klassisk musikk

I mellomalderen utvikla det seg ein musikkultur som gradvis skilde seg frå folkemusikken. Skipinga av hofforkester og kirkekor og dessutan utviklinga av ein musikalsk skriftkultur bidrog til dette skiljet. Musikknotasjon førte til at musikken vart knytt til nedskrivne verk av namngitte komponistar. Andre faktorar som styrkte musikken som ein eigen kulturell tradisjon, var utviklinga av fleirstemt song, stadig større orkester og meir avanserte musikkinstrument. Etter kvart fekk skipinga av symfoniorkester og operaensemble ei sentral betydning for utviklinga og utbreiinga av musikken. Den aukande kompleksiteten la også grunnlaget for at klassisk musikk kravde spesialiserte yrkesmusikarar som vart utdanna ved eigne musikkakademi.

Den klassiske musikktradisjonen har utvikla ei rekkje komposisjonsformer som følgjer heilt konkrete reglar for utforminga av eit stykke. Nokre av dei mest kjende er symfoni, fuge og sonate. Fleire av dei mest berømte klassiske komponistane er kjende for å ha meistra og utvikla desse formane. Til dømes er Joseph Haydn (1732–1809) kjend som «far til symfonien», medan Johann Sebastian Bach (1685–1750) sine fugar blir brukte som døme i lærebøker den dag i dag.

Klassisk musikk blir brukt i stor grad til å fremje nasjonal identitet og stoltheit. Nasjonalsongar over heile verda er ofte skrive av kjende komponistar innan den klassiske tradisjonen. Framståande komponistar kan få ein ikonisk nasjonal status og gi namn til institusjonar, som til dømes Griegakademiet i Bergen, Sibelius-Akademin i Helsinki og Liszt Ferenc Academy i Budapest. I mange hovudstader finn me konserthus og operaer som nasjonale signalbygg. Klassisk musikk inngår også i feiring av nasjonale ritual og høgtidar, ikkje minst gjennom media.

Samtidig har mykje av det klassiske repertoaret også lausrive seg frå tilknyting til nasjonalitet og opphav og bevega seg i retning av ein nærast universell kunsttradisjon. Når til dømes ein utøvar i dag tolkar Bachs preludium, er dei historiske og nasjonale opphava til musikken av mindre betydning.

Klassisk musikk blir hovudsakleg vidareført gjennom formalisert opplæring ved kultur- og utdanningsinstitusjonar. I høgare utdanning har klassisk musikk ein dominerande posisjon, med både vitskaplege og utøvande program ved mange store universitet og eigne musikkakademi. Dei som skaper klassisk musikk, har gjerne lært komposisjon ved å studere på konservatorium eller gå i lære hos andre komponistar.

Klassisk musikk er i store delar av verda grunnlaget for den generelle musikkopplæringa i skuleverket. Undervisning i musikkteori og harmonilære er i all hovudsak basert på den klassiske tradisjonen. Musikkpedagogiske konsept og metodar utvikla av Emil Jaques-Dalcroze, Carl Orff, Zoltán Kodály, Scinichi Suzuki og John Paynter er alle først og fremst retta mot opplæring i klassisk musikk.

Sosiologar og kulturforskarar har undersøkt klassisk musikk i lys av sosial status og klasse. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002) meinte at musikk står i ei særstilling når det gjeld å legitimere sosiale forskjellar, og baserte mykje av teorien sin om kulturell kapital på undersøkingar av musikksmak. For å klargjere samanhengar mellom sosial klasse og smak viste Bourdieu korleis preferansen for «seriøs» klassisk musikk (som Bachs Das Wohltemperierte Klavier) var høgast blant den kulturelle eliten, medan meir «folkelege» verkar (som Johann Strauss den yngres An der Schönen Blauen Donau) vart føretrekt av menneske med mindre kulturell kapital.

Desse teoriane har sidan blitt utfordra og nyansert. Nokre peikar på at dei som lyttar til klassisk musikk, er ei lita gruppe, også innanfor høgre klassar. Undersøkingar viser også at det kan vere samanheng mellom høgre utdanning og interesse for populærmusikk.

Norske publikumsundersøkingar har vist at interessa for å gå på konsert med klassisk musikk er større jo høgare utdanningsnivå publikum har, noko som gjeld i større grad enn for andre musikksjangrar (Danielsen, 2006). Publikum på konsertar med klassisk musikk har også ein høg gjennomsnittsalder.

• concerto grosso
• etyde
• fuge
• invensjon
• konsert
• lied
• messe
• oratorium
• preludium
• suite
• sonate
• symfoni

• kammerorkester
• operaorkester
• sinfonietta
• strykeorkester
• symfoniorkester

• den klassiske musikkens historie
• klassisk musikk i Norge
• kunstmusikk
• musikksosiologi
• musikk

• Denise von Glahn og Michael Broyles: «Art music», i Grove Music Online

• Bourdieu, P. (1995). Distinksjonen : en sosiologisk kritikk av dømmekraften. Pax.
• Bull, A. (2019). Class, Control, and Classical Music. New York: Oxford University Press.
• Cook, Nicholas (2000) Music. A very short introduction. Oxford University Press.
• Danielsen, Arild (2006). Behaget i kulturen / en studie av kunst- og kulturpublikum. Norsk kulturråd.
• Michels, Ulrich (2008). dtv-Atlas Musik, bd. 1 og 2. München: dtv Verlagsgesellschaft.
• Wolf, Eugene K. (2003) «Classical», i Don Michael Randel (red.) The Harvard Dictionary of Music, 4. utg. Cambridge 2003.