Skottetoget

George Sinclair går i land i Romsdal, maleri av Adolph Tidemand og Morten Müller, 1876.

Sinclair går i land i Romsdal

Av Adolph Tidemand og Morten Müller .

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Selv om lederen for skottetoget var Alexander Ramsay, ble det George Sinclair som fikk størst betydning i norsk norsk folketradisjon og mytene rundt slaget. Sinclair-støtta ved Kringen.

Sinclairstøtta

Av Colliekar.

Lisens: CC BY SA 4.0

Skottetoget er en vanlig betegnelse på skotske leietroppers ferd gjennom Norge på vei til Sverige under Kalmarkrigen (1611–1613). Leietroppene var rekruttert av den svenske kongen Gustav 2. Adolf for å slåss på svensk side mot Danmark-Norge.

Skottetoget ble stoppet ved Kringen i Sel 26. august 1612, da skottene (cirka 300–400 mann) ble angrepet av en lokal styrke under ledelse av fut og lensmenn. Her falt store deler av de skotske styrkene. De som overlevde slaget, ble henrettet i de nærmeste dagene, med unntak av 18 mann. Lederen for skottetoget, oberstløytnant Alexander Ramsay, ble sendt som fange til København, mens en av kompanisjefene, George Sinclair, som folketradisjonen har gjort til leder, var blant dem som falt.

En rekke sagn er knyttet til Skottetoget og slaget ved Kringen, blant annet sagnet om Prillarguri, som skal ha varslet bøndene om skottehærens ankomst ved å blåse på prillarhorn.

Bakgrunn

Nordisk krigføring var ofte basert på leiesoldater. Danmark-Norge brukte gjerne tyske soldater, og svenskene hadde tradisjon for å leie inn skotter og nederlendere. Skottene ble regnet som Europas fremste leiesoldater, og var som regel stridsvante, dyktige og disiplinerte.

I 1612 hadde Gustav 2. Adolf behov for forsterkninger for å fortsette kampen mot den dansk-norske kongen Christian 4. Ettersom festningen Älvsborg hadde falt til danskene, kunne ikke disse soldatene benytte sjøveien, og korteste vei var derfor gjennom Norge. Den skotske styrken skulle gå fra Romsdalsfjorden gjennom Gudbrandsdalen. Veien fra kysten av Vestlandet og Trøndelag ble sett på som relativt trygg – det var kjent at nordmenn ikke var særlig innstilt på kamp.

Den første kontingenten svensk-rekrutterte leiesoldater som marsjerte gjennom Norge, var en styrke på 1200–1400 mann under den nederlandske oberst Johan von Mönnickhofen. De lyktes i å komme seg i land ved Stjørdalshalsen i Trondheimsfjorden og derfra, etter en kort trefning med nordmenn, videre til Sverige via Jemtland.

Neste gruppe som skulle forsøke samme dristige manøver, besto av 300 skotter under ledelse av oberst Alexander Ramsay. Det var likevel en annen offiser som skulle bli forbundet med de nært forestående hendelsene, nemlig skottenes kompanisjef George Sinclair, som tilhørte en av de største klanene i Nord-Skottland.

Rekruttering

På forsommeren i 1612 hadde Ramsay, Sinclair og kaptein Georg Hay startet vervingen av soldater i Skottland. En del av de vervede var tukthusfanger som ble sluppet fri mot at de gikk i soldattjeneste. Til sammen ble det vervet rundt 300 mann. 100 av disse var erfarne soldater som tilhørte Ramsays kompani, mens de to andre kompaniene i all hovedsak besto av utrente menn i ulike aldre. Vervingen ble ikke godt mottatt av kong Jakob 1. av England. Med sitt slektskap til danskekongen var han lite interessert i at hans landsmenn skulle bli benyttet som leiesoldater mot hans svoger, og han forbød derfor vervingen. Men soldatene unnslapp så vidt og stakk til sjøs. Etter to uker på Orknøyene gikk ferden videre mot Norge.

19. august seilte de to skipene inn Romsdalsfjorden. Skotske skip var ikke noe særsyn, for folk langs fjorden var vant til at skotter byttet korn med tømmer. Marsjen fortsatte gjennom Romsdalen til Lesja, som de passerte 22. august. Disiplinen blant skottene var god, og det ble ikke meldt om plyndring eller ran. De hadde strenge ordrer om å marsjere så fort som mulig gjennom Norge, uten å ha kontakt med folk. Strid skulle for en hver pris unngås.

Mens skottene marsjerte fram, ble gårder i området varslet om at fienden hadde trengt inn i landet. Budstikka gikk med melding om at alle våpenføre menn skulle samle seg så fort som mulig. Søndag 23. august kom budstikka til Dovre og lensmann Lars Hågå. Lensmannen og bønder fra Dovre og Gudbrandsdalen marsjerte av sted for å stoppe skottene.

Slaget ved Kringen

George Sinclair ble gravlagt på utsiden av kirkegården på Kvam, i dag ved Vik gård like sør for Kvam.

Sinclairs grav ved Vik i Gudbrandsdalen

Av Knud Knudsen/Nasjonalbiblioteket.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Hovedstyrken ble samlet ved Kringen. Her lå Hågå sammen med lensmannen i Ringebu, Peder Randkleiv, og hans menn. Lenger nede i dalen – ved Elstadkleiven – lå fogden i Gudbrandsdalen, Lars Gram, og ventet med sine menn.

26. august 1612 kom den skotske styrken inn i Kringen-partiet av dalen. En skur av kuler traff de uforberedte skottene. Etter flere skuddsalver stormet bøndene på med huggerter, kniver og sverd. De fleste av skottene ble drept i løpet av kort tid. Sinclair og Hay var blant dem som falt.

I alt ble 134 skotter, deriblant Ramsay og noen av hans offiserer, tatt til fange. Skottene ble stengt inne på låven på gården Klomstad på Kvam. Morgenen etter begynte nedslaktingen. Én etter én ble de hentet ut og henrettet. De gjenværende 18 ble sendt til Akershus festning. Blant de overlevende var Ramsay og tre av hans løytnanter, som etter en periode i fangenskap på Akershus ble sendt til København i forhør. Ramsay og offiserene ble derfra sendt til England, og deres videre skjebne er ukjent. De få resterende soldatene gikk i dansk tjeneste resten av krigen. Skottene som ble drept, ble kastet i en stor fellesgrav rett nord for Kvamslåven – i dag kalt Skottehaugen. Sinclar ble gravlagt på utsiden av kirkegården på Kvam, i dag ved Vik gård like sør for Kvam.

Kong Christian 4. var svært fornøyd med bøndenes innsats, og han belønnet flere av lederne med gårder for innsatsen. Historien sier ingenting om hvilke tap som ble påført bøndene. Tatt i betraktning at det kom til nærkamp med huggerter og skytevåpen, vil det være naturlig å tro at også norske bønder falt i striden.

Sagn

Bondehæren ble oppløst og sendt hjem. I årene som fulgte, ble historien fortalt om og om igjen. Den vokste seg stadig mer dramatisk, og i noen fortellinger har bondehæren vokst til en størrelse på over 1500 mann.

En mengde sagn knytter seg til skottetoget, blant annet blir det fortalt om en tømmervelte som bøndene slapp ned over skottene etter å ha blitt varslet av Prillar-Guri. Det er forholdsvis lite av sagnstoffet som blir bekreftet av det samtidige kildematerialet. Hendelsen har ellers vært grunnlag for bøker og viser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Les mer om skottetoget gjennom Romsdalen og Gudbrandsdalen på Lokalhistoriewiki

Litteratur

Bondevik, Kjell (1948). "Slaget i Kringen 1612". I Studiar i norsk segnhistorie, side 9-81. Aschehoug. Les artikkelen på nb.no
Hodne, Bjarne (1972). "Slaget ved Kringen". I Norveg 15, side 115-138.
Liestøl, Knut (1949). "Herr Sinclair drog over salten hav". I Syn og Segn 1949, side 1-13. Les artikkelen på nb.no

Kommentarer (2)

28. august 2010 skrev Håvard Karlsen

Er det noen som har opplysninger om det finnes en navneliste over de 18 skottene som overlevde slaget ved Kringen i 1612?

13. september 2010 svarte Erik Opsahl

Hei! Prøv i Riksarkivet, "Danske kanselli", "Norske kanselliinnlegg før 1660"17/9-1612.Erik Opsahl

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norges historie fra 1300 til 1660

Erik Opsahl

Professor i historie, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet