Slaget ved Svolder
Eirik jarl ble blant seierherrene i slaget ved Svolder. Eirik jarls menn border Ormen Lange, tegning av Halfdan Egedius.
Einar Tambarskjelve
Einar Tambarskjelve skal ha vært en av dem som kjempet på Olavs side under slaget ved Svolder. Tegningen forestiller Einar under slaget, slik Christian Krohg forestilte seg ham, idet han sier sin kjente replikk: «For veik, for veik, er kongens bue!»
Svolderslaget
Olav falt i slaget ved Svolder, som trolig stod i år 1000. Tegning av Louis Moe.

Slaget ved Svolder var et sjøslag som ble utkjempet rundt år 1000 mellom Olav Tryggvason på den ene siden og Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik jarl på den andre. I slaget falt Olav Tryggvason, og Ladejarlene overtok styret i Norge, med dansk støtte.

Faktaboks

Etymologi
norrønt Svǫldr eller Svǫld

Kampen som ble utkjempet ved Svolder, har stått for ettertiden som et av de store, nærmest legendariske slagene i norsk historie. Men det legendariske ved slaget og Olav Tryggvasons spesielle rolle som en sagnomsust helt skulle føre til at det man fortalte og skrev om hendelsene, ble gjenfortalt i stadig nye versjoner. I dag er det derfor vanskelig å danne seg et pålitelig bilde av det som foregikk. Særlig er usikkerheten stor når det gjelder den umiddelbare forhistorien til slaget. Men det er heller ikke på det rene hvor slaget sto – bortsett fra at det sannsynligvis ikke var ved «Svolder». Svolder er først nevnt som stedsnavn av den islandske skalden Skule Torsteinsson, men da i en annen forbindelse, og det er usikkert hvor slaget egentlig kan ha stått.

De ulike kildene har til dels motstridende opplysninger om både åstedet og bakgrunnen for slaget. De tidligste kildene, blant dem Adam av Bremen (1070-årene), sier at slaget fant sted i Øresund, og at det var Olav Tryggvason som gikk til angrep. Årsaken skal ha vært en reaksjon på alliansen mellom Svein Tjugeskjegg og Olof Skötkonung. Senere kilder som Snorre og Saxo (rundt 1220) plasserer Svolder i nærheten av Rügen, og i deres fremstillinger er det ikke lenger Olav Tryggvason som er angriperen, men den som blir angrepet. Snorre gir konflikten en romantisk bakgrunn, der både Olav og Svein i forkant av slaget blir satt opp mot hverandre av hustruene sine.

Selv om Olavs flåte ble slått, ble ikke liket hans funnet. Sagaene forteller at han hoppet over bord og forsvant. Dette ga senere grobunn for legender om at han overlevde og levde som munk i Det hellige land.

Bakgrunn

Før han ble konge i Norge, deltok Olav Tryggvason i flere angrep på England. Den engelske kongen Ethelred (978–1013/1016) kjøpte seg flere ganger fri fra vikingangrep ved å betale såkalt «danegjeld». Olav må på denne måten ha skaffet seg en anselig rikdom. Enda mer betydde det at Olav i 994 sluttet forbund med kong Ethelred. Denne avtalen innebar sannsynligvis at Ethelred støttet Olav med våpen og ressurser, slik at han kunne være sikker på å få etablert sitt kongedømme hjemme i Norge når han nå reiste hjem.

I Norge var situasjonen den at det danske kongedømmet i annen halvdel av 900-tallet var blitt det sterkeste i Norden. Den danske kongen hadde også blitt norsk konge, men han utøvde ikke dette herredømmet direkte. I Viken, som ifølge frankiske kilder var underlagt dansk kongemakt så tidlig som på begynnelsen av 800-tallet, satt det småkonger som samtidig var danske underkonger. Tryggve Olavsson, Olav Tryggvasons far, hadde vært en slik underkonge. I Vest-Norge, langs kysten fra Agder og nordover styrte Håkon Sigurdsson Ladejarl etter 965/970 som den danske kongens jarl. Dette betydde at da Olav Tryggvason kom til Norge i 995, utfordret han både den danske kongemakten, med Svein Tjugeskjegg som konge, og de norske ladejarlene.

Olav kom til Norge på et gunstig tidspunkt. Håkon Jarl måtte gi fra seg makten uten sverdslag. Det kan se ut til at hans posisjon allerede var svekket. Sagaene sier at det var fordi Håkons herredømme hadde utviklet seg til et tyranni, og at han endte sitt liv i en grisebinge, drept i vanære av sin egen trell Kark. Kanskje stemmer denne historien med virkeligheten, men man kan også tvile: Det var slik den senere kristne tradisjonen ville tegne bildet av den siste hedenske fyrsten i Norge. Dette i kontrast til etterfølgeren, den lysende helteskikkelsen Olav Tryggvason.

Slaget

Da Olav ble norsk konge rundt 995, førte det naturlig nok til fiendskap med både den danske kongen Svein Tjugeskjegg og med Eirik jarl, sønn av Håkon jarl, og dessuten med den svenske kongen Olof Skötkonung, som var alliert med både Svein og Eirik. Etter bare fem år som konge ble Olav nedkjempet av fiendene sine. Avgjørelsen falt ved «Svolder» i september 1000 (eller 999).

Adam av Bremens beretning

Den første som skrev om Olav Tryggvasons siste kamp, var Adam av Bremen, i et verk fra 1070-årene om de hamburg-bremenske erkebiskopenes historie. Adam forteller at Olav Tryggvason reagerte på en allianse mellom de to kongene Svein Tjugeskjegg i Danmark og Olav Skötkonung i Sverige. Han samlet derfor en «veldig flåte» og dro til slag mot Svein. Slaget sto ifølge Adam «mellom Skåne og Sjælland ... i et smalt sund nær Halsinburg».

Også i to kortfattede norsk-islandske sagaer fra annen halvdel av 1100-tallet blir det gitt tilsvarende opplysninger. Den latinske Historia Norvegiae sier at mens Olav seilte langs Sjælland, ble han «av fiendene overfalt fra bakhold, som et lam av ulver». Den norrøne Ágrip forteller at Olav, med bare elleve skip, ble møtt ved Sjælland av Olav Skötkonung, Eirik jarl og Svein Tjugeskjegg med til sammen 82 skip.

Hos Adam var bakgrunnen for striden av politisk art. Olav angrep fordi han reagerte på en fiendtlig koalisjon. Men senere ble det gjort en tilføyelse i Adams tekst, der det står at Olav hadde ektet den hovmodige Tyra fra Danmark, Svein Tjugeskjeggs søster, og med henne som pådriver begynte han krig med danene. En tilsvarende «romantiserende» forklaring på krigen, også den knyttet til Tyra, finner man i Ágrip: Som søster av Svein Tjugeskjegg hadde Tyra først mot sin vilje vært festet bort til (forlovet med) en hertug i Vendland (nord i dagens Polen). Det ble ikke noe av giftermålet, og som straff holdt Svein tilbake eiendommene hennes i Danmark. Da Tyra så var blitt gift med Olav, gjorde han på hennes vegne krav på dette godset. Da kravet ble avvist, gikk Olav til krig.

Snorres beretning

Sigrid Storråde og Olav Tryggvason
I Snorres beretning om begivenhetene som førte til slaget ved Svolder, er den svenske enkedronningen Sigrid Storråde, mor til Olof Skötkonung, en sentral person. Hun og Olav Tryggvason skulle egentlig gifte seg, men Snorre forteller at Olav avsluttet forholdet fordi Sigrid ikke ville bli kristen. Sigrid giftet seg i stedet med den danske kongen Svein Tjugeskjegg, mens Olav giftet seg med Sveins søster Tyra. Begge kvinnene skal deretter ha egget sine ektemenn til å ta opp kampen mot hverandre, og det skal ha vært Sigrids egging som gjorde at Svein til slutt gikk til angrep på Olav. Disse fortellingene er senere tillegg og er sannsynligvis i stor grad diktning fra Snorres side. Tegningen forestiller Olav og Sigrid, og er tegnet av Erik Werenskiold i 1899. Legg merke til at på tegningen har Olav Tryggvason fått Fridtjof Nansens ansiktstrekk.
Sigrid Storråde og Olav Tryggvason
Av /Heimskringla, 1899.

Felles for disse tidlige versjonene er at det var Olav Tryggvason som var angriperen, og at slaget sto i dansk farvann. I de senere større sagaene, blant dem Snorres Heimskringla, er dette bildet snudd på hodet: Slaget sto sør i Østersjøen – utfra beskrivelsene må det ha vært i nærheten av Rügen – ved et sted som blir kalt «Svolder». Olav Tryggvason var ikke lenger angriperen, men den som ble angrepet. Det som står fast, er et «romantisk» motiv – at kampen skyldtes en kvinne som egget til strid, bare at denne kvinnen ikke lenger er Olav Tryggvasons dronning, Tyra, men den svenske enkedronningen Sigrid Storråde (Olof Skötkonungs mor), nå gift med Svein Tjugeskjegg.

Hos Snorre får slaget også en helt annen forhistorie. Olav Tryggvason og Sigrid Storråde hadde hatt planer om å gifte seg. Men da de møtte hverandre for å gjøre avtalen om giftermål endelig, forlangte Olav at Sigrid «måtte ta dåpen og den rette tro», altså bli kristen. Sigrid svarte at de måtte få ha den tro hver av dem ville. Olav ble harm over svaret og slo henne i ansiktet med hansken og sa: «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund?» Sigrid svarte: «Dette kunne vel bli din bane!» Og Sigrid ble sannspådd. Kort etter giftet hun seg med Svein Tjugeskjegg og egget ham stadig til å ta hevn, både fordi Olav hadde slått henne i ansiktet, og fordi han hadde ektet Tyra uten broren Sveins samtykke.

Disse sene utbroderte fortellingene om konflikten har festnet seg i ettertidens bevissthet, sammen med flere malende episoder fra selve slaget. Snorre beskriver hvordan Olav og hans menn fra løftingen på «Ormen Lange», kongens store skip, ser fiendens flåte samle seg: Danskene er «blautinger» som det ikke er grunn til å være redd for. Svenskene burde heller ha sittet hjemme «og slikket blotbollene sine». Først når Eirik Håkonsson jarl og hans menn dukker opp på babord side, mener Olav det er grunn til å forvente en hard strid, ettersom disse var «nordmenn som vi selv». Fortellinger som dette sier så godt som ingenting om det som virkelig hendte.

Skaldekvadene

De samtidige skaldekvadene gir oss ikke mye å bygge på. Vi har bevart 29 strofer av Hallfred Vandrådeskalds store Erfidrápa over Olav Tryggvason, diktet kort etter kongens fall, og åtte strofer av Halldor Ukristnes «flokk» om Eirik jarl. Vi hører om en svært hard strid, der «den dyktige konge kjempet alene mot to modige konger og en jarl som den tredje». De to kongene er Svein Tjugeskjegg og Olav Skötkonung, og jarlen er Eirik Håkonsson. Vi hører ingenting om hvor slaget sto, bare at det var «sør for havet». Vi får også et klart inntrykk av at Olavs fiender rådde over langt de største styrkene. Det blir sagt uttrykkelig at det var Eiriks menn som til slutt erobret Ormen. Det er også tydelig at ingen så at Olav fikk banesår. Akkurat det passer med sagaens ord om at kongen da nederlaget var sikkert, tok av seg brynjen og sprang over bord. Av Hallfreds kvad ser vi også at det raskt oppsto rykter om at Olav ikke hadde druknet, men hadde klart å komme seg unna. Men Hallfred vil likevel ikke feste lit til disse ryktene.

Svolder

Seierherrene vender hjem fra Svolder
Etter slaget ble Svein Tjugeskjegg norsk overkonge, mens Erik Jarl styrte Trøndelag og Vestlandet. Seierherrene vender hjem fra Svolder. Tegning av Erik Werenskiold.

Hvorfor kom slaget der Olav Tryggvason falt, til å bli «flyttet» fra Øresund/Sjælland til «Svolder»? Antakelig finnes forklaringen i deler av et kvad av skalden Skule Torsteinsson. En gang etter 1020 diktet han om noen kamper han hadde vært med på i ungdommen – «da vi bar det blodige sverd sørpå foran Svolders munning». Drøye 150 år senere kunne sagaforfattere tolke dette som en fortelling om Olav Tryggvasons siste kamp, selv om Skules vers gjør det klart at dette ikke dreide seg om noe slag mellom tre konger, men om en ganske vanlig vikingferd for å erverve «gull». Siden «Svolder» i alle fall ikke kunne bli stedfestet til danske farvann, gikk man ut fra at det lå lenger sørøst på slavisk område. Skule taler dessuten om en (elve-)«munning».

Etter slaget

Etter Olav Tryggvasons nederlag ble situasjonen i Norge som den hadde vært tidligere. Svein Tjugeskjegg ble norsk konge – med et formelt overherredømme – mens Eirik jarl og broren Svein jarl, som vi ikke hører noe om i det avgjørende slaget, overtok makten i Trøndelag og kyst-Norge som faren Håkon jarl tidligere hadde hatt. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Christian Stranger-Johannessen

Det står Svend Tveskæg her, mens i andre artikler skriver dere Svein (1) Tjugeskjegg, noe som også dukker opp når man trykker på lenken i denne artikkelen.

Jeg synes det er mer pedagogisk og ryddig om dere er konsekvente med navnebruken, både her og med andre navn.

svarte Ida Scott

Hei! Svend Tveskæg er navnet som brukes på dansk, mens Svein Tjugeskjegg er den norske varianten. Du har helt rett i at vi bør være konsekvente med hvilken navneform vi bruker. Jeg tror grunnen til at det står ulike navn er at vi tidligere brukte den danske formen i biografien om Svend/Svein, mens vi nå har endret det til den norske. Beklager forvirringen! Vi skal få rettet det opp! Mvh Ida Scott, redaksjonen.

svarte Ida Scott

Det stemmer. Vi fikser det etter hvert :)

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg