Tower

I dette området lå i romertiden den østligste ytterkanten av bymuren rundt den romerske byen Augusta Topinovantum eller Londinium; rester av muren er avdekket ved arkeologiske utgravninger. White Tower – «det hvite tårnet» – var sannsynligvis ikke den første bygningen som Vilhelm Erobreren lot oppføre på stedet etter at han hadde vunnet kampen om den engelske tronen i 1066. Omkring 1078 beordret han at det første fortet, som trolig var en trebygning omgitt av en palisade i tre, skulle rives og erstattes av en tårnbygning i stein.

Tårnet, som kan ha vært det første befestede steinhus i England, er en rektangulær bygning i fire (opprinnelig tre) etasjer, med grunnflate 35,9 × 32,6 meter (1170 kvadratmeter), oppført i kalkstein fra Kent og senere forsynt med fasadedetaljer i gulhvit kalkstein (Portland stone). Navnet skriver seg fra at ytterveggene fra omkring år 1240 ble pusset med hvit kalkmørtel. I tillegg til at bygningen i seg selv er et tårn, har den også mindre tårntilbygg i alle fire hjørner; det halvrunde tilbygget i sørøst er egentlig slottskapellets apsis. Inngangen til hovedtårnet var opprinnelig i andre etasje på sørsiden av bygningen; den ble stengt i løpet av 1600-tallet, men åpnet igjen i 1973. En fjerde etasje ble føyd til over kongens etasje på 1400-tallet, og samtidig fikk tårnet sin nåværende takprofil – to parallelle saltak omsluttet av en krenelert takkrone.

Romplanen er lik i alle de tre opprinnelige etasjene – et stort rom mot vest, et mindre i nordøst, og mot sørøst slottskapellet (St. John's Chapel), som går gjennom andre og tredje etasje, med en krypt i det sørøstre hjørnet av kjelleretasjen; denne har adkomst via det mindre rommet i andre etasje. Kjelleretasjen, der den nordlige delen på grunn av terrengets helling ligger delvis under bakkenivå, var beregnet som lagerrom, men inneholdt også en brønn for forsyning av drikkevann under en eventuell beleiring. Hovedrommene i andre etasje var trolig opprinnelig ment som oppholdssted for festningens militære kommandant og andre av kongens sentrale medarbeidere. Kongens egen leilighet lå i tredje etasje, men i forbindelse med ombygging og utvidelse av festningen i Henrik 2s og Rikard Løvehjertes regjeringstid i andre halvdel av 1100-tallet flyttet både kongen og kommandanten ut av White Tower til andre, frittstående bygninger i den innerste borgen.

Vest for White Tower kan besøkende ennå se rester av murene fra et porthus, Coldharbour Gate, som kan ha vært inngangsporten til det opprinnelige borgområdet på 1000- og 1100-tallet.

I løpet av 1500-tallet sluttet monarkene å bruke Tower som residens, og White Tower ble deretter i flere hundre år bare brukt som lager. Denne bruken hadde utviklet seg gradvis siden 1100-tallet for å dekke kongenes behov for å oppbevare statskassen, våpen, møbler og andre verdigjenstander (blant annet riksregaliene); kongens beholdning av kostbare matvarer som sukker, tørket frukt og krydder ble også lagret her. Etter hvert oppstod det to separate institusjoner – the Wardrobe (garderoben), som også delvis fungerte som kongens personlige skatteinnkrevings- og kassekontor, og the Armoury (arsenalet), som tok seg av produksjon og oppbevaring av våpen, rustninger og annet utstyr for kongens militære operasjoner. Rester av et eget tårn for the Wardrobe kan i dag sees øst for White Tower; Wardrobe Tower, som ble bygd omkring 1190, var i bruk inntil midten av 1500-tallet.

The Wardrobe var i drift inntil institusjonen ble nedlagt i 1782, mens the Armoury, som omkring år 1500 var blitt delt i to avdelinger (for henholdsvis infanteri/kavaleri og artilleri), fortsatt består, nå som Royal Armouries, som er Storbritannias offisielle museum for våpen og rustninger. Museet, som har vært åpent for publikum siden 1660, ble i 1990-årene delt på tre utstillingssteder (London, Leeds og Portsmouth). Samlingene i Tower omfatter nå blant annet en utstilling av torturinstrumenter og henrettelsesredskaper, samt en serie rytterfigurer av engelske konger opp gjennom tidene, og har tilhold i den såkalte Waterloo-bygningen (Waterloo Block) i den indre borggården (se nedenfor).

Den innerste borgen tilsvarer det opprinnelige festningsområdet. Etter at kongen og kommandanten hadde sluttet å bruke White Tower som bolig fra omkring 1170, ble også de nye losjiene i borgen raskt for små, og i perioden 1220–1240 ble det for kong Henrik 3 og hans hustru Eleanor av Provence bygd to nye boligtårn ut mot Themsen lengst sør på området; tårnene er nå en del av ringmuren rundt den indre borgen (se nedenfor). De to tårnene var opprinnelig forbundet av en stor hallbygning, som senere er revet.

Det innerste borgområdet var fra 1220-årene omgitt av en steinmur, men denne og de frittstående bygningene på plassen sør for White Tower ble fjernet mellom 1666 og 1676 (deler av muren er bevart i borggårdens sørvestre hjørne).

Denne utvidelsen av borgområdet, som ble påbegynt i Rikard Løvehjertes regjeringstid (1189–1199) og fullført under Henrik 3 (1216–1272) og Edvard 1 (1272–1307), skjedde mot vest, nord og øst, og arealet økte til omtrent det firedobbelte av det opprinnelige. Ringmuren rundt det utvidede anlegget ble utstyrt med i alt 13 tårn. Hovedinngangen til borgen lå først midt på vestmuren, der Beauchamp Tower (se nedenfor) ligger i dag, men dette porthuset ble ødelagt i 1240. Det var også to innganger fra sør – den ene lå i Bloody Tower (se nedenfor) og gjorde det blant annet mulig å frakte fanger inn i Tower sjøveien og dermed unngå å bli sett ved å transportere dem gjennom byen. De fleste av tårnene hadde boligkvarterer innredet i de øvre etasjene, og flere av dem ble i perioder brukt som fengsel for viktige statsfanger.

Oversikten nedenfor beskriver historien til de 13 tårnene og andre bygninger og severdigheter i den indre borgen den rekkefølge de står i muren eller inne på borggården (regnet fra det sørvestre hjørnet og medsols):

Bell Tower (klokketårnet) ble trolig oppført i to omganger – den flerkantede underetasjen i 1190-årene og den runde overetasjen et par tiår senere. Tårnet har navn etter klokken her, som siden 1500-tallet ringer hver kveld når portforbudet i Tower inntrer. Blant berømte fanger som har sittet her var statsmannen og forfatteren Thomas More før han ble halshugd på Tower Hill i 1535.

Nordøst for Bell Tower inne i borggården ligger den gresskledde Tower Green, som var stedet der henrettelsen av enkelte viktige fanger fant sted i eldre tid. Det er uklart om skafottet alltid stod på samme sted, men en mulig plassering her er markert med et minnesmerke. Det er også på Tower Green man kan observere en annen av Towers berømte severdigheter, de tamme, vingeklipte ravnene, som har vært fast inventar i borgen i hvert fall siden 1500-tallet. Ifølge tradisjonen skal det alltid være minst seks ravner i Tower, og dersom de blir fjernet, er det spådd at Tower og det britiske monarkiet vil gå under.

Beauchamp Tower ble oppført omkring 1281 og har navn etter Thomas de Beauchamp (1338–1401), den 12. jarl av Warwick, som satt fengslet her i årene 1397–1399. I 1553 satt John Dudley (1502–1553) fengslet her, før også han ble henrettet for høyforræderi på Tower Hill. Tårnet erstattet porthuset som tidligere hadde vært hovedinngangen til den indre borgen.

Devereux Tower markerer det nordvestlige hjørnet av den indre borgen og ble oppført under Henrik 3s regjeringstid på midten av 1200-tallet. Tårnet har to etasjer med en leilighet i hver etasje; det var også hemmelige passasjer fra tårnet til Beauchamp Tower og kapellet St. Peter ad Vincula (Sankt Peter i lenker), som ligger innenfor tårnet. Tårnets navn henspiller på at dronning Elisabeth 1s yndling, Robert Devereux (1567–1601), den 2. jarl av Essex, satt fengslet her inntil han ble henrettet for høyforræderi.

Flint Tower, Bowyer Tower og Brick Tower ligger alle langs nordsiden av den indre borgen og ble oppført omkring midten av 1200-tallet. Den øvre etasjen av Bowyer Tower ble gjenoppbygd etter en kraftig brann i 1841; under utgravninger i underetasjen ble det funnet rester av den romerske bymuren, som ble revet da Towerområdet ble utvidet av Henrik 3. Ifølge tradisjonen skal kong Edvard 4s yngre bror George Plantagenet (1449–1478) ha vært fange her og på kongens ordre blitt druknet i en tønne malvasiavin.

I borggården rett innenfor disse tre tårnene ligger Waterloo Block (Waterloobygningen), som opprinnelig ble bygd som militærkaserne etter brannen i tårnene nordenfor i 1841. Fra 1967 har bygningen blant annet rommet utstillingen av riksregaliene, opprinnelig i vestfløyens første etasje, med et underjordisk hvelv for selve kroningsregaliene, fra 1994 i hele første etasje med en ny utstilling som åpnet i 2012. Kjellerhvelvet brukes til oppbevaring av en stor samling plantegninger av det britiske kongehusets nåværende og tidligere offisielle residenser.

Martin Tower var tidligere også kjent som Jewel Tower (juveltårnet), fordi det i perioden 1669–1841 var oppbevarings- og utstillingssted for de engelske riksregaliene. Det var her Thomas Blood i 1671 gjorde et mislykket forsøk på å røve kostbarhetene. Tårnet ligger i det nordøstlige hjørnet av ringmuren rundt den indre borgen i Tower og ble oppført på midten av 1200-tallet.

Constable Tower (kommandantens tårn) ble opprinnelig bygd i Edvards 1s regjeringstid omkring år 1280, men forfalt senere, og dagens utseende skriver seg fra en gjenoppbygging på 1800-tallet. Tårnet var i middelalderen bolig for slottshøvedsmannen (se nedenfor), som fungerte som kommandant i borgen når kongen ikke var til stede. Innenfor tårnet ligger hovedkvarteret til Royal Regiment of Fusiliers. Denne bygningen, som også rommer et regimentsmuseum, tjenestegjorde i 1952 som fengsel for de siste fangene i Tower, da gangsterbrødrene Reginald og Ronald Kray sonet noen dagers straff for å ha nektet å gjøre militærtjeneste i dette regimentet.

Broad Arrow Tower (bredpiltårnet) ble oppført under Henrik 3 eller Edvard 1 og var fra begynnelsen av 1300-tallet knyttet til the Wardrobe (se ovenfor). Den nedre etasjen ble brukt til oppbevaring av våpen og annet utstyr; utstillingen i den øvre etasjen viser hvordan rommet kan ha sett ut da det under bondeopprøret og beleiringen av Tower i 1381 var tilfluktssted for Simon de Burley, som var den umyndige kong Rikard 2s huslærer.

Salt Tower (salttårnet) ligger i det sørøstlige hjørnet av ringmuren rundt den indre borgen og ble oppført omkring 1238. Navnet kan skrive seg fra at tårnet i sin tid ble brukt til oppbevaring av salt. Tårnet består egentlig av to tårn – et rundt tårn ytterst i hjørnet og innenfor dette et firkantet tårn innebygd i selve ringmuren. Kjelleretasjen var innredet med fangeceller, og over denne lå en lageretasje, mens den øverste etasjen hadde et stort, femkantet kammer med steinkamin. Det var sannsynligvis i dette rommet den skotske kongen John Baliol satt fengslet i årene 1296–1299, og under Elisabeth 1s forfølgelse av katolske prester i andre halvdel av 1500-tallet ble tårnet brukt som fengsel for noen av disse, særlig jesuitter.

Lanthorn Tower (lanternetårnet) i det sørlige hjørnet av den indre borgens ringmur ble oppført i perioden 1220–1240 og rommet dronningenes bolig i Tower fra midten av 1200-tallet til midten av 1500-tallet. Det har navn etter lykten som tidligere stod på toppen av takspiret; tårnet ble ødelagt av brann i 1774, men gjenreist på 1800-tallet. Det var trolig i dette tårnet den senere dronning Elisabeth 1 satt fengslet i en kort periode i 1554.

Wakefield Tower ble oppført samtidig med Lanthorn Tower og tjente som tidvis kongebolig i omkring 300 år. Henrik 6, som var huset Lancasters siste konge på den engelske tronen, satt fengslet her i årene 1465–1470 og 1471, og han ble myrdet i tårnets kapell.

Bloody Tower (det blodige tårnet) ble også oppført i Henrik 3s regjeringstid omkring midten av 1200-tallet. Tårnet, som ligger tett inntil Wakefield Tower, har en rektangulær grunnplan (8 × 6 meter) og i den nederste etasjen en åpen passasje som kunne stenges med en port og et fallgitter. Tårnet ble opprinnelig kalt Garden Tower (hagetårnet), fordi det lå opp mot slottshøvedsmannens kjøkkenhage, men fikk på 1500-tallet det folkelige navnet Bloody Tower. Ifølge tradisjonen var det her den 12 år gamle kongen Edvard 5 og hans to år yngre bror Richard satt fengslet sommeren 1483 («prinsene i tårnet») etter at deres onkel hadde tatt makten og latt seg utrope til konge som Rikard 3. Guttene forsvant under uklare omstendigheter og ble trolig drept på ordre fra den nye kongen. Blant andre berømte fanger som forbindes med Bloody Tower er sjøhelten og oppdageren Sir Walter Raleigh, som satt her i årene 1603–1616 dømt for høyforræderi.

Langs muren mellom Bloody Tower og Bell Tower ligger en rad mindre bygninger. Bindingsverkshusene nærmest Bell Tower omtales som Queen's House (dronningens hus) og ble opprinnelig oppført under Henrik 8 omkring 1530 som bolig for hans andre dronning Anne Boleyn. Ifølge tradisjonen skal det være her hun tilbrakte sine siste dager før hun ble halshugd på Tower Green i 1536. Andre kjente personer som knyttes til Queen's House er Guy Fawkes, som ble forhørt (og sannsynligvis torturert) her i 1605 etter sitt mislykte forsøk på å sprenge kongen og parlamentet i luften, og Lady Ar(a)bella Stuart (1575–1615), som på grunn av sin nedstamming fra kong Henrik 7 og sitt hemmelige ekteskap med en annen mulig tronkrever, William Seymour, av kong Jakob 1 ble betraktet som en mulig farlig rival til tronen; hun satt fengslet her fra 1611 til sin død, trolig som følge av sultestreik.

I dag er deler av Queen's House-komplekset bolig for The Resident Governor of the Tower of London and Keeper of the Jewel House, en høyere offiser som har det øverste daglige driftsansvaret for borganlegget og samlingene.

Den siste store utvidelsen av borgområdet skjedde i Edvard 1s regjeringstid, hovedsakelig i perioden 1275–1285. Byggearbeidene bestod i oppføring av en ny ringmur utenfor den gamle i en avstand av 20–40 meter (størst langs anleggets nordside og i det sørøstlige hjørnet). Den nye muren ble utstyrt med i alt sju tårn, og langs innsiden av muren ble det i ulike perioder oppført en rekke bygninger, som i dag brukes til ulike driftsformål.

Toweranlegget fikk på denne tiden sin nåværende hovedadkomst gjennom et nytt porthus, Byward Tower, i det sørvestlige hjørnet. Langs vestmuren nord for dette ble det reist en kasematt, et bombesikkert hus for borgens garnison. Det nordvestre hjørnet fikk et tårn og en bastion, Legge's Mount, mens tårnet og bastionen i det nordøstre hjørnet, Brass Mount, skriver seg fra en senere periode. I det sørøstligste hjørnet stikker det rektangulære Develin Tower ut fra ringmuren. Muren mot sør, som til dels ble bygd på land som var gjenvunnet fra Themsen, har to mindre tårn, Well Tower (brønntårnet) og Cradle Tower; lengre mot vest bryter det store, rektangulære St. Thomas's Tower (oppført 1275–1279) også med murens hovedlinje. Tårnet har i underetasjen en tidligere vannport mot Themsen, nå mer kjent som Traitors' Gate (forrædernes port), ettersom det var gjennom denne mange av statsfangene ble fraktet inn i Tower.

Hele anlegget ble på slutten av 1200-tallet også omgitt av en ny og dyp vollgrav og et ytre porthus, Middle Tower. Nordvest for dette og utenfor den egentlige borgen lå ytterligere et tårn, Lion Tower (løvetårnet), som ble revet på midten av 1800-tallet, men som i mange hundre år ble brukt i forbindelse med kongenes samlinger av levende eksotiske dyr, the Royal Menagerie, en tradisjon som kan skrive seg tilbake til kong Johans tid i begynnelsen av 1200-tallet. Menasjeriet ble avviklet og dyrene flyttet til London Zoo i Regent's Park i perioden 1831–1835, men den siste kongelige dyrepasseren hadde Lion Tower som bolig til sin død i 1853.

St. Edward's Crown ble laget til Karl 2s kroning i 1661 som en etterligning av en kroningskrone fra middelalderen som ble smeltet ned under Oliver Cromwells regjeringstid. Kronen er 30 centimeter høy (inkludert korset og globen på toppen av krysset mellom kronbøylene), utført i 22 karat gult gull med 444 edel- og halvedelstener, og den veier 2,23 kilogram; innenfor hodebåndet er en purpurfarget fløyelspull kantet med hermelin. Den ble også brukt under kroningen av Jakob 2 (1685), Vilhelm 3 (1689), Georg 5 (1911), Georg 6 (1937) og Elizabeth 2 (1953), mens den til de mellomliggende kroningene (1702–1902) lå utstilt på høyalteret.

The Imperial State Crown har tradisjon tilbake til 1400-tallet, men den nåværende kronen ble laget i 1937 til kroningen av Georg 6, som en ny versjon av den kronen som ble laget for dronning Victoria i 1838. Den er 31,5 centimeter høy, veier 1,06 kilogram og er utført i gull, sølv og platina og utsmykket med 2868 diamanter (deriblant den 317 karat store Cullinan II), 273 perler, 17 safirer, 11 smaragder og 5 rubiner; også denne kronen har en purpurfarget fløyelspull kantet med hermelin. Kronen bæres av den nykronede monarken under avslutningen av seremonien i Westminster Abbey og ellers ved den høytidelige åpningen av parlamentet.

Rikseplet (The Sovereign's Orb) symboliserer territoriet som monarken skal regjere over og har vært en del av kroningsregaliene siden Henrik 8s kroning i 1509. Dagens rikseple, som ble laget til Karl 2s kroning i 1661, er en hul gullkule, 16,5 centimeter i diameter, veier 1,2 kilogram og er prydet med et horisontalt, perle- og juvelbesatt bånd rundt «ekvator» og fra dette et tilsvarende tverrbånd over «nordpolen», som krones av en ametyst og et juvelbesatt kors. Under kroningen får monarken eplet som et ledd i investituren og bærer det deretter i venstre hånd ved avslutningen av seremonien.

De to septrene, The Sovereign's Sceptre with Cross og The Sovereign's Sceptre with Dove, symboliserer henholdsvis den verdslige og den åndelige makt monarken har. De ble begge laget til kroningen i 1661 og har form av sylindriske staver i gull, prydet med diamanter og andre edelstener. Korssepteret er 92 centimeter langt og veier 1,17 kilogram; øverst har det en stor, gullinfattet diamant (Cullinan I, også kjent som Great Star of Africa) på 530 karat, en stor ametyst og et kors besatt med diamanter. Duesepteret er 110 centimeter langt, veier 1,16 kilogram og har øverst en diamantbesatt gullglob, et enkelt kors og til sist en due med utslåtte vinger (som symbol for Den hellige Ånd).

Kong Henrik 7 opprettet i 1485 en livgarde, Yeomen of the Guard, og da hans etterfølger Henrik 8 sluttet å bruke Tower som bolig, skilte han ut et eget vaktkorps, the Yeomen Warders of Her Majesty's Royal Palace and Fortress the Tower of London, and Members of the Sovereign's Body Guard of the Yeoman Guard Extraordinary, i dagligtalen forkortet til Yeoman Warders, men kanskje bedre kjent som the Beefeaters. De 37 vaktene og deres kompanisjef, the Chief Warder, er rekruttert blant pensjonerte underoffiserer med minst 22 års tjeneste. Uniformene deres har røtter tilbake til 1500-tallet; dagliguniformen er mørkeblå med røde border og monarkens monogram i rødt på brystet, mens gallauniformen er i rødt og gull. Yeomen Warders har boligkvarter inne i borgen, og de har også sin egen private pub.