken i Øst-Europa eller på hjemmefronten. Prosessen ledet til jernteppets fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gaddis, John Lewis (2007). Den kalde krigen, Penguin Press
  • LaFeber, Walter (1991). America, Russia and the Cold War, 1945 – 1990, New York: McGraw Hill
  • Lundestad, Geir (1975). The American non-policy towards Eastern Europe 1943–1947, Universitetsforlaget
  • Lundestad, Geir (2004). Øst, vest, nord, sør: Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget
  • Oberdorfer, Don (1992). The Turn. From Cold War to the New Era, New York: Simon & Schuster
  • Tjelmeland, Hallvard (2006). Den kalde krigen, Samlaget
  • Westad, Odd Arne, red. (2000). Reviewing the Cold War: Approaches, Interpretations, Theory, Routledge
  • Zubok, Vladislav og Pleshakov, Constantine (1996). Inside the Kremlin’s Cold War. From Stalin to Krushchev, London: Harvard University Press

Kommentarer (21)

skrev Kirsten Gjøines

Jeg mener at uttrykket "den kalde krigen" først ble brukt i et essay skrevet av George Orwell (You and the Atomic Bomb).

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for bra innspill! Du har rett i at Orwell brukte begrepet i artikkelen "You and the Atomic Bomb" i Tribune 19. oktober 1945, kort tid etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Såvidt jeg kan se har han brukt det i en litt annen betydning enn vi gjør i dag. Bernard Baruch skal derfor ha vært den første som brukte begrepet "kald krig" for å beskrive den geopolitiske situasjonen med spenninger mellom Sovjet og USA.Vi vil snart gjøre en redaksjonell gjennomgang av artikkelen, og da vil vi også oppdatere artikkelen med informasjon om Orwells bruk av begrepet.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev ole solheim

Skulle gjerne hatt mer informasjon om hva som egentlig startet den kalde krigen, hvis det sto om det, skulle det gjerne ha vert tydeligere!

skrev Hallvard Tjelmeland

Artikkelen bør oppdaterast og utvidast. Det vil eg gjera om ikkje så lenge. I mellomtida vil eg tilrå mi eiga bok, "Den kalde krigen" (andre opplag 2010), som vil gi deg den informasjonen du treng.

skrev Lars Nygaard

Denne setningen får jeg ikke til å henge sammen: "Fra 1947 av er den kalde krigen virkelighet, i første omgang frem til Josef Stalins død og Koreakrigens avslutning i 1953, Trumandoktrinen, kuppet i Tsjekkoslovakia, og Koreakrigens utbrudd 1950." mvh, Lars Nygaard

svarte Hallvard Tjelmeland

Setninga må endrast, skal sjå på det. Orsaka seint svar!

skrev Kristine Haugstad

Har bombingen av hiroshima og nagasaki noe med den kalde krigen å gjøre?

svarte Hallvard Tjelmeland

Hei. Bombinga av Hiroshima og Nagasaki hadde tvillaust langsiktige verknader som hadde betydning for utviklinga av den kalde krigen. Det førte til at Sovjetunionen intensiverte sitt arbeid for å få atombombe, og når dette skjedde i 1949, og særleg etter at begge supermaktene fekk hydrogenbombe (med mykje større sprengkraft) og utviklinga av teknologi for å føra atombomber fram til fienden (ubåtar, langtrekkande fly, interkontinentale rakettar) la det grunnlaget for terrorbalansen, som er eit grunnleggjande trekk ved den kalde krigen. Spørsmålet om bruken av bomba var meint til å styrka USA overfor Sovjetunionen, er omstridd. Nokre meiner at bruken av bomba bare gjaldt å få stoppa krigen mot Japan ("tradisjonalistane_"), andre at det også var eit diplomatisk våpen mot Sovjetunionen ("revisjonistane"). Men alle meiner at det var viktig for utviklinga av den kalde krigen!

skrev Christian Stranger-Johannessen

Mot slutten av 1940-årene ble Europa delt i en vestlig og en østlig interessesfære. Noe av grunnlaget for dette ble lagt på Jaltakonferansen i januar 1945. Jaltakonferansen var i februar 1945, slik det står forklart i artikkelen om dette.

skrev Christian Stranger-Johannessen

I 1947 kom også Marshallhjelpen i gang. Marshallhjelpen kom i gang året etter, men ideen ble presentert i 1947.

svarte Hallvard Tjelmeland

Ja, sjølvsagt må det med. I det heile er artikkelen ganske utdatert. Eg skal gjera ei endring her.

skrev Christian Stranger-Johannessen

Etter økende gnisninger mellom supermaktene på slutten av 1970-tallet tok tøværet en definitiv slutt ved den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan desember 1979. Samme måned vedtok NATO utplassering av 572 nye mellomdistanseraketter i Europa, og utplasseringen begynte i 1983. Året etter ble Ronald Reagan valgt til USAs president og iverksatte store opprustningsprosjekter og lanserte det omstridte romforsvarsprogrammet SDI. Når man leser dette kan man oppfatte det som at Ronald Reagan ble valgt til president i 1984. Da er dette bedre (gjerne med komma før "og"): "I 1980 ble Ronald Reagan valgt til USAs president, og iverksatte ..."

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det er flere feil i denne artikkelen, som jeg påpekte i april. Én av dem er rettet opp, men hvorfor blir ikke de andre det?

svarte Stig Arild Pettersen

Hei, Christian. Usikker på hvilken feil du peker på. Husk at du selv kan legge inn endringsforslag ved å trykke på "Foreslå endringer i tekst". Mvh, Stig Arild, redaktør.

skrev Christian Stranger-Johannessen

Jeg påpekte flere feil i april, og for noen av dem tok det flere måneder før de ble rettet opp. Nå er imidlertid alt på plass.

skrev linnea lindholm

Hei, jeg lurte på om Trumandoktrinen var en av grunnene til at koreakrigen og vietnamkrigen startet?

svarte Hallvard Tjelmeland

Det er nok ingen direkte samanheng, då det var andre mekanismar som låg bak desse krigane. Det er meir snakk om den tenkinga som låg bak seinare president Eisenhower sin "dominoteori", om at dersom ein brikke fall til fordel for den kommunistiske blokka, ville andre falla i tur etter det.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg