Randsfjordkonflikten
Noen av tømmerfløterne på skipet «Oscar II» under Randsfjordkonflikten i 1932. Tømmerfløterne på bildet er etter all sannsynlighet streikebrytere som jobbet under bevoktning av Statspolitiet. Fotografert av Statspolitiet, bildet er i Justismuseets eie.
Randsfjordkonflikten
Av /Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg» (Internasjonalt: «The Norwegian National Museum of Justice».
Randsfjordkonflikten
Tømmerhuggere med representanter fra Statspolitiet (de to på ski) under Randsfjordkonflikten i 1933. Tømmerhuggerne på bildet er etter all sannsynlighet streikebrytere som jobbet under bevoktning av Statspolitiet. Fotografert av Statspolitiet, bildet er i Justismuseets eie.
Av /Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg» (Internasjonalt: «The Norwegian National Museum of Justice».

Randsfjordkonflikten er samlenavnet for en serie arbeidskonflikter i Randsfjord- og Drammensvassdragene i årene 1930–1935. Fra fagbevegelsens side ble konflikten ført for å få sikret organisasjonsrett og tariffavtale for tømmerhoggere og -fløtere. Fagforeningenes krav ble avvist av skogeierne, fordi de ikke aksepterte en fagorganisasjon som motpart. Etter flere konflikter med streik, streikebryteri og blokade, ble tariffavtaler innført for skogdriften i både Randsfjord- og Drammensvassdragene fra 1936.

Randsfjordkonflikten regnes ofte som den lengstvarende konflikten i norsk arbeidsliv. Når den ble så langvarig, skyldes det blant annet at kravet om rett til å organisere seg støtte an mot forestillinger om at fagforeninger var et splittende fremmedelement i skogbruksdistrikter som heller burde preges av bygdesamhold og samarbeid. Slike tanker hadde ikke minst grobunn i miljøer som leflet med fascistisk ideologi, og Randsfjordkonflikten var sånn sett en del av den norske arbeiderbevegelsens anstrengelser for å hindre at arbeidere i primærnæringene ble fanget inn av fascistisk orienterte organisasjoner.

Bakgrunn

I Etna-Dokka-vassdraget, hvor konflikten begynte, var skogeiendommene fordelt på relativt mange små og mellomstore eiere, som i mange tilfeller selv deltok i skogsarbeidet. Mange skogeiere var dypt forgjeldet. Arbeidet ble tradisjonelt fordelt via et anbudssystem, hvor lag av arbeidere konkurrerte mot hverandre om hvem som kunne jobbe for lavest lønn. Skogdriften ble hardt rammet av depresjonen. Fra høsten 1930 var prisene på tømmer sterkt fallende, arbeidsledigheten blant skogsarbeiderne svært høy, og lønningene tilsvarende lave. I noen områder, som i Torpa, kom det til å herske rene nødstilstander.

Norsk Skog- og Landarbeiderforbund («Skog og Land») ble stiftet i 1928 og var tilsluttet LO. Det hadde i 1929 organisert over 2000 skogsarbeidere i vassdraget, blant dem de fleste erfarne tømmerfløterne.

Første fase

Skogsarbeidernes kamp
Opposisjonen i Skog og Land hadde tette bånd til Norges Kommunistiske Parti og stod for en kamplinje. På forsiden av denne brosjyra fra 1932 kommer det tydelig fram at opposisjonen regnet med at motstanderne var både farlige, voldelige og fascistisk innstilte.
Skogsarbeidernes kamp
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (Arbark).

Skog og Land krevde våren 1930 slutt på anbudssystemet. Kravet ble avvist av skogeierne, vesentlig fordi de ikke aksepterte en fagorganisasjon som motpart. Flere runder med forhandlinger førte ikke til noen løsning, og fløtningen ble blokkert av de fagorganiserte. Fløtningen ble likevel gjennomført ved bruk av streikebrytere under sterk politibevoktning. Streikebryterne var ofte rekruttert lokalt, og konflikten førte til store spenninger, og stadig voldsbruk i de berørte bygdene.

Konflikten synliggjorde og forsterket også motsetninger innad i Skog og Land. Forbundsledelsen satset på forhandlinger og var opptatt av å holde aksjoner innenfor lovens rammer, mens en aktivistisk, kommunistisk opposisjon anbefalte langt hardere midler. Siden den forsiktige linja flere ganger førte til at de organiserte følte seg narret av skogeierne, hadde opposisjonen lenge stor oppslutning på grunnplanet.

Ellers førte konflikten til at den fagforeningsfiendtlige og antikommunistiske Torpa Nasjonale Forening ble dannet i november 1930, etterfulgt av Nordre Land Nasjonale Forening i desember samme år. De erklærte begge et ønske om «arbeidets frihet» og bygdefellesskap, ikke klassekamp. Ved starten hadde begge rundt 400 medlemmer, de fleste arbeidere.

Konflikten sprer seg

Randsfjordkonflikten
Statspolitiets retur fra en utrykning under Randsfjordkonflikten, ved Sollihøyden i 1932. Fotografert av Statspolitiet, bildet er i Justismuseets eie.
Av /Justismuseet – Det nasjonale museet for politi, rettsvesen og kriminalomsorg» (Internasjonalt: «The Norwegian National Museum of Justice».

Også våren 1931 ble fløtningen gjennomført med streikebrytere, men tømmeret stanset opp i nordenden av Randsfjorden, for slepingen over innsjøen ble blokkert. Forhandlinger på Gjøvik munnet i oktober ut i et forlik hvor skogeierne oppnådde at blokaden ble hevet mot at de selv skulle utrede konfliktspørsmålene. Da utredningen kom, i mai 1932, inneholdt den ikke noe om tariffavtaler, slik LO mente skogeierne hadde lovet, men foreslo opprettelse av lokale skogsdriftsforeninger hvor arbeidere og skogeiere skulle komme overens, uten innblanding fra fagbevegelsen. Forslaget, som var inspirert av Christopher Fougner fra Norges Samfundshjelp og Hans Aandstad fra Landslaget Arbeidets Frihet, var umulig for fagbevegelsen å akseptere. Blokaden ble dermed fornyet. Før dette hadde nye forhandlinger om fløtningen i Etna og Dokka strandet fordi skogeierne nok en gang avviste å ha noe med fagbevegelsen å gjøre.

Den fastlåste konflikten var nå utvidet til hele Randsfjorden. Det ble dannet en rekke skogsdriftsforeninger, og innsats av væpnet statspoliti virket ikke til å dempe gemyttene. En hardhendt statspolitiaksjon på Jevnaker i mai 1932 virket særlig opprørende, også utenfor arbeiderbevegelsen.

Enda en runde nye forhandlinger, nå ført for fagbevegelsen av LO sentralt og Norsk Papirindustriarbeiderforbund, mislyktes høsten 1932. Skogeierne avslo å innføre tarifforhandlinger for hele vassdraget, og ville heller ikke la tvisten gå til voldgift. De mente blokaden var ulovlig og anket den inn for boikottdomstolen.

Rettsvesenet bestemmer utfallet

Etter dette erklærte LO blokade mot alle skogeierne som ikke ville forhandle om tariffer. Papirindustriarbeiderforbundet erklærte sympatistreik ved 17 treforedlingsfabrikker i Drammensvassdraget i mai 1933. Allerede etter et par måneder gikk fabrikkene med på tarifforhandlinger i de skogene de kontrollerte. I desember samme år fikk LOs moderate og legale linje sin belønning da Arbeidsretten kom til at sympatistreiken hadde vært lovlig.

Blokaden av skogeierne i Etna-Dokka fortsatte tross dette, og arbeiderne utpekt av skogsdriftsforeningene måtte fremdeles voktes av statspolitiet. Den strømningen disse foreningene representerte, ville av ideologiske grunner ikke akseptere organisasjonsretten. En av dem som gav dem sin støtte, var Vidkun Quisling.

I mars 1934 avsa imidlertid boikottdomstolen dom i blokadesaken, og slo fast at blokaden av alle skogeierne med flere enn ti ansatte hadde vært lovlig. Dermed var saken i realiteten tapt for skogeierne. Ved en overenskomst i september ble organisasjonsretten anerkjent og anbudssystemet fjernet. Det skulle ikke lenger være lov for skogeierne å utelukke fagorganiserte.

Én enkelt skogeiersammenslutning, Dokka elveforening, ledet av Nasjonal Samlings fylkesfører Christian H. Jøranli, nektet å rette seg etter dette. Foreningen ble dømt av boikottdomstolen for dette i november 1935. Fra 1936 gjaldt tariffavtaler for skogdriften i både Randsfjord- og Drammensvassdragene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Amsrud, Trond Werner (1980). «Skogdriftsforeninger – et korporativt organiseringsforsøk i mellomkrigstidaTidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1, s. 81–97.
  • Bals, Jonas (2021). Kapittel «Den lengste og hardeste arbeidskonflikten. Randsfjorden 1929-36» i Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet, s. 289–309, Res Publica.
  • Ousland, Gunnar (1949). Kapittel «Randsfjordkonflikten» i Fagorganisasjonen i Norge: 2: De store kampåra 1921–1931, s. 512–546, Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon.
  • Ødegård, Johan (1952). Underkapittel «Randsfjordkonflikten» i Gjennombrudd: Skogsarbeidernes, jordbruksarbeidernes og gartneriarbeidernes organisasjon 1912–1952, s. 178–206, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg