Raatajat rahanalaiset / Trälar under penningen

Svedjebruk eller svijordbruk betyr dyrking av matvekster på nybrente vegetasjonsområder. Jordbruksmetoden ble praktisert av skogfinner opp til begynnelsen av 1900-tallet.

Av /Finlands nasjonalgalleri.

Skogfinner er en folkegruppe i Norge. Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene.

Faktaboks

Også kjent som

skogfinnar

svensk skogsfinnar

Skogfinner ble i 1998, sammen med kvener/norskfinner, rom, romanifolk/tatere og jøder, anerkjent som nasjonal minoritet i Norge ved regjeringens ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Historie

Skogfinner
Värmlandske skogfinner fotografert i 1931.
Av .
Lisens: CC BY 4.0

Av slaviske folk lærte østfinske folkegrupper seg svedjeteknikker som var godt egnet for jordbruk i barskogområdene i de ubebodde indre delene av sørøstre Finland, og i løpet av 1400- og 1500-tallet koloniserte østfinnene store områder ved hjelp av sitt svedjebruk. En del av migrasjonen fortsatte videre til Österbotten, mens en annen bølge gikk vestover til Sverige.

Omkring år 1600 ble deler av Finland herjet av krig, uår og hungersnød, og det svenske styret i landet skapte stor misnøye blant bøndene. Samtidig begynte områdene egnet for svedjebruk å bli oppdyrket, og hertug Karl (senere kong Karl 9) i Sverige så muligheten til nye skatteinntekter i sitt tynt befolkede hertugdømme i Midt-Sverige. Han inviterte svedjekyndige finner og gav dem seks års skattefrihet. På den måten fikk han etter hvert skatteinntekter av ødemark, og han fikk også befolket grenseskogene mot Norge.

I 1640-årene kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Finnene slo seg ned over store deler av østlandsområdet – langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, men også så langt vest som Hadeland og Drammens-området. De fleste som kom var født i Sverige. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogene, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig at språket enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet.

Kultur

Abborhøgda
Typisk for de skogfinske gårdene var de mange mindre uthus med spesialiserte funksjoner. Abborhøgda er en fredet finnegård på Varaldskogen i Kongsvinger.
Av /Statskog.
Lisens: CC BY NC 2.0
Finnskogene

Finnetunet på Svullrya, Grue Finnskog. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

De mest karakteristiske trekkene ved skogfinsk kultur er språket, byggeskikken og jordbruksteknikken. Skogfinnenes språk var en gammel savolaksisk dialekt. Språket er dokumentert gjennom lydbåndopptak og dialektstudier fra tidlig på 1900-tallet og frem til omkring 1970. Også stedsnavn langs svenskegrensen vitner om østfinsk språknærvær.

Byggeskikken skiller seg fra norsk og svensk tradisjon, særlig ved typiske bygninger som røykstue (som var våningshus), rie (tørkehus) og badstue. Til forskjell fra nordmennene brukte skogfinnene røykovn, en ovnstype uten skorstein med meget god varmeutnyttelse.

Svedjebruksteknikken dannet grunnlaget for den finske innvandringen til det sørøstlige Norge. Den gikk ut på å felle granskogen, brenne grener og bar og så toårig rug i asken. Svedjerugen kunne gi store avlinger. Men denne teknikken krever store områder, og etter hvert ble svedjebruket uforenlig med interessene til de norske skogeierne, som satset på tømmerfløting og -eksport. Mange av skogfinnene ble tømmerhoggere og skogsarbeidere.

Den finlandssvenske filologen Carl Axel Gottlund foretok flere studiereiser i de svenske og norske finnskogene omkring 1820. Hans dagboksopptegnelser fra reisene er en viktig kilde til kunnskap om skogfinnenes historie, språk og kultur. Senere har forfattere som Dagfinn Grønoset, Martin Vestlien og Åsta Holth (som selv var av skogfinsk slekt) behandlet skogfinnenes liv og historie; Holths romantrilogi med bindtitlene Kornet og freden (1955), Steinen blømer (1963) og Kapellet (1967) omhandler 1800-tallet.

Siden 1970-årene har det skjedd en revitalisering av den skogfinske kulturen, blant annet med en økende interesse for undervisning i finsk, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn. Kontakten mellom skogfinske organisasjoner i Norge, Sverige og Finland har økt i samme periode. Norsk Skogfinsk Museum i Svullrya i Grue kommune står sentralt i dette arbeidet. Museet har også avdelinger på Kirkenær (Gruetunet), i Åsnes og på Varaldskogen (Orala). Hver sommer arrangeres Finnskogdagene på Grue Finnskog, der Finnskogen for en kort periode proklameres som «selvstendig» republikk. Musikerne Sinikka Langeland og Ove Berg er blant dem som har gjort en innsats for å formidle den skogfinske kulturen.

Organisasjon

Skogfinnenes egen organisasjon, Skogfinneforeningen, ble grunnlagt i 2021. I 2023 markerte foreningen 200-årsjubileet for den såkalte tolvmannamarsjen. I april 1823 dro en flokk på seks norske og seks svenske skogfinner til Stockholm. De brakte med seg en petisjon underskrevet av 600 skogfinner fra begge sider av grensen. Et hovedkrav var å få opprettet et eget, felles kirkesokn med finskspråklige prester, på tvers av riksgrensen.

Flagg

Skogfinnenes flagg
Skogfinnenes flagg
Av .

I samarbeid med skogfinneforeninger i Sverige er det utarbeidet et eget flagg for skogfinner. Farge og form speiler de skogfinske tradisjonene: Grønt beskriver skogens betydning for skogfinnenes svedjebrukskultur. Gult står for svedjerugen. Rødt står for ild og det hellige treet rogn; en farge som sammen med svart også finnes i flaggene til Savolaks og Tavastland. Svart står for sotet etter svedjingen og røykstuenes sotete vegger. Det svarte feltets form er et gammelt symbol for fruktbarhet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Finnemanntallet 1686, Norsk historisk kjeldeskrift-institutt. Utgitt for Kjeldeskriftfondet av Erik Opsahl og Harald Winge. Finn boken
  • Holm, Ingunn. «Skogfinsk og norsk svedjetradisjon» i Heimen – lokal og regional historie, nr. 2, 2013. Landslaget for lokalhistorie, 2013.
  • Nesholen, Birger. «Skogfinnene i Norge – historie og kultur» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red), Trondheim 2010.
  • Kulbrandstad, Lars Anders. «Hva vil det si å være skogfinne i dag?» i Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge, Anne Bonnevie Lund og Bente Bolme Moen (red), Trondheim 2010.
  • Niemi, Einar. «Skogfinnene» i Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800. Les artikkelen på Lokalhistoriewiki
  • Niemi, Einar, «Skogfinnene – en stat i staten?» i Norsk innvandringshistorie, bind 2, I nasjonalstatens tid 1814–1940, Knut Kjeldstadli (red), Pax forlag, 2003.
  • Sogner, Sølvi. «Over kjølen» i Norsk innvandringshistorie, bind 1. I kongens tid, 900–1814. Knut Kjeldstadli (red), Pax forlag, 2003.
  • Tarkiainen, Kari. Finnarnas historia i Sverige 1. Inflyttarna från Finland under det gemensamma rikets tid. Helsinki 1990.
  • Wedin, Maud (red), Det skogsfinska kulturarvet, Finnbygdens förlag Finnsam, Falun 2001.
  • Wedin, Maud, Den skogsfinska kolonisationen i Norrland, doktoravhandling NTNU 2007.
  • Christensen, Trygve: Skogfinner og finnskoger: vandringene vestover på 1500- og 1600- tallet, 2002, isbn 82-992916-3-1.
  • Fossen, Asbjørn: Skogfinnene i Øst-Norge, 1990, isbn 82-992173-1-8.
  • Østberg, Kristian: Finnskogene i Norge, 1978 (opprinnelig trykt som artikkelserie i Norsk geografisk tidsskrift 1931–1939), isbn 82-7104-034-0.

Kommentarer (6)

skrev Ingunn Holm

Hei Denne boken ▶Tvengsberg, Per Martin: Svedjebruk, 2010, ISBN 978-82-93036-00-5, holder ikke en faglig kvalitet som tilsvarer at den kan anbefales av Store norske leksikon. Den inneholder både feil og reine spekulasjoner om arkeologiske tema, selv om for så vidt noe av det som står om skogfinsk svedjing er OK. hilsen Ingunn Holm, dr. art, nordisk arkeologi

svarte Anne Minken

Hei, takk skal du ha for et nyttig innspill. Jeg har "arvet" ansvaret for denne artikkelen og ser nå at litteraturlista i høy grad trenger oppdatering. Foreløpig satser jeg på å stryke Tvengsberg og legge til artiklene om skogfinner i boka Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge samt noe svensk litteratur: Kari Tarkainen, Finnernas historia i Sverige 1 og Maud Wedins doktoravhandling, Den skogfinska kolonisationen i Norrland. Jeg ser at du har skrevet om skogfinsk svedjebruk i Heimen 2013 og i rapporten En levande Finnskog og legger også gjerne til disse bidragene. Hvis du har flere forslag til litteratur, mottas det med takk. Med vennlig hilsen Anne Minken

svarte Ingunn Holm

Nå har litteraturlista blitt veldig bra, fint om du også tar med følgende bok, den er en bok som dekker mange aspekter ved skogfinsk kultur og historie: Det Skogsfinska kulturarvet, redaktionsgrupp Maud Wedin (huvudredaktör), Lars-Olof Herou, Lennart Stenman. Utgiver: Finnbygdens Förlag FINNSAM. Utgivelsested: Falun. Årstall: 2001

svarte Anne Minken

Jeg legger gjerne inn boka Det skogfinska kulturarvet. Takk for hjelpen. Med vennlig hilsen Anne Minken

svarte Anne Minken

Jeg har tenkt å legge inn et bilde av flagget, men jeg må først ha tillatelse fra Skogfinneforeningen til å bruke bildet.
Mvh
Anne Minken

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg