Johann Bernhard Fischer von Erlach

Han het egentlig Johann Bernhard Fischer. Han arbeidet først i atelieret til Gianlorenzo Bernini i Roma, deretter hos Carlo Fontana. Han slo seg så ned i Wien fra 1685, hvor han ble adlet med tilnavnet von Erlach i 1696, og ble hoffarkitekt i 1704. Han studerte Palladio i forbindelse med en reise til Venezia i 1707. Hans første større bygning var Schloss Frain i Mähren (1690–1694) med en stor hall med oval grunnplan.

Opprinnelig var han billedhugger, men som leder av byggearbeidene hos erkebiskop Johan Ernst av Salzburg 1693–1709 gikk han for alvor over til arkitekturen. Han bygde flere kirker for erkebiskopen, blant andre Dreifaltigkeitskirche (1694–1702) og Kollegienkirche (1696–1707) i Salzburg, som med sine ut- og innsvungne fasader viser påvirkning fra Francesco Borromini.

Under og særlig etter sin Salzburg-tid bygde Fischer von Erlach en rekke hageslott og bypalasser, blant andre Palais Trautson (1710–1716), foruten Nasjonalbiblioteket i Wien (1722–1730). I sin siste periode ble han mye brukt av keiserhuset. I 1696 begynte han oppførelsen av slottet Schönbrunn i Wien, under en viss innflytelse fra Versailles.

Hovedverket til Fisher von Erlach er Karlskirche i Wien (1715–1738), en sentralbygning med fasadeutforming og detaljering som viser at Fischer von Erlach hadde tatt lærdom av den franske klassiske barokken og blitt langt mer behersket i sin praktutfoldelse enn hans tidligere kirker viser. Kirken er et godt eksempel på hans vekt på å bruke arkitekturelementer med symbolsk betydning, og å sette disse sammen til en enhetlig fast komposisjon. Hans arbeider ble imitert av andre arkitekter, men han regnes som den mest produktive av dem alle. Sønnen Josef Emanuel (1693–1742) assisterte ham og fortsatte hans verk.

Under tittelen Entwurf einer historischen Architektur (Wien, 1721), utgav han i stikk gjengivelser av berømte bygninger fra forskjellig tider samt egne verker. Dette regnes som den første kjente arkitekturhistorie. Gjennom sin eklektiske innstilling og dette berømte verket står han som en av de viktigste overgangsfigurene til historismen.

• Arkitektur i Østerrike
• rokokko
• barokk
• eklektiske
• historismen

• Dagobert Frey: Johann Bernhard Fischer von Erlach: eine Studie über seine Stellung in der Entwicklung der Wiener Palastfassade, Wien 1923;
• G. Kunoth: Die historische Architektur Fischers von Erlach, Düsseldorf 1956;
• Hans Sedlmayr: Johann Bernhard Fischer von Erlach, Wien und München 1956.