Dramatiske selskaper ble dannet i tretten norske byer mellom 1780 (Christiania) og 1839 (Hammerfest), og bidro til at en stor del av Norges befolkning fikk et langt større teatertilbud enn de omreisende truppene hadde kunnet tilby. Inspirasjonen kom fra kontinentet, via København, hvor mange norske embedsmenn og barn av den norske overklassen hadde tatt utdanning, gått på teater, og i noen tilfeller vært medlemmer av dramatiske selskaper. I den kontinentale (og danske) tradisjonen var den private teatervirksomheten stort sett en ren fritidsbeskjeftigelse, og denne dilettantismen ble ofte av motstandere, og mange teaterhistorikere, karakterisert som «teatergalskap» og «mani».
I Norge fylte selskapene en litt annen rolle. De var ikke ikke primært et eksklusivt supplement til hoffteatre eller profesjonelle teatre – men en pragmatisk måte å organisere lokal og respektabel teatervirksomhet på for den dannede del av bybefolkningen. De private rammene gjorde at en slapp å søke spilletillatelser, og det ble mulig for kvinner å spille roller uten å bli betraktet som «skuespillerinner», hvilket ville ha vært sosialt risikabelt. Samtidig var selskapene organisert etter profesjonelle prinsipper, og teaterbyggene (som de fleste selskapene hadde) var stort sett godt utrustet, noe som gjorde at seinere teatervirksomheter kunne benytte seg av den fysiske infrastrukturen som selskapene hadde etablert. Kvaliteten på forestillingene sto ofte ikke tilbake for prestasjonene til profesjonelle ensembler.
De norske selskapenes rolle var likevel tvetydig. På den ene siden var de gjenstand for kritikk fra geistlige og andre som ikke ønsket denne formen for unyttig og tidsødende aktivitet. I tillegg var mange av medlemmene danske og tyske innflyttere til Norge (særlig embedsmannssjiktet), og selskapene ble oppfattet som uttrykk for en «dansk» kultur. På den andre siden var de et reelt tilbud om teater til mange, og etter hvert ikke bare til selskapenes egne medlemmer, Det gikk ikke mange år etter stiftelsene før spørsmål om offentlighet og utvidelse av medlemsmassen ut over de mest «dannede» kom på dagsorden til selskapene. For de fleste selskapene betød også krigsutbruddet i 1807 og den påfølgende hungersnøden at selskapene begynte å spille til inntekt for nødlidende, og i markedstiden spilte Christiania-selskapet i realiteten i mange år offentlig mot betaling. Både i Christiania, Bergen og Trondheim spilte selskapene en rekke veldedighetsforestillinger også etter krigsslutt i 1814 – og for en rekke forskjellige formål. På generalprøvene hadde barn, tilreisende og etter hvert tjenere tilgang.
I Bergen var kravet til medlemsskap allerede i 1797 ganske overkommelig; det var primært krav om god moral og sedelighet, men søkerne måtte anbefales av eksisterende medlemmer. Allerede i 1800 hadde Christiania-selskapet åpnet for lavere offiserer, kontorister og studenter som medlemmer, og ved nydannelsen i Trondheim i 1814 søkte man rett og slett etter interesserte «Formuende» som var villige til å betale innskudd på 20 riksdaler og gjerne gi et større lån. Både i Christiania og Trondheim skjedde denne formen for utvidelser av medlemsbasisen da en planla nybygg. I flere byer skjedde det en endring i selskapsformen over mot datidas aksjeselskaper; interessentskapet. Både i organisasjonsform, i sosial/politisk funksjon og gjennom medlemsskapet beveget altså de dramatiske selskapene seg raskt over i en offentlig rolle. Og enkelte, særlig de med skepsis overfor den private virksomheten, så faktisk for seg en konvertering av selskaper til offentlige teatre – i navnet som i gavnet – særlig fra 1820-tallet, da forpliktelsene for medlemmene begynte å bli tunge å bære
Kommentarer (1)
skrev Sverre Bentzen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.