byste

Historisk sett er utviklingen av bysten som kunstform knyttet til minnet om mennesker som er avgått ved døden. Denne funksjonen er blant annet kjent fra Det gamle Egypt. Bysten som fremstiller Nefertiti, dronning i Det gamle Egypt i det 18. dynasti, er et eksempel på dette.

Etableringen av en europeisk tradisjon for bysten som et portrett av en bestemt person startet med romerske gravskikker i republikansk tid.

I Keisertiden var bysten blant de mest vanlige kunstformer. Byster av keisere i Romerriket ble laget som hederstegn for militær eller politisk innsats. Slike byster følger bestemte regler for fremstilling, men inkluderer som regel en karakteristikk av den portretterte keiserens personlighetstrekk.

I Det vestromerske riket og i europeisk middelalder mistet kunstformen byste terreng. Bortsett fra generaliserte fremstillinger av helgener forsvant bysten som portrett av navngitte individer.

I Den katolske kirke kunne byster som fremstilte helgener tjene som relikviarium.

På 1400-tallet fikk bysten en renessanse, særlig i Firenze. Florentinske billedhuggere behersket et bredt spekter av uttrykksformer. Man finner derfor byster i realistisk stil, men også byster som idealiserer den portretterte. Antonio Rossellino og Francesco Laurana representerer virkelighetstro kontra forskjønnende stil.

På 1400-tallet ble bystene ofte formet med overkropp, rygg, skuldre og deler av armene. Aktuelle billedhuggere som komponerte på denne måten, er Desiderio da Settignano og Benedetto da Maiano.

Alessandro Vittoria var virksom som billedhugger i Venezia. Hans byster av samtidens kjente venetianere i et moderat, klassisk formspråk blir regnet som representative for den estetiske smaken i Venezia i annen halvdel av 1500-tallet. På den annen side peker relasjonen mellom byste, karyatider og arkitektur i hans eget gravmonument i Chiesa di San Zaccaria i Venezia mot barokkens dynamiske forståelse av delenes sammenheng med helheten.

Den fremstående, italienske kunstneren Gian Lorenzo Bernini ledet an i byster som iscenesetter den portretterte i en dramatisk, kortvarig eller emosjonell situasjon. Bernini og hans elever hadde som mål å gi ekstra spontant liv til personkarakteristikken. Dette fikk de til ved å gjengi den portretterte mens vedkommende snakket og hadde halvåpen munn.

Billedhuggeren Charles Antoine Coysevox laget mange byster av det franske hoffets medlemmer i annen halvdel av 1600-tallet. Hans livlige barokke stil og psykologiske karakteristikker, som avvek fra klassisismens måteholdne konvensjoner, spilte opp mot den kunstneriske smaken til kong Ludvig 14.

Med krav om naturlighet og enkelhet representerer bystene til Jean Antoine Houdon opplysningstidens kunstneriske moderasjon. Houdon skapte en serie skulpturale portretter av berømte personer i samtiden, inklusive konge Ludvig 16, kongefamilien og aristokratiet. Han skapte også byster av opplysningstidens intellektuelle. Som portrettør viser Houdon respektfull forståelse for den portretterte og suveren teknisk gjennomføring.

Den tyske billedhuggeren Johann Gottfried Schadow produserte et stort antall byster. Som i Houdons kunst tenderer hans byster mot en naturtro oppfatning av den portretterte. Som portrettør er Schadow mest kjent for sine byster av samtidens forfattere.

Johan Tobias Sergel og Bertel Thorvaldsen skapte i årene før og etter 1800 en lang rekke byster av samtidens kjente kvinner og menn i Skandinavia. Flere norske billedhuggere tok lærdom av Thorvaldsens nyklassisistiske stil.

Den franske kunstneren Honoré Daumier er mest kjent som grafiker og maler, men han modellerte også skulpturer i leire (terrakotta). Daumier var en av de første som eksperimenterte med sosial og politisk satire i tredimensjonal form. I 1832 og i årene fremover laget han en serie satiriske byster i små formater av samtidens parlamentarikere. Det karikerte kommer frem ved at Daumier har forvrengt ansiktsuttrykket til de portretterte.

De franske kunstnerne Auguste Rodin og Charles Despiau har dannet skole når det gjelder den moderne bystens forankring i det ekspressive eller realistiske. Mens Rodins byster er preget av en dynamisk og urolig overflate, har Despiau lagt mer vekt på en statisk stil med avrundet overflate.

Blant de mange norske billedhuggere som befattet seg med byster på 1800-tallet, kan man trekke frem Ole Henriksen Fladager og Julius Middelthun.

Brynjulf Bergslien representerer en realistisk stil, mens Gustav Vigeland understreket gjerne karakteristiske detaljer hos den portretterte. Overflaten i Vigelands byster fra 1890-årene har ofte et urolig og impresjonistisk preg.

På 1900-tallet og frem til dagens situasjon kan man finne forskjellige stilistiske tendenser blant norske billedhuggere. Billedhuggere i Norge har vekslet mellom det ekspressive, klassiske og realistiske i forståelsen av hvordan en byste kan formgis.

Flere av dagens billedhuggere nøyer seg ofte med hode og hals fremfor bysten i klassisk forstand som inkluderer brystpartiet. Denne typen byster, også kalt hoder, er laget av Anne Raknes, Turid Eng og Kirsten Kokkin.

Fra 1400-tallet og frem til 1700-tallet ble en byste gjerne plassert opphøyet i en nisje over en dør eller på en vegg. En høy plassering krever en viss scenografi og at det blir tatt hensyn til synsvinkelen nedenfra.

På 1700-tallet ble byster plassert på sokkel eller pidestall og flyttet ned til øyehøyde for sittende personer i et interiør. Kommoder, bokskap og peishyller kunne også fungere som steder hvor byster kunne bli plassert. Denne måten å stille ut byster på er fremdeles den vanligste.

En byste er ofte resultat av et oppdrag med bestemte forventninger. Kriterier ved bestillingen har gjennom historien gitt billedhuggere begrenset frihet til å eksperimentere med form og personkarakteristikk. Likevel greier mange av dagens kunstnere å tilføre denne kunstformens tradisjonelle konvensjoner nye impulser.

• herme
• mannekeng
• portrett
• portrettkunst
• punktering – skulptur
• romersk kunst
• skulptur

• Borg, Barbara E. (2019). A Companion to Roman Art. New Jersey: Wiley-Blackwell
• Mørstad, Erik (1992). Skulpturleksikon. Begreper og betegnelser i billeduggerkunsten. Oslo: Ad Notam Gyldendal
• Penny, Nicholas (1993). The Materials of Sculpture. New Haven: Yale University Press