Krzysztof Penderecki

Penderecki blir regnet som en av de viktigste sonoristiske komponistene. Sonorisme er betegnelsen brukt i Polen på det vi i Norge kaller klangflatemusikk, og viser til musikk hvor de formgivende elementene er behandlingen av klang, klangfarge og tekstur, snarere enn melodikk, harmonikk, tonehøyder og rytmikk, slik det tradisjonelt sett har vært. Penderecki sier selv at han fikk ideene til denne måten å tenke musikk på gjennom sitt arbeid i polsk radios Studio Eksperymentalne, et studio i Warszawa viet eksperimentell elektroakustisk musikk.

Det mest kjente verket fra denne perioden er Trenodi til minne om Hiroshimas ofre (1960) for 52 strykeinstrumenter. Trenodien hadde opprinnelig tittelen 8'37'', en klar referanse til John Cages 4'33'', ettersom han, i likhet med Cage, etter eget utsagn ønsket å «frigjøre lyden fra tradisjonelle bånd». En av teknikkene Penderecki brukte for å realisere dette var å bruke grafisk notasjon. Et grafisk symbol formidler utøveren en annen lydproduksjon enn tradisjonelle noter, og overgangene fra et symbol til et annet åpner for en friere og annerledes morfing av klangen. I tillegg frigjorde han komposisjonen fra tradisjonell rytmisk notasjon ved å angi sekundantall for hver seksjon i stedet for taktart og rytme, han brukte alternative spilleteknikker for å få frem nye klanger, og han benyttet utradisjonelle musikalske elementer, så som perkussive teknikker på ikke-perkussive instrumenter, ekstreme dynamiske forskjeller og klusterakkorder med både kromatiske og mikrotonale komponenter. Resultatet er nærmest ekspresjonistisk i uttrykket, og da Penderecki hørte verket første gang, fant han en emosjonell kraft i verket som gjennom assosiasjon gjorde at han valgte å forandre verktittelen til den vi kjenner idag.

Det første verket hvor han utforsket dette var Anaklasis (1959), og han fortsatte med dette i orkesterverk som Polymorphia (1961), Fluorescences (1962), De Natura Sonoris 1 (1966) og De Natura Sonoris 2 (1970), samt operaen Die Teufel von Loudon (1969). Nevnes må også Psalmus (1961), som har blitt et sentralt verk innenfor den elektroniske samtidsmusikken.

Arne Nordheim er kanskje den norske komponisten som har latt seg inspirere mest av Pendereckis sonoristiske musikk, og særlig verk som Epitaffio (1964) og Eco (1968) er direkte inspirert av denne.

Pendereckis musikk begynte gradvis å orientere seg mot det tradisjonelle. Dette kan man se allerede med Stabat Mater (1962), hvor han har benyttet klassisk notasjonsteknikk i en musikk som inneholder middelaldersk chant og har tydelige spor av tonal tenkning. Det er, ifølge ham selv, likevel etter møtet med Anton Bruckners symfonier at han virkelig tar steget over i en nyromantisk musikk: Fra og med Fiolinkonsert nr. 1 (1976), operaen Paradise Lost (1978) og Symfoni nr. 2 (1980) er han tilbake til tradisjonell notasjon, store romantiske verk og former, et tonalt forankret tonespråk, samt et fokus på melodi og motivbehandling. I tillegg til Bruckner var det Frédéric Chopin som var Pendereckis viktigste forbilde, både når det kom til å skrive virtuost for soloinstrumentet og det å hegne om melodien som en viktig musikalsk byggesten. Betegnende i så måte er Pendereckis følgende uttalelse: «Uten vakre melodier kan ikke musikk eksistere. Jeg er en melodiker, og jeg skammer meg ikke over det.»

Et viktig element ved Pendereckis opus, var at han gjennom hele sin karriere var opptatt av å rette søkelyset på historiske og politiske hendelser gjennom sin musikk: Blant annet ofrene etter atombombene over Hiroshima i Trenodien, ofrene i Auschwitz og Katyn i Polsk requiem (1984, rev. 1993 og 2005), de døde etter terrorangrepene 11. september 2001 i pianokonserten Oppstandelse (2002, rev. 2007), og Jerusalems 3000-årsjubileum i Symfoni nr. 7, kalt Jerusalems syv porter (1996). Die Teufel von Loudon kan sees på som både en direkte kommentar på den katolske kirkens mørke fortid, og en allegori på kommunistregimet Polen var underlagt på den tiden den ble komponert.

Et annet trekk ved Pendereckis musikk var at han ofte samarbeidet nært med profilerte solister, så som Isaac Stern, Mstislav Rostropovitsj og Anne-Sophie Mutter.

Penderecki var gjennom hele sin skapende karriere opptatt av film og filmmusikk. Han komponerte tidlig musikk til forskjellige eksperimentelle polske filmer, og senere har musikken hans blitt benyttet i en rekke europeiske og amerikanske produksjoner. Av filmer som gjør utstrakt bruk av hans musikk kan nevnes The Exorcist (1973) av William Friedkin, The Shining (1980) av Stanley Kubrick, Inland Empire (2006) og Twin Peaks (2017) av David Lynch, Katyn (2007) av Andrzej Wajda, Shutter Island (2010) av Martin Scorsese, og ikke minst episoden «Metalhead» fra sesong 4 av Black Mirror, regissert av David Slade.

Musikken til Penderecki har også preget populærmusikken, hvor artister som Jonny Greenwood fra Radiohead, Kele Okereke fra Bloc Party og Robbie Robertsen fra The Band har laget musikk direkte inspirert av ham. Et høydepunkt i så måte var European Culture Congress i 2011, hvor det ble arrangert konserter hvor Penderecki dirigerte Threnos og Polymorphia side om side med Greenwoods og Aphex Twins rekomponerte og remiksede versjoner av disse. Disse konsertene ble gjentatt året etter på Barbican Centre i London.

Innenfor jazzmusikken har både pianisten Piotr Orzechowski, med kunstnernavnet Pianohooligan, og duoen An On Bast, med Maciej Fortuna og Anna Suda, gitt ut album som i sin helhet er spunnet ut av Pendereckis musikk.

• Schmidt, Anna. (2013). Paths Through the Labyrinth. A portrait of Krzysztof Penderecki. Eikon Mitte Film.

• Bylander, Cindy. (2004). Krzysztof Penderecki: A Bio-Bibliography. Praeger
• Mirka, Danuta. (1997). The Sonoristic Structuralism of Krzysztof Penderecki. Music Academy of Katowice
• Tomaszewski, Mieczysław. (2003). Krzysztof Penderecki and his Music. Akademia Muzyczna w Krakowie