Faktaboks

Arvo Pärt
Født
11. september 1935, Paide, Estland
Arvo Pärt.

Arvo Pärt er en estisk komponist, særlig kjent for sin såkalte tintinnabulimusikk. Han knyttes ofte opp mot samtidsmusikalske strømninger som ny-enkelhet og hellig minimalisme, og jamføres gjerne med komponister som John Tavener og Henryk Górecki. Pärt er en av de mest spilte og fremførte av samtidsmusikkens komponister.

Studietid og stilistiske eksperimenter (før 1976)

Pärt studerte komposisjon under Heino Eller på konservatoriet i Tallinn fra 1958 til 1963, samtidig som han, fra 1958 til 1967, virket som komponist i den estiske radio. Pärts første verker er preget av neoklassiske idealer, men han komponerte også musikk som dro veksler på aleatoriske, tolvtonetekniske og serielle prinsipper. Det Pärt ble mest kjent for i denne perioden, var orkesterverket Nekrolog (1960), det første estiske tolvtonestykket. Det sovjetiske komponistforbundet så på Nekrolog som borgerlig, og som ideologisk fremmed for sovjetisk musikk. Tikhon Khrennikov kritiserte verket på forbundets kongress i 1962, både for å etterligne avantgardistene i utlandet, og for å gi en alt for direkte skildring av frykt, terror, fortvilelse og motløshet.

På midten av 1960-tallet begynte Pärt å benytte seg av barokke sitater, både generelle stilistiske sitater og mer konkrete verksitater. Dette kan høres i Collage sur B-A-C-H (1964) for obo, cembalo, klaver og strykere, i cellokonserten Pro et Contra (1966), og i Credo (1968) for klaver, kor og orkester. Credo er en sammenstilling av to forskjellige musikalske uttrykk: På den ene side et avantgardistisk musikalsk uttrykk, som blant annet inneholder partier med tolvtoneteknikk, aleatorikk og improvisasjon, og på den annen side barokke sitater, først og fremst Johann Sebastian Bachs preludium i C-dur fra Das Wohltemperierte Klavier I. Det estiske politbyrået reagerte både på verkets avantgardistiske elementer, og på dets åpenbart kristne innhold. Noen av de involverte rundt urfremføringen fikk sparken, og Pärt selv mistet offentlige oppdrag og måtte livnære seg som komponist for TV og film. Denne episoden blir ofte referert til som «Credo-skandalen».

I årene fra 1968 til 1976 komponerte han lite, men brukte tiden til å studere middelalderens og renessansens kirkemusikk. Selv om man allerede i hans tredje symfoni (1971) kan høre en tydelig inspirasjon fra dette, var det først med pianostykket Für Alina (1976) at han var kommet frem til det som i dag er blitt hans varemerke: tintinnabuli. Dette falt også sammen med at Pärt konverterte fra protestantismen til den russisk-ortodokse tro.

Tintinnabuli (1976–)

Pärt bruker tintinnabuli både som en benevnelse på den kompositoriske teknikken han begynte å bruke fra og med 1976, og som en stilbetegnelse på musikken hvor han benytter seg av teknikken. Ordet tintinnabuli kommer av det latinske ordet for «små klokker», og Pärt assosierer slik musikken sin til klokkeklangen såvel som den kristne symbolikken knyttet til den.

Pärt sier selv at de tre tonene i en treklang er som klokker, og at det er derfor han kaller det tintinnabulasjon. Tintinnabuliteknikken går kort sagt ut på å sette to stemmer sammen: Den ene en melodistemme som i all hovedsak holder seg innenfor tonene i en valgt skala, kalt M-stemme, og den andre en tintinnabulistemme som spiller på en av de tre tonene i en valgt treklang, kalt T-stemme.

Teknikken møter vi for første gang i pianostykket Für Alina,et stykke bestående av en tostemt struktur hvor høyrehåndens M-stemme spiller på tonene i h-eolisk, mens venstrehåndens T-stemme følger opp med tonene hentet fra førstetrinnsakkorden i samme modus, tonene h, d og f#. Stykket forlater aldri h-eolisk, og får dermed den samme statiske og monokrome kvaliteten vi kan finne i den kontinuerlige ringingen med kirkeklokker. Dette forsterkes ytterligere ved at stemmene er monorytmiske, og at de ligger i så tett leie som mulig.

Påvirkningen fra den tidlige kirkemusikken er åpenbar: Pärts tilbakevenden til modaliteten, melodikken som kan minne om gregorianikken, og ikke minst den tostemmige strukturen som kan sammenlignes med Notre Dame-skolens organum. I tillegg er Für Alina skrevet uten taktstreker, noe som gjør at rytme og tempo er fundert i pusten og pulsen snarere enn i et på forhånd fastsatt metrum. Dette er heller ikke ulikt gregorianikken, hvor rytme og tempo bestemmes av tekst mer enn av metrum.

I de neste årene publiserte Pärt en rekke tintinnabuliverk, verk som idag er noe av det mest spilte av samtidsmusikk overhodet: Cantus in memoriam Benjamin Britten (1977) for strykeorkester og en rørklokke, Fratres (1977) for tre instrumenter, Tabula rasa (1977) for to fioliner, preparert piano og strykeorkester, og Spiegel im Spiegel (1978) for fiolin og piano.

I 1980 emigrerte Pärt med familien til Wien, men fikk året etter et arbeidsstipend og flyttet til Berlin. Pärt bodde i Berlin frem til 2010, da han flyttet tilbake til Estland.

I tiden etter emigrasjonen fortsatte han å utvikle tintinnabuli. En av de viktigste forskjellene fra de tidligste verkene er at skillet mellom M-stemme og T-stemme ble mer tilslørt. I korverkene The Beatitudes (1990, revidert 1991), And one of the Pharisees... (1992) og The woman with the alabaster box (1997), skapes det tilløp til M-stemmer ved at de tilgrunnliggende T-stemmene utbroderes.

Andre viktige verker

Brorparten av Pärts musikk er vokalmusikk fundert i hans russisk-ortodokse tro, som tar sitt utgangspunkt i bibeltekster, liturgiske tekster og kristne bønner. Av større komposisjoner for solister, kor og orkester kan nevnes Johannespasjonen (1982), Te Deum (1985/1992) og Berliner Messe (1990/2002). Av korverker er Magnificat (1989), I Am the True Vine (1996) og Nunc Dimittis (2001) viktige. Spesielt må også nevnes Which was the son of... (2000), hvor han bruker teksten fra evangeliet etter Lukas, kapittel 3, vers 23–38, som er en oppramsing av Jesu ættetavle. Et mindre verk er Vater unser (2005/2011), for guttesopran eller kontratenor og piano, komponert til pave Benedict den XVI. Mye av instrumentalmusikken hans er også religiøst motivert, blant annet strykekvartetten Psalom (1985) og hans Symfoni nr. 4, «Los Angeles» (2008).

Lamentate. Homage to Anish Kapoor and his sculpture ‘Marsyas’ (2002) hører til Pärts verker uten direkte religiøse konnotasjoner. Verket er for piano og orkester, og ble bestilt av Tate Modern til utstillingen av Kapoors skulptur.

Symbolikken i tintinnabuli

Pärt sier at tintinnabuli symboliserer den evige dualismen mellom kropp og ånd, jord og himmel, mennesket og Gud. På den ene siden står M-stemmens bevegelser som et symbol på menneskets liv i synd og smerte. På den annen side står T-stemmens treklanger som symbolet på nåde og tilgivelse, på Guds omnipotente vesen.

Pärt stiller seg med dette inn i en lang pytagoreisk tradisjon, hvor musikken settes inn i en kosmo-teologisk sammenheng: Det guddommelige åpenbares gjennom musikkens matematiske proporsjoner. Tintinnabuli er basert på treklangens enkle proporsjoner, og i flukt med dette sammenligner Pärt musikken sin med det hvite lys. Hvitt lys inneholder alle fargene, noe som åpenbarer seg om man lar lyset brytes i et prisme. Dette prismet, sier Pärt, kan være lytterens ånd.

Priser og utmerkelser

Pärt har mottatt flere priser og utmerkelser, og er æresdoktor og -medlem ved en rekke institusjoner. Spesielt kan nevnes medlemskapet i det svenske Kungliga Musikaliska Akademien (1991), æresdoktoratet på det teologiske fakultet ved Universitetet i Freiburg (2007), utnevnelsen til Ridder av den franske Æreslegionen (2011), og tildelingen av den japanske kunstprisen Praemium Imperiale (2014).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

  • Lettfattelig introduksjon til Pärts musikk på the Guardians OnClassical blogg.
  • Nettsiden til The International Arvo Pärt Centre. Senteret ble stiftet av Pärt og hans familie, og målet er å skape «opportunities for preserving and researching the creative heritage of the composer in his native land, Estonia, and in the context of the Estonian language.» På siden finnes det informasjon om senteret, tekster om Pärt og informasjon om konserter, prosjekter, priser og utmerkelser.
  • IMDb sin side om Pärt, hvor filmene der musikken hans er brukt blir listet opp.

Litteratur

MONOGRAFIER

  • Griffiths, Paul. (2010). Modern Music and after. Oxford University Press.
  • Hillier, Paul. (1997). Arvo Pärt (Oxford Studies of Composers). Oxford University Press.
  • Marstal, Henrik. (2010). Længselen efter de hvide tangenter. Gyldendal.

Tidsskriftartikler

  • Chikinda, Michael. (2011). «Pärts evolving Tintinnabuli Style». I: Perspectives of New Music, vol. 49, nr. 1. S. 182-206.
  • Roeder, John. (2011). «Transformational Aspects of Arvo Pärt's Tintinnabuli Music». I: Journal of Music Theory, vol. 55, nr. 1. S. 1-41.

dokumentarfilmer

  • Supin, Dorian. (1990). Who is Arvo Pärt? (A Journey into the Mind of a Composer). Eesti Telefilm.
  • ________. (2002). 24 Preludes for a Fugue. F-Seitse.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg