Faktaboks

Terje Rypdal
Født
23. august 1947, Oslo
Virke
Gitarist og komponist
Familie

Foreldre: Kaptein, dirigent for stabsmusikken Jakob J. Rypdal (1907– 87) og Gunhild Hesle (1920–).

Gift 1) 1969 med sanger og skuespiller Inger Lise Andersen (14.12.1949–; se Inger Lise Rypdal), ekteskapet oppløst 1985; 2) 1988 med Elin Kristin Bergei (28.5.1955–).

Terje Rypdal i 2017
Terje Rypdal i 2017
Av /Gonzales Photo.

Terje Rypdal er en norsk gitarist og komponist som er blant Norges mest internasjonalt anerkjente gitarister. Rypdals musikk har beveget seg mellom moderne jazz, rock, fusion, støy og samtidsmusikk. Han har likt flere norske jazzmusikere i sin generasjon vært tett knyttet til det tyske plateselskapet ECM.

Musikalsk uttrykk

Rypdals stil som komponist og gitarist har satt stor preg på moderne jazz, både nasjonalt og internasjonalt. Hans musikk blander gjerne elementer fra fusion/jazzrock, rock, elektronika, psykedelisk musikk og europeisk kunstmusikk. Rypdals komposisjoner for band er gjerne lange og suggererende, med lengre improviserte strekk. Som gitarist har han en svært karakteristisk stil, som bruker pedaler og elektronikk for å male store, melodiske lydlandskap, og gjerne bruker volumpedal for å mykne anslaget av tonen.

Karriere

Bakgrunn og tidlige år

Terje Rypdal vokste opp i en musikalsk familie, og tok leksjoner på piano og trompet som barn, før han gikk over til gitar. Rypdal ble utdannet ved Musikkonservatoriet i Oslo, hvor han studerte komposisjon under Finn Mortensen.

Rypdal ble først kjent som gitarist i rockgruppen The Vanguards i perioden 1961 til 1967, før han beveget seg over til et mer jazzorientert uttrykk, blant annet med jazzrock-gruppen Dream (1967–1969).

Sammen med en mengde skandinaviske jazzmusikere under ledelse av komponisten, pianisten og arrangøren George Russell deltok Rypdal i årene 1966 og 1967 på innspillingen av The Essence Of George Russell. Rypdal albumdebuterte som bandleder med Bleak House i 1968, en musikkutgivelse i skjæringspunktet mellom post-bop, avantagardejazz og såkalt fusion. Blant de medvirkende på albumet var Jan Garbarek, Terje Venaas og Jon Christensen. Omkring 1970 samarbeidet Rypdal med Garbarek på nytt, blant annet på utgivelsen Afric Pepperbird (1970), før han igjen spilte med George Russell i sistnevntes sekstett og orkester.

Fra 1970-tallet

Terje Rypdal

Terje Rypdal. Foto fra 1988.

Av /KF-arkiv ※.

Siden midten av 1970-årene har han vært anerkjent som en fremragende gitarist i internasjonal sammenheng, han ble blant annet kåret til årets jazzgitarist av European Jazz Federation i 1975, og har medvirket i en lang rekke internasjonalt sammensatte grupper, herunder i trio sammen med Marioslav Vitous og Jack DeJohnette.

Rypdal har ledet flere egne grupper, blant annet The Chasers fra 1985, og utgitt et stort antall album under eget navn, også innspillinger der han foruten gitar også har spilt sopransaksofon, fløyte og tangentinstrumenter. Blant utgivelsene kan nevnes Odyssey (1975), To Be Continued (1981), The Singles Collection (1989), If Mountains Could Sing (1995), Skywards (1997) og Vossabrygg (2006). I 2020 kom albumet Conspiracy som var hans første studioalbum på ECM på flere tiår.

Som komponist har Rypdal søkt å forene elementer fra moderne jazz og klassisk europeisk kunstmusikk. Blant hans komposisjoner kan nevnes fem symfonier, operaen Orfeus vender seg og ser på Eurydike (1972), konsert for kontrabass (1973), for klaver (1980), for fiolin (1990), for gitar (1991), orkesterverket Lirumlarum (bestilt til festspillene i Nord-Norge 1988) samt diverse komposisjoner for kammerensembler. Han har også skrevet flere bestillingsverk for større besetninger, blant annet for storbandfestivalen i Sandvika og jazzfestivalene i Kongsberg og Molde.

Priser og utmerkelser

Utvalgt diskografi

  • Bleak House (1968)
  • Min Bul med Bjørnar Andresen og Espen Rud som Min Bul (1970)
  • Sart med Jan Garbarek, Bobo Stenson, Arild Andersen og jon Christensen (1971)
  • Terje Rypdal (1971)
  • Whenever I Seem To Be Far Away (1974)
  • What Comes After (1974)
  • Odyssey (1975)
  • After The Rain (1976)
  • No Time For Time med Pål Thowsen, Jon Christensen og Arild Andersen (1977)
  • Waves (1978)
  • Terje Rypdal / Miroslav Vitous / Jack DeJohnette med Miroslav Vitous og Jack DeJohnette (1979)
  • Descecndre (1980)
  • To Be Continued med Miroslav Vitous og Jack DeJohnette (1981)
  • Chaser (1985)
  • Blue som Terje Rypdal & The Chasers (1987)
  • The Singles Collection (1989)
  • Undisonus For Violin And Orchestra / Ineo For Choir And Chamber Orchestra (1990)
  • Q.E.D. (1993)
  • If Mountains Could Sing (1995)
  • The Sea med Ketil Bjørnstad, David Darling og Jon Christensen (1995)
  • Nordic Quartet med John Surman, Karin Krog og Jon Christensen (1995)
  • Skywards (1997)
  • Rypdal & Tekrø med Ronnie Le Tekrø (1997)
  • The Sea II med Ketil Bjørnstad, David Darling og Jon Christensen (1998)
  • Double Concerto / 5th Symphony (2000)
  • Lux Aeterna (2002)
  • Vossabrygg (2006)
  • Crime Scene (2010)
  • Melodic Warrior med blant andre The Hilliard Ensemble (2013)
  • Conspiracy (2020)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Orvedal, Ivar: «Terje Rypdal navigator» i Listen to Norway 3, no. 1 (1995), 40-44

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg