Regjeringen Nygaardsvold
Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold i 1935.

Kriseforliket er betegnelse på avtalen mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (nå Senterpartiet) som førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold. Forliket ble inngått i mars 1935 og innebar at Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets budsjettforslag for å øke sysselsettingen. Til gjengjeld gikk Arbeiderpartiet inn for økte jordbrukssubsidier. Dermed garanterte Bondepartiet indirekte for at Arbeiderpartiet kunne overta regjeringsmakten.

Forliket ble starten på en 30 års nesten sammenhengende periode med Arbeiderpartistyre. Lignende avtaler ble inngått i Sverige («kohandeln» 1933) og Danmark (Kanslergadeforliget 1933) mellom bonde- og arbeiderpartier. I Norge ble samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet brutt i 1936, og fram mot 1940 fungerte i stedet Venstre som parlamentarisk støtteparti for regjeringen Nygaardsvold.

Ideologisk bakgrunn

I noen grad manifesterte kriseforliket gjennombruddet for den økonomiske teorien som John Maynard Keynes (1883–1946) forfektet. Hans tanker gikk ut på at staten skulle være aktiv og skape positive bevegelser og vekst i økonomien gjennom investeringer, vei- og byggearbeider, statsbedrifter, subsidier, kjøp av arbeid og tjenester. Dette ville igjen skape virksomhet, arbeidsplasser og inntekter for næringslivet og arbeidstakerne. I tillegg ville staten på denne måten sikre seg større skatteinntekter, som kunne dekke gjeld og eventuelle underskudd på statsbudsjettet. I Keynes' lære inngikk også tanker om at staten skulle drive motkonjunkturpolitikk i krisetider ved å øke statlige investeringer og aktiviteter.

Fra uenighet til samarbeid

Meddelelsesbladet

Hovedavtalen fra 1935 kom samme år som kriseforliket. Den regnes som «arbeidslivets grunnlov», og ble også en del av trepartssamarbeidet i tariffoppgjørene i etterkrigstiden. Bildet er fra LOs Meddelelsesblad (i dag kalt LO-aktuelt), der forslaget til hovedavtale kunngjøres for medlemmene. Hele avtalen kan leses hos Arbeidernes arkiv og bibliotek (ekstern lenke): Hovedavtalen av 1935.

Forliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 framstår som et paradoks. Representanter og talsmenn for Bondepartiet hadde lenge i sterke ordelag fordømt Arbeiderpartiet som et farlig og samfunnsskadelig parti på grunn av deres kompromissløse revolusjonsretorikk og tanker om at arbeiderne en dag skulle overta eiendom og produksjonsmidler og samfunnsstyringen. Omvendt nærte den norske arbeiderbevegelsen mistillit og fiendtlighet til det som ble oppfattet som «reaksjonære» og «borgerlige» strømninger blant bøndene.

Tidlig i 1920-årene var Arbeiderpartiet et revolusjonært parti som blant annet var medlem av Komintern (den kommunistiske internasjonale). Men alt fra 1923 (da Arbeiderpartiet forlot Komintern), og enda mer etter 1930, hadde partiet endret politisk kurs. Ledelsen i Arbeiderpartiet gikk bort fra den revolusjonære linjen og valgte heller å streve etter reformer innenfor det etablerte samfunnssystemet. Dessuten ville partiet med de røde faner søke politisk makt gjennom rådende og allment aksepterte politiske institusjoner – valg, representasjon på Stortinget og eventuell regjeringsmakt.

Regjeringsdannelsen etter kriseforliket i 1935 demonstrerte at Arbeiderpartiet ville virke innenfor et parlamentarisk system, og ikke kvidde seg for å finne støtte hos gamle erkefiender. Samme år inngikk hovedorganisasjonene for arbeidstakerne og arbeidsgiverne i arbeidslivet — LO og NAF (det senere NHO) — en hovedavtale som regulerte vidt og bredt spillereglene i arbeidslivet. Samtidig kunne staten nå investere penger for å skape mer økonomisk virksomhet og flere arbeidsplasser.

For Bondepartiet var den politiske gevinsten av kriseforliket å sikre sterkere statlig økonomisk styring og støtte til bondeøkonomien i møte med en truende urban markedstankegang. Bondeorganisasjonene førte en hard kamp mot byenes grossister, som under dekke av det frie markedet og som oppkjøpere kunne spille gårdbrukerne ut mot hverandre. De hadde lenge vært nødt til å opptre som mange små tilbydere med sine landbruksvarer på torgene i byene. I et slikt system fikk gårdbrukere dårlig betalt for melk, kjøtt og smør i skarp konkurranse med hverandre.

Kriseforliket kom i en tid da gårdbrukerne hadde begynt å organisere seg, og gjennom avtaler søkt å skape kollektive prisavtaler for matvarer, i først rekke melk. I lys av denne strategien var staten en nødvendig hjelper. For eksempel hadde Østlandets Melkesentral siden 1930 mottatt statstilskudd, og organisasjonen hadde fått bestemme minimumspriser for melkeprodukter for alle bønder som var tilknyttet meierier i regionen. Dette forklarer Bondepartiets tilnærming overfor Arbeiderpartiet, som delte bøndenes ønske om en mer aktiv stat. Venstre og Høyre var langt mer restriktive i synet på statens økonomiske rolle.

Konsekvenser

Kriseforliket banet vei for at Johan Nygaardsvold og Arbeiderpartiet, med et mindretall på Stortinget, kunne danne regjering i 1935. Forliket innebar et politisk samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet. I realiteten framsto Bondepartiet som et støtteparti for den nye sosialdemokratiske regjeringen. For Høyre, Frisinnede Folkeparti og velgere i Bondepartiet var dette skremmende, da Arbeiderpartiet ennå rundt 1930 hadde støttet visjoner om revolusjon og klassekamp. I 1936 brøt Bondepartiet ut av samarbeidet med Arbeiderpartiet, da partiet ved stortingsvalget samme år hadde fått økt velgeroppslutning. Dette opplevdes som truende av et parti som lenge hadde erklært sosialistene for en samfunnsfiende. Imidlertid fant Venstre det som hensiktsmessig å innlede et politisk samarbeid med arbeidernes parti, og ble et støtteparti fra 1936.

Kriseforliket banet vei for et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og andre borgerlige partier, som innebar parlamentarisk støtte til rød regjeringsmakt. Forliket rev ned mentale barrierer for forhandlinger og konsensus på tvers av blokkdannelser i norsk politikk. Dette skulle danne presedens for samarbeidslinjen mellom Arbeiderpartiet, som regjeringsmakt, og de borgerlige partiene i opposisjon etter 1945.

Derimot er det lite trolig at kriseforliket fikk avgjørende økonomiske konsekvenser. I det hele tatt ble tiltakene som arbeiderpartiregjeringen satte inn i perioden 1935—1940 beskjedne i strevet etter å dempe krisen. Det var først og fremst nye og bedre konjunkturer og internasjonal oppgang som førte Norge ut av den store økonomiske krisen. Derimot var kriseforliket begynnelsen på ny økonomisk tenkning, noe som betydde at staten tok på seg et større ansvar for å skape økonomiske vekst og trygge sosial velferd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Ram Gupta

Hei! To ting:
1) Flott om det vil være mulig å finne et bedre bilde fra Meddelsebladet slik at teksten kan leses. Gjerne ha med en lenke til hele avtalen, hvis mulig.
2) Fikk spørsmål fra en student igår om folk flest fikk det bedre etter kriseforliket. Jeg kunne ikke svare! Ledigheten blant fagorgansiert tror jeg ikke endret seg nevneverdig 1935-40. Jeg har jo også lest at det er omdiskutert hvor mye denne politikken egentlig gjorde for konjunturene. Så altså: Ville være fint om artikkelen kunne ha med noe om betydningen av kriseforliket for den økonomiske utviklingen og for folk flest. Som regel legges det vekt bare på den politiske utviklingen når det er snakk om kriseforliket.

svarte Ida Scott

Hei! Takk for tilbakemelding. Et bilde med høyere oppløsning er lasta opp, lenke til Arbark er tatt med. Når det gjelder det siste spørsmålet er det sant at betydningen for folk flest sjelden er tatt med. Vi skal prøve å få med et avsnitt om dette. Mvh Ida Scott, redaksjonen.

svarte Ram Gupta

Supert! Heller ikke lærebøkene pleier ha noe om dette. Det er ganske merkelig. Og vanskelig å finne ut.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg