Beyoncé i 2016

Et fremtredende trekk ved amerikansk musikkliv er graden av kommersialisering og karakteren av storindustri. Artisten Beyoncé er blant USAs mest-tjenende kvinner.

Beyoncé i 2016
Av /NTB.

USAs befolkning har røtter fra mange deler av verden, noe som har gitt grobunn for nyskapende musikk. Stilarter basert på afrikansk-amerikansk musikk som gospel, ragtime, blues og jazz oppsto i USA og la grunnlaget for amerikansk populærmusikk, som raskt ble utgangspunktet for en global musikkindustri. Amerikansk musikk, eller musikk inspirert av amerikansk populærmusikk, preger hitlister i mange land.

Populærmusikken i USA har siden begynnelsen av 1900-tallet gjennomgått en enorm utvikling. For hvert tiår har nye sjangre og stilarter dukket opp, blandet seg med hverandre og utviklet seg. Samtidig har mange av de eldre stilene fått gjennomslag hos nye generasjoner. Amerikansk rock og pop fikk fra 1950-tallet en stor internasjonal utbredelse. Fra 1970-tallet utviklet subkulturen hiphop og rapmusikken seg også til en verdensomspennende populærkultur. I tillegg blomstrer i dag beslektede sjangre og stiler som indie, metal, EDM og country. Rock og pop preget de amerikanske hitlistene fram til begynnelsen av 2000-tallet. Siden da har R&B og hiphop dominert.

Innen kunstmusikken har USA hatt en rekke sentrale komponister og utøvere i tillegg til at flere av de betydeligste europeiske komponistene og utøverne slo seg ned der fra 1930-tallet og utover. Mye av kunstmusikken i USA har også vært preget av et slektskap med populærmusikken ved å ta i bruk materiale fra jazz og amerikansk tradisjonsmusikk.

Historie

Urfolkenes musikk

Inupiat trommeslagere, 2007
De amerikanske urfolkenes musikk er ofte knyttet til seremonier, ritualer og sosiale samlinger. Trommeslagere fra inupiat-folket bruker store rammetrommer for å akkompagnere tradisjonell dans. Barrow, Alaska.
Av .

Urfolkenes musikk har historiske røtter tilbake til prekolumbisk tid. Den tradisjonelle musikken har vesentlige regionale forskjeller, men er for en stor del knyttet til seremonier, ritualer og store sosiale samlinger som kalles powwow. Helt fra koloniseringen og nybyggernes ekspansjon vestover ble urfolkenes kultur og musikk undertrykket og fortrengt gjennom USAs aggressive krigføring og forflytningspolitikk. Fra 1960-tallet og framveksten av politiske bevegelser som kjemper for urfolks rettigheter har det foregått en kulturell oppblomstring der urfolkene har gjenopplivet sin tradisjonelle kultur og musikk.

Innvandring

Kor i en baptistkirke (1945)

Den religiøse musikken til den afrikansk-amerikanske befolkningen, gospel, var en av forløperne til rock'n'roll.

Da innvandringen fra Europa og slavehandelen fra Afrika startet på 1600- og 1700-tallet, kom både europeisk og vestafrikansk folkemusikk samt kunstmusikken som var populær i Europa, til Amerika. Innvandrerne begynte imidlertid tidlig å utvikle sine egne musikkformer. Allerede sent på 1700-tallet ble det laget klassisk musikk i USA som skilte seg fra den som ble laget i Europa på samme tid.

En av de tidligste formene for amerikansk populærmusikk er salongmusikk som ble utgitt på noter og brukt i såkalte minstrel shows. Minstrel shows bestod av små komiske sketsjer og musikkfremføringer der hvite underholdnigsartister malte fjeset svart (såkalt blackface) og spilte ut rasistiske stereotypier av svarte mennesker. I ettertid har denne underholdningsformen fått mye kritikk, men den var veldig populær i hele USA fra rundt 1830 til begynnelsen av 1900-tallet. Den mest kjente komponisten av amerikansk minstrel- og salongmusikk var Stephen Foster.

Slavene i USA konverterte etter hvert i stor grad til kristendommen, noe som hadde stor innvirkning for den videre utviklingen av afrikansk-amerikansk musikk. Spirituals oppsto i denne perioden som en syntese mellom afrikansk folkemusikk og europeiske salmer. Fra slutten av 1800-tallet oppstod gospel som en videreutvikling av spirituals. Blues utviklet seg også i siste halvdel av 1800-tallet og skulle få stor innvirkning på så og si all senere populærmusikk fra USA. Også Ragtime vokste fram i denne tidsperioden og ble utgangspunktet for jazzen.

Populærmusikkindustrien

Frank Sinatra med mikrofon, ca. 1947
Bedre mikrofonteknologi som gjorde det mulig å balansere dynamikk og balanse under opptaket, ga sangere helt nye muligheter. Den såkalte «crooner»-stilen til blant andre Bing Crosby og Frank Sinatra var et direkte resultat av dette. Bildet viser Sinatra med en båndmikrofon fra Columbia Records i 1947.
Av /USA Library of Congress.
The Songs of Tin Pan Alley

Et samlealbum med Tin Pan Alley-musikk. I bakgrunnen sees fasaden i den kjente New York-gaten.

The Songs of Tin Pan Alley
Av .
Logo
Den amerikanske TV-kanalen MTV var særlig viktig for musikkvideoens gjennombrudd i populærkulturen. Den ble lansert i 1981 og sendte i de første tiårene nesten utelukkende musikkvideoer, døgnet rundt.
Logo
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Et viktig kjennetegn ved den amerikanske musikkulturen er den store musikkindustrien, som har vært en viktig grunn til at musikk fra USA har dominert langt ut over landets grenser. Et av de tidlige eksemplene på musikkindustri i USA var Tin Pan Alley, som fra slutten av 1800-tallet utviklet seg til et viktig senter for markedsføring av populærmusikk. Tin Pan Alley var tilnavnet på en gate i New York som huset en rekke komponister og musikkforlag. Musikken ble utgitt på noter, og kjøperne spilte sangene hjemme på egne musikkinstrumenter. Tin Pan Alley dominerte fram til innspilt musikk tok over på 1920-tallet. Mange av de populære sangene fra Tin Pan Alley, ble senere standardlåter innenfor jazzen og ble spilt inn i utallige versjoner. Flere av Tin Pan Alley-komponistene, inkludert George Gershwin og Irving Berlin, komponerte også Broadway-musikaler.

I løpet av 1920-tallet vokste plateindustrien seg større. I dette tiåret var jazz, blues, ragtime og storbandmusikk populære sjangre, og den første generasjonen country- eller «hillbilly»-musikere begynte å spille inn musikk. Ved hjelp av radioprogrammet Grand Old Opry ble «barn dance», eller tidlig country, popularisert i Sørstatene.

På 1920-tallet tok radioen over som den viktigste distributøren av populærmusikk. En av grunnene til det var at lydkvaliteten var bedre enn den lytterne fikk med platespillere hjemme. Plateindustrien svarte med å gjøre platespillerne bedre, og lydkvaliteten på innspilt musikk ble høyere. Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske krisen var katastrofal for plateindustrien, men fra midten av 1930-tallet begynte platesalget gradvis å ta seg opp igjen. I de påfølgende tiårene ble plateinnspillinger mer og mer dominerende, ikke minst som følge av at musikkalbumet ble en så viktig del av populærmusikkulturen.

På 1930-tallet gjorde bedre mikrofoner det mulig å gjøre opptak av vokalister som sang mykt og lavt, og den såkalte «crooner»-vokalisten vokste frem, med blant andre Bing Crosby. Storband ble veldig populært fra 1935. Stjernene i storbandene var bandlederen, som som oftest var en instrumentalist. På midten av 1930-tallet begynte det imidlertid å dukke opp vokalister som ble stjerner. Dette pekte fremover på hvordan populærmusikken skulle utvikle seg videre, med vokalisten som frontfigur.

En av de viktigste musikalske nyvinningene i amerikansk musikk på 1980-tallet var MTV, som gjorde at musikkvideoen fikk en sentral posisjon, og at det visuelle elementet i populærmusikk ble enda viktigere enn det hadde vært. Mot slutten av 1990-tallet ble det klart at musikkindustrien hadde gått gjennom en digital revolusjon, og samtidig med at internett ble allemannseie, ble musikkindustrien mer demokratisert. Det vil si at flere nå hadde råd til å kjøpe sitt eget innspillingsutstyr og lage musikk hjemme, og distribuere musikken selv på internett. Fildeling ble også utbredt, noe som etter hvert ledet til opprettelsen av strømmetjenester. Den digitale revolusjonen og utbredelsen av internett har ført til at mer populærmusikk blir utgitt, og stilmessig er den også mer variert.

Kulturmøter og raseskiller

Elvis Presley, pressebilde fra Jailhouse Rock (1957)

Møtet mellom hvit ungdom og svart musikk ble starten på en ny sjanger som skulle få enorm betydning for populærmusikken langt utover USAs grenser: rock'n'roll. Elvis Presley var en av de viktigste stilskapere innen rock'n'roll og popmusikkens første superstjerne.

Elvis Presley, pressebilde fra Jailhouse Rock (1957)
Av .

Rasisme har preget og preger det amerikanske samfunnet og påvirket også musikklivet. Populærmusikken har i USA i mange tiår blitt delt inn i «svart» og «hvit» musikk og blir det til en viss grad fortsatt.

Det var lenge egne hitlister for hvite og svarte artister. På 1950-tallet var det fortsatt tre ulike markeder: mainstream pop; country og western; og rhythm and blues, som ble markedsført for henholdsvis den urbane hvite, rurale hvite, og svarte befolkningen. Musikken ble spilt på ulike radiokanaler og hadde hver sine hitlister.

På begynnelsen av 1950-tallet begynte DJer på «hvite» radiokanaler å spille «svart» rhythm and blues. Sanger fra rhythm and blues-hitlisten dukket opp på pop-hitlisten og ble ofte betegnet som cross-overs. Rhythm and blues slo spesielt an blant hvit ungdom, og la grunnlaget for utvikling av en egen ungdomskultur. Hvite artister, som for eksempel Pat Boone, begynte snart å lage sine egne versjoner av kjente rhythm and blues-hits, og ofte ble disse versjonene mer populære enn originalene. Dette møtet mellom hvit ungdom og svart musikk var et veiskille i amerikansk populærmusikk og representerte starten på en ny sjanger som skulle få enorm betydning for populærmusikken langt utover USAs grenser: rock'n'roll.

I afrikansk-amerikansk musikkhistorie legges det vekt på hvordan rock'n'roll var et annet navn for rhythm'n'blues som man tok i bruk for å gjøre den svarte musikken mer tilgjengelig for hvite tenåringer.

Plateselskaper og hvite artister ble fra tidlig av beskyldt for å tilegne seg de svarte artistenes musikk og urettmessig tjene penger på deres kulturarv (kulturell appropriering). Samtidig var mye av den kulturblandingen som foregikk, ukontroversiell og resultater av kulturmøter. Rocken ga også afrikansk-amerikanske artister et større hvitt publikum. Dette kan i sin tur ha bidratt til å påvirke holdninger mellom de ulike etniske gruppene.

Folkemusikk

Amerikansk folkemusikk 1937
Folkemusikken var en viktig del av grunnlaget for amerikansk populærmusikk og sjangere som folk, country og visesang. The Bog Trotters Band, i Galax, Virginia i 1937.
Av /The Lomax Collection at the U.S. Library of Congress.

Folkemusikken i USA har utviklet seg fra musikken som innvandrere og de afrikanske slavene brakte med seg. I USA brukes begrepet folk music om arbeidssanger, sjantier, spirituals, gospel, country and western, blues, tex-mex, zydeco og cajun. De amerikanske urfolkenes musikk betegnes vanligvis som indigenous music eller Native American music.

Den tidlige folkemusikken i USA var framfor alt basert på engelsk, skotsk og irsk tradisjon med skillingsviser, ballader og dansemelodier som jig og reel. I Luisiana er cajunmusikken påvirket av fransk og afrikansk-amerikansk folkemusikk, mens tex-mex-sjangeren i grenseområdene mot Mexico bygger både på spansk musikk og danseformene vals og polka, som tyske og polske innvandrere brakte med seg.

Etter hvert som folkemusikktradisjonene ble gradvis profesjonalisert ga de også opphav til flere populærmusikkformer som vokste fram på 1900-tallet. Folkemusikken overlapper nyere sjangere som viser og folk, og store visesangere som Joan Baez og Pete Seeger hadde både gamle folkesanger og egenkomponerte sanger på repertoaret.

John Lomax og hans sønn Alan Lomax bidro til å styrke interessen for folkemusikken gjennom omfattende innsamlinger fra hele USA. Dette materialet ble formidlet og videreutviklet av mange kjente artister innen blues og visesang. Mye av det er i dag åpent tilgjengelig fra The Lomax Digital Archive ved Library of Congress.

Kunstmusikk

Leonard Bernstein

Leonard Bernstein ved klaveret. Foto antakelig fra 1950-årene

Av /NTB Scanpix ※.
Metropolitan Opera i New York
Operahuset i New York. Mye av kunstmusikken i USA har vært preget av et slektskap med populærmusikken, ved at den har tatt i bruk materiale fra jazz og amerikansk tradisjonsmusikk.

Tidlig utvikling

Fra 1770 til omkring 1810 praktiserte noen uskolerte komponister, i ettertid kalt Yankee tunesmiths. Disse komponistene komponerte salmer og ga dem ut som notebøker. En av disse var William Billings (1746–1800), som ga ut de kjente samlingene The New England Psalm-Singer (1770) og Singing Master's Assistant (1778). Verdslig musikk stod sterkere i de klassedelte Sørstatene, der det fantes et større offentlig konserttilbud enn i de puritanske nordstatene. I 1735 ble for første gang en opera framført i landet, ballad operaen Flora. Det første musikalske selskap, The Saint Cecilia Society, oppsto i 1762. Begge hendelser skjedde i Charleston.

Utover 1800-tallet ble orkestre og operahus grunnlagt, først og fremst ved østkysten. Landets eldste orkester, New York Philharmonic Orchestra, ble grunnlagt i 1842. Den berømte Metropolitan Opera ble New Yorks viktigste operahus etter dets grunnleggelse i 1883. Parallelt til dette eksisterte korpsmusikk knyttet til militæret, og den mest kjente amerikanske musikeren i den forbindelse er dirigenten og komponisten John Philip Sousa.

Forbindelsene til Europa var tette i denne tiden: Europeiske musikere som Jenny Lind og Ole Bull turnerte i USA og så langt sør som til Cuba, samtidig studerte amerikanske musikere som pianisten og komponisten Louis Moreau Gottschalk og fiolinisten Maud Powell (1867–1920) i Europa. Amerikanske konservatorier åpnet ikke før på 1860-tallet, skjønt at for eksempel Boston Academy of Music utdannet musikklærere allerede fra 1833. Dagens kanskje mest kjente amerikanske konservatorium, Juilliard, ble grunnlagt i 1905.

1880–1950

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppsto det som senere ble kalt Second New England School eller New England Classicists. Dette var en gruppe komponister bosatt i og rundt Boston, som komponerte klassisk musikk inspirert av tysk romantisk tradisjon. Kjente komponister innenfor denne skolen er John Knowles Paine (1839–1906), Arthur Foote (1853–1937), George Chadwick (1854–1931), Amy Beach, Edward MacDowell og Horatio Parker (1863–1919). Disse ble også kalt the Boston Six, og flere av dem ble pionerer innen akademisk musikkutdanning i USA.

Parallelt til dette utforsket indianistbevegelsen rundt Arthur Farwell (1872–1952) hvordan urfolkets musikk kunne brukes som utgangspunkt for kunstmusikk, mens Charles Ives var en foregangsmann for moderne polytonale og atonale strømninger mellom omtrent 1900 og 1925. Hans musikk ble lite spilt i hans tid, men har vunnet stor betydning senere.

Fra omtrent 1910 flyttet flere millioner afrikansk-amerikanere fra sørstatene til nordstatene, en prosess som ble kjent som The Great Migration. Harlem ble deres kulturelle sentrum, og under Harlem-renessansen utviklet de en egen selvbevissthet og stolthet. Selv om Harlem-renessansens musikkliv først og fremst var preget av jazz, oppsto dessuten en afrikansk-amerikansk kunstmusikk med komponister som William Grant Still, Florence Price (1887–1953) og William L. Dawson (1899–1990) i spissen. Også svarte utøvere som Marian Anderson og Dean Dixon begynte å oppnå stor berømmelse.

Fra 1920 til 1950 var neoklassisismen en av de mest dominerende strømningene innen kunstmusikk i USA. En rekke produktive komponister hadde sitt virke i denne perioden, inkludert Edward Burlingame Hill (1872–1960), Louise Talma (1906–1996), Irving Fine (1914–1962), Walter Piston, Roger Sessions og Roy Harris. Disse amerikanske komponistene var sterk inspirert av europeiske neoklassisistiske komponister som Igor Stravinskij og Paul Hindemith. Samtidig prøvde ultramodernistene rundt Ruth Crawford Seeger (1901–1953) og Henry Cowell å løsrive seg fra europeiske musikktradisjoner og avviste neoklassisismen.

I 1930- og 1940-årene slo i tillegg en rekke av de betydeligste europeiske komponister, utøvere og musikkforskere seg ned i USA for lengre eller kortere tid, til dels av politiske årsaker eller fordi de ble som jøder forfulgt i Europa, blant andre Stravinskij, Hindemith, Arnold Schönberg, Béla Bartók, Darius Milhaud, Edgard Varèse og Gian Carlo Menotti, og tilførte amerikansk musikk kunstmusikalske impulser. Innvandrere som Erich Wolfgang Korngold og Franz Waxman ble noen av Hollywoods store komponister innen filmmusikk. Komponister som Aaron Copland, Samuel Barber, William Schuman og Leonard Bernstein var ellers blant de ledende fra 1940-årene.

Samtidsmusikk

Amerikaneren John Cage fikk internasjonal anerkjennelse som komponist og vakte oppsikt med sin bruk av musikalske virkemidler – uten at han kan plasseres i én bestemt musikkhistorisk stil eller sjanger. I 1950-årene ble han fulgt av landsmenn som Earle Brown og Morton Feldman. Av viktige senere navn kan nevnes modernisten George Crumb, Terry Riley, multimediakomponisten Laurie Anderson og minimalistene Philip Glass, Steve Reich og John Adams.

Blant dagens utøvere er fiolinisten Hilary Hahn, cellisten Yo-Yo Ma og dirigenten Marin Alsop. Disse engasjerer seg blant annet for både avdøde og nåtidige amerikanske komponister som Jennifer Higdon (født 1962) og John Williams.

Musikal

Broadway
Den amerikanske musikalens historie er nær knyttet til de mange teatrene på Broadway.
Broadway
Av /NTB.

Musikaler har vært en viktig og særegen del av musikkulturen i USA, med teatergaten Broadway i New York som sentrum. Allerede fra midten av 1800-tallet ble det satt opp musikaler på Broadway.

Sjangermessig kan musikal plasseres et sted mellom kunstmusikk og populærmusikk. Som teaterform har musikal røtter i kunstmusikkens opera og operette, og er knyttet til komponister og institusjoner mer enn til grupper eller band. Samtidig bygger det musikalske i sjangeren på populærmusikkformer som jazz, blues, spirituals, folk og country og i senere år også rock, pop og hiphop.

Populærmusikk

Mange av sjangrene i populærmusikken har oppstått i USA:

Blues

Blues oppsto tidlig på 1900-tallet som en form for afrikansk-amerikansk folkemusikk. Den opprinnelige bluesen bygger på et trelinjet vers på rim, der de to første linjene er identiske eller nesten identiske. Teksten rammes inn av den 12-takters formen som er blitt bluesens varemerke.

Bluesformen gir rom for stor melodisk improvisasjon. Både sangere og instrumentalister vektlegger i sitt melodivalg ofte de såkalte blåtonene (liten ters, forminsket kvint og liten septim), noe som kan gi bluesen dens triste (blue) karakter.

Jazz

Louis Armstrong var en av de store stilskaperne i amerikansk jazz.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Jazzmusikken oppsto i omkring 1915 med utgangspunkt i afrikansk-amerikansk musikk preget av improvisasjon, først og fremst blues og ragtime. Jazz uviklet seg i en rekke retninger i løpet av 1900-tallet, blant annet swing, bebop, cool og frijazz.

Rhythm and blues

Rhythm and blues oppsto som egen sjanger på 1940-tallet, som en syntese mellom blues, country og gospel. Stilen spilte senere en viktig rolle i opprettelsen av rock'n'roll. Musikken var bluesbasert og ble spilt av band. Den vanlige besetningen var piano, gitar, bass, trommer og vokal.

Country og bluegrass

Country music

The Carter Family var ei av de mest populære og innflytelsesrike countrygruppene i 1930-årene. Gruppa besto av Alvin, Sara og Maybelle Carter. Maybelles datter June begynte også å opptre med gruppen fra omkring 1940. June Carter ble etter hvert en kjent sanger og låtskriver og ble særlig kjent for samarbeid og opptredener med Johnny Cash, som hun giftet seg med 1968. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007

Av /NTB Scanpix ※.

Country og bluegrass har hovedsakelig røtter i Europa, særlig i sanger og danser som britiske og irske immigranter brakte med seg.

I begynnelsen var musikken hovedsakelig vokal, men etter hvert ble forskjellige strengeinstrumenter tatt i bruk, som fele, banjo, mandolin og gitar. Elementer fra andre typer folkemusikk, blant annet blues og gospel, ble også inkorporert.

Rock

Rock, i begynnelsen kalt rock'n'roll, oppsto på midten av 1950-tallet som en syntese mellom rhythm and blues, blues, jazz og country. Rock utviklet seg til en lang rekke former, blant annet:

Soul

Soul oppsto mot slutten av 1950-årene, først og fremst blant afrikansk-amerikanske musikere og artister. Den har sitt opphav i blues, rhythm & blues og gospel. Sjangeren fikk etter hvert et mangfoldig og internasjonalt publikum og preges i nyere tid av et bredt spekter musikalske strømninger og artister med ulik bakgrunn.

Folk og protestsang

Bob Dylan og Joan Baez
Joan Baez og Bob Dylan var framtredende artister i protestbevegelsene på 1960-tallet. Her under protestmarsjen March on Washington i 1963.
Bob Dylan og Joan Baez
Av .

Folk-musikken er populærmusikk som bruker stiltrekk og elementer fra eldre folkemusikk. I 1950 oppsto en såkalt «Folk music revival»-bevegelse i flere land, blant annet USA. Musikken var akustisk, beslektet med visesang. Den utviklet seg videre i de nest tiårene, blant annet i protestmusikk.

Begrepet singer-songwriter kom først og fremst i bruk i nyere amerikansk og britisk populærkultur mot slutten av 1950-tallet, i forbindelse med oppblomstringen av den amerikanske folkbølgen.

Salsa

Salsa vokste fram i New York på 1960-tallet blant den spansktalende befolkningen, som for det meste var innvandrere fra Cuba og Puerto Rico. Salsa bygger på karibiske sjangere, men er også sterkt påvirket av amerikansk jazz. Salsa har spredd seg til hele Latin-Amerika og mange andre land.

Disko

Disko dukket opp på midten av 1970-tallet som et undergrunnsfenomen, men ble raskt popularisert, takket være blant annet filmer som Saturday Night Fever.

Inspirert av disko oppsto det mot slutten av 1980-tallet en ny type dansekultur knyttet til elektronisk musikk i Chicago. Dette ble forløperen til rave-kulturen som blomstret opp på 1990-tallet i Europa.

Hiphop og rap

Hiphops fire elementer
Hiphop-kulturen består av fire elementer: breakdance, DJ-ing, graffiti og rap.
Hiphops fire elementer
Av /Unsplash.

Hiphop-kulturen har sine røtter i bydelen Bronx i New York på 1970-tallet. Den vokste fram blant ungdommer på såkalte «block parties» – fester som ble holdt i offentlige parker, basketballbaner, gater eller oppholdsrom, hovedsakelig i bydelens afrikansk-amerikanske nabolag.

Rap er et av elementene i hiphopkulturen. Stilen har røtter i ulike varianter av afrikansk-amerikanske uttrykksformer som signifying, rhythm & blues, soul, jazz og spoken word samt den jamaicanske musikktradisjonen toasting.

Pop

Begrepet popmusikk ble tatt i bruk av amerikansk musikkpresse på 1950-tallet som en fellesbetegnelse på all aktuell underholdningsmusikk, for eksempel country, rhythm and blues og rock'n'roll. I løpet av 1960-tallet fikk popmusikk en mer selvstendig og snevrere betydning, og sjangeren ble etter hvert betegnet som en motsetning til rock. Popmusikk er preget av tilgjengelighet og bred appell. For eksempel har popsanger oftest enkel harmonikk og standardisert form og lengde. Popmusikk er også nært knyttet til ungdoms- og dansekultur.

Amerikansk popmusikk har vært preget av de store popstjernene som Michael Jackson, Madonna, Britney Spears og Beyoncé, men også boybands og jentegrupper.

R&B

R&B kombinerer elementer fra pop, rhythm and blues, soul, gospel, funk, hiphop og elektronisk musikk. Stilretningen oppsto i dagens form på 1980-tallet, etter å ha sprunget ut av rhythm and blues-tradisjonen, og kjennetegnes ofte av soul-inspirert vokal og et generelt rikt, elektronisk lydbilde. Grensene mellom R&B og pop er ofte utydelige.

  • Les mer om R&B

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Chase, Gilbert (1987) America’s music, from the Pilgrims to the Present. Revised Third Edition. Urbana/Chicago: University of Illinois Press
  • Coach, John & Andrew Flory (2018) What’s That Sound? An Introduction to Rock and its History. New York/London: W. W. Norton and Company
  • Lomax, A. (2017 [1968]). Folk song style and culture. London: Routledge.
  • Malone, Bill C. & Tracey Laird (2018) Country music USA: 50th Anniversary edition. Austin: University of Texas Press
  • Peretti, Burton W. (2009) Lift Every voice: The History of African American Music Lanham/Boulder/New York/Toronto/Plymouth: Rowman & Littlefield Publishers, Inc.
  • Tick, Judith & Paul Beaudoin (2008): Music in the USA. A Documentary Companion. Oxford/New York:Oxford University Press
  • Tobin, R. James (2014) Neoclassical Music in America : Voices of Clarity and Restraint. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg