sfumato
Madonna med barn, døperen Johannes og engel (maleriet blir vanligvis kalt Madonna i grotten), olje på plate av poppel, utført av Leonardo da Vinci periodevis mellom 1491 og 1508. Jomfru Maria er satt inn i dramatiske klippeformasjoner. Legg merke til bløte og uskarpe overganger mellom lyse og mørke partier, særlig i ansiktene. Denne effekten kalles sfumato.
Kjennetegn
Sfumato blir brukt for å gradere fargene, inklusive gråtoner, slik at de danner en bløt og sammensmeltet overgang mellom skyggelagte og lysere partier.
Tydelige linjer og konturer dempes og viskes mest mulig ut til fordel for glidende overganger.
Historikk
Introduksjonen av sfumato markerer overgangen mellom 1400-tallet og 1500-tallet i italiensk maleri.
Sfumato ble omtalt av Leonardo da Vinci i Trattato della pittura (Traktaten om maleriet). Han forstod sfumato på linje med røyk, vanndamp eller dis i luften, som kan gjøre overgangen mellom figurer og den bakgrunnen de står frem fra mindre tydelig. Selv anvendte han sfumato i flere malerier. Teknikken fikk stor innflytelse på samtidige og senere kunstnere.
Den venezianske kunstneren Giorgione anvendte sfumato i flere malerier. Andre malere i italiensk renessanse som er kjent for bruk av sfumato, er Andrea del Sarto og Correggio.
Sfumato inngår som standardteknikk i maleri og tegning. Fra og med 1800-tallet blir sfumato også benyttet i fotokunsten.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Mørstad, Erik (1996). Malerileksikon. Teknikker, motivtyper og estetikk. Oslo: ad Notam Gyldendal
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.