Haugating

Opprinnelig var Haugating trolig et allting. Tingene som institusjon stod sentralt i det gammelnorske samfunnet. Der møttes folk for å løse konflikter, motta innkallinger, diskutere og organisere saker i lokalsamfunnet og liknende. Haugatingets tidligste historie er dunkel, men det har trolig fungert som tingsted i lang tid før det dukker opp i høymiddelalderens skriftlige kilder (kongesagaene).

Tingstedene hadde ofte vokst fram der det fra naturens side var gode forhold for å samle større folkemengder, for eksempel i lysninger eller på høyder. Det fantes to framtredende høyder i Tønsberg. Den ene var Berget, der det store festningsanlegget Tunsberghus ble bygd ut i høymiddelalderen. Den andre høyden var Haugar. Vi har også arkeologiske vitnesbyrd om at Haugar var et viktig sted før borgerkrigstida. To storhauger, og trolig rester av en tredje, peker på høydens sentrale rolle.

Ifølge Snorre Sturlasson skal to av Harald Hårfagres sønner være begravd der. Arkeologene har derimot lenge ment at haugene stammer fra 400–500-tallet. Nyere undersøkelser har imidlertid ment å kunne påvise at gravhaugene kan dateres til 800-tallet.

Haugating figurerer som kongehyllingsting fra 1130. Harald Gille skal ha vært i Tønsberg da han hørte om broren, kong Sigurd Jorsalfares død, og Harald lot seg da straks hylle på Haugating. Kongehyllingen, kalt konungstekja, var den rettslige og seremonielle handlingen hvor et kongsemne mottok kongemakta. I borgerkrigstida kom Haugating særlig til å fungere som kongehyllingsting for kong Sverre Sigurdssons motstandere, som baglerne, kuvlungene og øyskjeggene. For eksempel ble opprørskongene Jon Kuvlung, Sigurd «kongssønn» Magnusson og Erling Steinvegg hyllet på Haugating.

Dette betydde imidlertid ikke at Haugating ikke var et legitimt norsk kongehyllingsting. Da baglerkongen Filippus Simonsson døde i 1217, reiste Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson fra Bergen til Tønsberg med drøyt 40 skip, og lot seg hylle på Haugating mot at baglerne skulle få beholde rang og ombud. Den samme Håkon Håkonsson vedtok i tronfølgeloven av 1260 at konungstekja fra da av alltid skulle finne sted på kongehyllingstinget Øyrating i Trondheim.

Dette skulle tilsi at Haugating formelt sett mistet sin rettslige status som kongehyllingsting. I virkeligheten var ordningen mer fleksibel, og kongehyllingene fulgte praktisk-politiske hensyn. Haugating dukker derfor opp igjen som kongehyllingsting i 1319 da Magnus Eriksson ble tatt til konge etter at morfaren kong Håkon 5. Magnusson hadde dødd på Tunsberghus.

I 1336 hører vi om en Torleif som ble stevnet til Haugating for å svare for seg etter å ha opptrådt voldelig. Det kan tyde på at Haugating har fortsatt å fungere som tingsted i andre sammenhenger, sjøl om det fins få opplysninger om Haugating etter dette.

• vikingtiden
• norsk historie fra 800 til 1130
• Norge i høymiddelalderen
• Norge i senmiddelalderen
• Viken – historisk landskap

• Andersen, Per Sveaas: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977.
• Brenaldsmo, Jan og Molaug, Petter B.: To norske byer i middelalderen – Oslo og Tønsberg før ca. 1300, i Collegium Medievale (27), 2014.
• Gansum, Terje: Haugar & Haugating – rikssamlingen og det eldste Tønsberg, 1995
• Hodnebø, Finn og Magerøy, Hallvard (red.): Norges kongesagaer bd. 1–4, 1979.
• Imsen, Steinar: Nidaros – kroningsby og metropol, i Øystein Ekroll og Erik Opsahl (red.): Nidaros erkebispesete i seinmiddelalderen – kultursentrum? (s. 13–37), 2018.
• Krag, Claus: Norges historie fram til 1319, 2000.