Paul Dukas

Dukas studerte ved konservatoriet i Paris 1881–1888. Her studerte han klaver med Georges Mathias, harmonilære med Théodore Dubois og komposisjon med Ernest Guiraud. Mens han studerte knøt han nære vennskapsbånd med Claude Debussy som også studerte ved Pariskonservatoriet. Fra studietiden foreligger i allt 14 verk i manuskript, de aller fleste er orkesterverk med solo og kor. To av verkene er orkesterouverturer – Goetz de Berlichingen og Le Roi Lear begge fra 1883. Da Dukas i 1888 vant andreprisen i Prix de Rome-konkurransen med kantaten Valléda, skal han ha blitt så skuffet over ikke å vinne førsteprisen at han sluttet ved konservatoriet.

Etter å ha gjort sin militære førstegangstjeneste fortsatte han dog å komponere, men ble i tillegg også musikkritiker. Dukas’ første oppgave som musikkritiker var i 1892 å skrive en anmeldelse om Richard Wagners «Ring des Nibelungen» ved Covent Garden i London dirigert av Gustav Mahler. Anmeldelsen ble tatt inn i La Revue Hebdomadaire. I tillegg kom Dukas til også å skrive i en rekke andre publikasjoner: Minerva, La Chronique des Arts, Gazette des Beaux-Arts og Le Courrier Musical.

I 1892 kom hans første større komposisjonssuksess – hans orkester-ouverture Polyeucte komponert i 1891 ble svært godt mottatt. Han begynte deretter på en opera, men bare en akt foreligger. 1895–1896 komponerte Dukas det første verket som skaffet ham varig berømmelse – symfonien i C-dur. Verket kan karakteriseres som modernisme i klassisk form og har som César Franks symfoni tre satser til forskjell fra de vanlige fire. Kort etter, i 1897, kom det neste verket som ytterligere spedde på Dukas’ berømmelse – L'apprenti sorcier («Trollmannens læregutt») basert på Goethes Der Zauberlehrling. Berømmelsen ble ikke mindre etter at Walt Disney i 1940 brukte musikken i filmen Fantasia.

Like etter århundreskiftet så to andre større verk dagens lys. I 1901 forelå hans klaversonate, et teknisk meget krevende verk tilegnet Camille Saint-Saëns. I 1902 fulgte så ytterligere et større klaververk – Variations, interlude et final sur un thème de Rameau. Begge klaververkene ble komponert mens Dukas arbeidet med to operaprosjekter. Det første ble det ikke noe av, men det andre, Ariane et Barbe-bleue hadde premiere på Opera Comique 1907. Librettoen var skrevet av Maurice Maeterlinck som opprinnelig hadde tiltenkt Edvard Grieg komponistoppdraget.

Dukas siste større verk var balletten La Péri fra 1912. Han har i tillegg til de som er nevnt ovenfor publisert ytterligere verk, men de må karakteriseres som mindre og få. At man bare finner få verk på Dukas’ verkliste, henger sammen med at han var ekstremt selvkritisk. Han tilintetgjorde derfor en rekke manuskripter som i hans øyne ikke holdt mål. Hans renommé som professor i komposisjon lå imidlertid på samme høye nivå som hans renommé som komponist. Fra 1926 underviste han i komposisjon ved École Normale de Musique. Og da Charles-Marie Widor avgikk som professor ved Pariskonservatoriet året etter, ble Dukas utnevnt til Widors etterfølger i samme professorat. Han hadde da allerede undervist som professor i komposisjon samme sted to år tidligere – 1910–1912. Blant hans elever kan nevnes berømtheter som Joaquín Rodrigo, Maurice Duruflé, Olivier Messiaen, Jean Langlais, Manuel Ponce og Jehan Alain.

Året før sin død ble Dukas innvalgt som medlem i det berømte Académie des Beaux-Arts.

• Polyeucte, orkesterouverture (1891)
• Symfoni i C-dur (1895–96)
• L'apprenti sorcier, orkester (1897)
• Sonate for klaver i ess-moll (1899–1900)
• Variations, interlude et final sur un thème de Rameau, klaver (1899–1902)
• Ariane et Barbe-bleue, opera (1899–1907)
• Vilanelle, valdhorn og klaver (1906)
• Prélude élégiaque sur le nom de Haydn, klaver (1909)
• Vocalise-étude, sang og klaver (1909)
• La Péri, ballett (1912)
• La plainte, au loin, du faune ..., klaver (1920)
• Amours, sang og klaver (1924)
• Allegro, klaver (1925)

Som nevnt foreligger 14 verk upublisert i manuskript; man kjenner dessuten til ytterligere 10 verk som alle ble refusert og ødelagt av komponisten.