pesk – Store norske leksikon

Kvinnepesk av høstskinn av reinkalv, også kalt hverdagspesk. Denne har vært brukt i Karasjok-området. Kantingen på ermene er ofte i en annen farge enn selve pesken. Pesken har høy krage. Legg merke til at pesken ikke har en kant (holbi) nede. Er en ute, er det ikke sjelden en bruker skinnlue, slik som denne lua av geitekjeskinn. Lua skal også sitte høyt på hodet og har gjerne en viss høyde. Bruk av pesk er ikke så vanlig i dag, da det er vanskelig å få tak i materiale, og det er få som behersker skinnsøm. Til pesken hører også belte, her brukes et belte i lær.

Kvinnepesk av høstskinn av reinkalv

Av Gunvor Guttorm.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Historikeren Paulus Diaconus (700-tallet) beskriver samenes *beaska* (pesk) som en knesid «tunika» laga av reinskinn med pelsen ut. På bildet: pesk-kledd par i Kárášjohka (Karasjok) på 1800-tallet. Samisk klesskikk har endra seg mye gjennom århundrene, men det grunnleggende ved *beaska* er like gammelt som det er praktisk: plagget er sydd sammen av reinskinn med hårene ut, trekkes over hodet og festes med et belte rundt livet, og varmer overkropp og øvre del av beina. Bilde: Johan Fredrik Eckersberg (1852).

Pesk-kledd par i Karasjok

Av Johan Fredrik Eckersberg (1822–1870).

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Pesk, beaska, er et samisk ytterplagg av reinsdyrskinn, gjerne reinkalv. Pelsen vender med hårene ut, og plagget er til å trekke på over hodet, med belte rundt livet. Under pesken brukes innerpelsen dork. Til forskjell fra pesk, har dorken hårene vendt inn.

Faktaboks

Etymologi: samisk beaska
Også kjent som: beaska

Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og bevege seg fritt og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer.

Snitt

Pesken lages av mellom fem og sju reinskinn. Formen og kvaliteten på skinnet bestemmer hvor de enkelte delene tas. I tillegg til skinnets form, vil alder, farge, hårlengde og tykkelse på skinnet avgjøre hvordan de enkelte delene velges ut for å passe sammen til den aktuelle pesken. Ved slaktingen av et dyr må en flå skinn som skal brukes til pesk på en spesiell måte. Ved tilskjæring av pesken blir skinnet utnyttet maksimalt. Blir det noen biter til overs, brukes disse bitene som skjøter der det behøves. Vidden på pesken får man ved å sette inn kiler både foran og bak. Bakparten er gjerne også satt sammen av flere deler med en vidde nederst, for å gi pesken bevegelsesvidde. Snittet på pesken danner grunnlaget for koftas utseende. Men klede og andre tekstiler har fast bredde og gjør dermed at snittet med de ulike delene blir litt annerledes enn peskens.

Det enkleste snittet på pesken består av to skinn som er sydd sammen over skuldrene, og i midten er det gjort hull for hodet. Dette snittet kan også være forløperen til čehporas, en «skinnponcho» som ble brukt på reiser.

Historiske kilder

På 1600-tallet skrev Uppsalaprofessoren Schefferus, som skildret samenes liv i boken Lapponia, at samenes klesdrakt i det svenske Sápmi om vinteren består av skinnklær. På 1700-tallet skrev Knud Leem, den fremste kjenneren av samisk kultur på den tiden, at samene i Finnmark om vinteren brukte pesk (beaska) og innerpels (dorka) og sko og hansker av leggskinnene.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Hatt, Gudmund 1914: Arktiske Skinddrakter i Eurasien og Amerika. Køpenhavn.
Schefferus, Johannes 1956 [1673]: Lappland. Uppsala, Almqvist & Wiksells.
Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper, først utgitt 1767.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Begreper innen samiske drakter

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt