«Følsomheden er en revolutionær pligt», sa Nørgård i talen han holdt da han fikk Nordisk råds musikkpris i 1974. Her går han i rette med de som etterlyser musikkens forbindelse til «den sociale virkelighed». Musikken har, sier Nørgård, nettopp gjennom sin mangel på umiddelbar betydning muligheten til å uttrykke en dypere mening som går helt ned i den menneskelige psyke, og det blir derfor en kunstform med helt «konkrete ansatser til en dybtgående revolution af det sociale liv».
Sentralt her, og i hele Nørgårds kompositoriske virke, står begrepet interferens. Med interferens mener han et «mellemværende» som springer ut av to motsetninger, men som kommer til uttrykk som noe tredje i lytterens bevissthet. Nørgård legger til rette for dette gjennom alt fra brå skiftninger, samtidigheten av kontrasterende elementer, til differensen mellom forgrunn og bakgrunn eller overflate og bakenforliggende prinsipp.
I denne dialektiske tenkningen finner vi også noe av grunnen til at begrepsparene idyll og katastrofe, orden og kaos, rasjonalitet og irrasjonalitet, hierarki og åpenhet, yin og yang, struktur og frihet, og det forgangne og det fremtidige, ofte trekkes frem for å beskrive spenningsfeltet Nørgårds musikk opererer i.
Lytterens oppgave blir å bevege seg inn i dette spenningsfeltet og oppleve hvordan de forskjellige elementene interfererer. Hvis vi forholder oss ansvarlig overfor våre dype opplevelser gjennom å ta dem på alvor og tyde dem, ikke bare henvise dem til «gode erindringer», så vil vi få innblikk i hva et menneske er, «ikke i dets fysiske, men i dets totale psyko-fysiske udtryk». Det er slik musikken kan utvikle følsomheten og føre til stadig nye innsikter og oppdagelser om oss selv og verden omkring oss.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.