Nationaltheatret
Nationaltheatrets hovedscene.
Av /Riksantikvaren.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Den Nationale Scene

Den Nationale Scene i Bergen. Denne karakteristiske teaterbygningen i art nouveau-stil ble tegnet av Einar Oscar Schou og oppført 1906–09.

Av /KF-arkiv ※.
Ragna Wettergreen
Ragna Wettergreen var en av de bærende krefter ved Nationaltheatret fra 1900 og utover. Sesongene 1904/1905 til 1909/1910 var hun tilsatt ved Fahlstrøms Theater.
Ragna Wettergreen
Av /Norsk Teknisk Museum.
Lisens: CC BY 2.0
Bjørn Bjørnson
Bjørn Bjørnson var Nationaltheatrets første sjef og instruktør.
Av /Oslo Museum.
Henki Kolstad og Ingerid Vardund

Henki Kolstad og Ingerid Vardund i Edward Albees stykke Hvem er redd for Virginia Woolf? på Nationaltheatret 1964.

Av /NTB Scanpix ※.
Edvard Drabløs som Per Dekn

Edvard Drabløs var en ledende kraft ved Det Norske Teatret, som skuespiller, instruktør og teatersjef. Her i rollen som Per Dekn i Erasmus Montanus i 1935.

Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CCO 1.0
Kirsten Heiberg
Kirsten Heiberg var et stort navn i tysk film på 1940- og 1950-tallet.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Leif Juster
Leif Juster, folkekjær revyskuespiller og filmkomiker.
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CCO 1.0
Wenche Foss
Wenche Foss i filmen En herre med bart (1942).
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CCO 1.0
Lars Nordrum
Lars Nordrum, karakterskuespiller ved Nationaltheatret. Også kjent som Stompa i Lørdagsbarnetimen.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Toralv Maurstad
Toralv Maurstad - skuespiller, instruktør og teatersjef.
Av /Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Hallvard Moen, Ingunn Beate Øyen og Henny Moan

Hallvard Holmen, Ingrunn Beate Øyen og Henny Moan (i bakgrunnen) i Jon Fosses skuespill Ein sommars dag på Det Norske Teatret 1999.

Hallvard Moen, Ingunn Beate Øyen og Henny Moan
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Norsk teaterhistorie omfatter teater i Norge gjennom omtrent 500 år. De første historiske sporene etter teater finnes i tilknytning til latinskolene på 1500-tallet. På slutten av 1600-tallet kom det omreisende teatertrupper til Norge fra Tyskland og andre land på kontinentet. De dramatiske selskapene ble viktige for etableringen av et norsk, profesjonelt teater på begynnelsen av 1800-tallet.

Den Nationale Scene i Bergen, som har vært i drift siden 1876, er det eldste av de store institusjonsteatrene. Nationaltheatret åpnet i Oslo i 1899, og utover 1900-tallet kom en rekke andre teaterhus, både riksdekkende og regionteatre. I tillegg finnes det mange amatørteatergrupper, revyscener og historiske spel.

Tidlig historie

Sannsynligvis har det eksistert dramatiske og teatrale opptrinn i folkelige og religiøse sammenhenger lenge før 1500-tallet. Både Edda-diktinga og folkevisene har klare teatrale trekk, og middelalderens katolske liturgi inneholdt dramatiserte elementer, særlig rundt de store høytidene.

Stjernespill – opptog spunnet rundt de tre vise menn – fantes i Norge helt inn på 1900-tallet. På kontinentet fikk de store mysteriespillene, som ofte dekket hele bibelhistorien, stor utbredelse både i kirkene og på bytorgene. Det gjorde også de mer avgrensede mirakelspillene, som gjerne handlet om lidelsene til helgener.

Større og mindre religiøse spill er kjent fra både Sverige og Danmark, og siden den katolske liturgien og feiringen av høytidene stort sett fulgte samme mønster, kan man anta at det eksisterte religiøse spill også i Norge, selv om det mangler historiske kilder som kan bekrefte dette.

Latinskolenes skuespill

Latinskolenes amatørforestillinger er de eldste norske teaterforestillingene som det finnes historiske kilder for. Disse inngikk i undervisningen, men ble også spilt offentlig.

De første forestillingene ble satt opp i Bergen. Her ble skuespillet Adams fall oppført i 1562 av latinskoleelever under ledelse av Absalon Pedersson Beyer. Stykket dreide seg om syndefallet fra bibelhistorien og var typisk for repertoaret. Beyer baserte det antagelig på et tysk stykke. Det var altså en kristen, protestantisk tradisjon, men med forbindelse tilbake til de katolske mysteriespillene, som slik ble innført til Bergen.

Latinskolene oppførte også romerske komedier, særlig av Terents, som ble brukt både i moralsk-pedagogisk hensikt og for å øve på latin. Dessuten ble det skrevet nye komedier i klassisk stil, både på latin og på dansk/norsk. Slike stykker var svært populære i de tyske språkområdene, og Beyer tok sannsynligvis med seg tradisjonen fra sitt studieopphold i Wittenberg. Han satte opp flere forestillinger i Bergen i tiåret etter 1562.

Omreisende trupper

Forestillingene på latinskolene nådde sannsynligvis ikke mange, og populariteten tapte seg etter hvert. Men fra 1660-tallet og utover 1700-tallet dukket det opp omreisende teatertrupper, i hovedsak tyske, som hadde et repertoar av teater, gjøgleri, linedans og tryllekunster. Disse «bandene» (det var den offisielle betegnelsen) bestod for det meste av håndverkere og studenter som ikke hadde funnet arbeid i det urolige og krigsherjede Europa, og dermed ble profesjonelle skuespillere.

Forestillingene var burleske og delvis improviserte, og klovnen, som gikk under mange navn – Harlekin, Hanswurst, Jean Potage og Pickelhering – kunne bryte inn i handlingen når som helst.

Enkelte trupper spilte også mer seriøse stykker, for eksempel verker av Pierre Corneille og Molière, men gjerne bearbeidet i komisk retning. Av de mest kjente truppene som gjestet Norge var ensemblene til Johann Spiegelberg og Johann Velthen (etter hvert ledet av Velthens enke Katharina Elisabeth) – begge på starten av 1700-tallet.

Sensur og privilegier

Myndighetene i Danmark-Norge, som i mange europeiske land, var negative til teater. De geistlige så på teatret som umoralsk og nedbrytende. Spesielt under den pietistisk innstilte Christian 6. var det strenge restriksjoner. I en forordning av 1738 ble det totalforbud mot «Comoediantspillere, Liniedansere, Taskenspillere». Totalforbudet ble opphevet i 1746 under Frederik 5., men man måtte fortsatt søke om spilletillatelser og privilegier.

På hele 1700-tallet var argumentasjonen mot teatret primært religiøs og moralsk. Men økonomiske vurderinger veide også tungt, særlig etter at pietismen hadde mistet noe av sitt grep rundt 1750. Reisende teaterkompanier som fikk tillatelse til å spille, måtte derfor betale avgift til fattigkassene. Denne restriktive statlige politikken var en årsak til at Norge bare sporadisk fikk besøk av omreisende trupper.

Fordommene mot teater ble gradvis svekket, og i nasjonsbyggingen ble teatret etter hvert en viktig faktor. De som søkte om spilletillatelser, argumenterte for teatrets nytte både moralsk (det bidro til «Avsky for Laster og Begjærlighed til Dyd») og økonomisk (bidrag til de fattige).

Teaterreformer

1700-tallets europeiske opplysningstenkere ga teatret en viktigere rolle, og dette var med på å gjøre teatret mer respektabelt. To slike tenkere var Johann Christoph Gottsched og Johann Elias Schlegel (1719–1749). Sistnevnte levde de siste årene av sitt liv i Danmark og virket både som dramatiker og filosof. Sentralt hos disse reformatorene var at teatret måtte «renses» for å fortjene offentlig støtte.

Bidragene til å reformere teatret kom også fra truppene selv, for eksempel gruppene under Spiegelberg og Velthen. Særlig viktig var trupplederen Caroline Neuber og hennes samarbeid med Johann Christoph Gottsched på 1730-tallet. Gottsched mente at teatret måtte være «litterært» for at budskapet i stykkene kunne fastholdes, og da måtte improvisasjonene vekk. Stykkene måtte være troverdige i handling og språk, og teatret måtte ledes av «forstandige» mennesker. I 1737 ble en Hanswurst-dukke (som representerte det burleske og improvisatoriske) bannlyst og brent fra scenen, og denne symbolhandlingen regnes som tidsskillet for de tyske teaterreformene som fikk stor betydning for europeisk teater.

På kontinentet vokste det frem et nytt repertoar, av blant andre George Lillo, Voltaire, Denis Diderot og Gotthold Ephraim Lessing. Men det gikk tid før disse reformene fikk betydning i Norge. Da den tyske trupplederen Martin Nürenbach søkte om privilegium for å spille teater i Christiania i 1771, presenterte han fortsatt en blanding av teater og gjøgleri med en Harlekin-klovn.

Den kultiverte delen av Christiania var kritiske til denne forestillingen. Mange hadde blitt kjent med og satte pris på en annen type repertoar, og de valgte etter hvert å spille teater selv i private sammenhenger. Denne private virksomheten ble etter hvert til de «dramatiske selskapene», som etter 1780 utgjør kjernen i en helt spesiell periode i norsk teater.

De dramatiske selskapene − private og offentlige

Dramatiske selskaper ble dannet i tretten norske byer mellom 1780 (Christiania) og 1839 (Hammerfest), og bidro til at en stor del av Norges befolkning fikk et langt større teatertilbud enn de omreisende truppene hadde kunnet tilby. Inspirasjonen kom fra kontinentet, via København, hvor mange norske embedsmenn og barn av den norske overklassen hadde tatt utdanning, gått på teater, og i noen tilfeller vært medlemmer av dramatiske selskaper. I den kontinentale (og danske) tradisjonen var den private teatervirksomheten stort sett en ren fritidsbeskjeftigelse, og denne dilettantismen ble ofte av motstandere, og mange teaterhistorikere, karakterisert som «teatergalskap» og «mani».

I Norge fylte selskapene en litt annen rolle. De var ikke ikke primært et eksklusivt supplement til hoffteatre eller profesjonelle teatre – men en pragmatisk måte å organisere lokal og respektabel teatervirksomhet på for den dannede del av bybefolkningen. De private rammene gjorde at en slapp å søke spilletillatelser, og det ble mulig for kvinner å spille roller uten å bli betraktet som «skuespillerinner», hvilket ville ha vært sosialt risikabelt. Samtidig var selskapene organisert etter profesjonelle prinsipper, og teaterbyggene (som de fleste selskapene hadde) var stort sett godt utrustet, noe som gjorde at seinere teatervirksomheter kunne benytte seg av den fysiske infrastrukturen som selskapene hadde etablert. Kvaliteten på forestillingene sto ofte ikke tilbake for prestasjonene til profesjonelle ensembler.

De norske selskapenes rolle var likevel tvetydig. På den ene siden var de gjenstand for kritikk fra geistlige og andre som ikke ønsket denne formen for unyttig og tidsødende aktivitet. I tillegg var mange av medlemmene danske og tyske innflyttere til Norge (særlig embedsmannssjiktet), og selskapene ble oppfattet som uttrykk for en «dansk» kultur. På den andre siden var de et reelt tilbud om teater til mange, og etter hvert ikke bare til selskapenes egne medlemmer, Det gikk ikke mange år etter stiftelsene før spørsmål om offentlighet og utvidelse av medlemsmassen ut over de mest «dannede» kom på dagsorden til selskapene. For de fleste selskapene betød også krigsutbruddet i 1807 og den påfølgende hungersnøden at selskapene begynte å spille til inntekt for nødlidende, og i markedstiden spilte Christiania-selskapet i realiteten i mange år offentlig mot betaling. Både i Christiania, Bergen og Trondheim spilte selskapene en rekke veldedighetsforestillinger også etter krigsslutt i 1814 – og for en rekke forskjellige formål. På generalprøvene hadde barn, tilreisende og etter hvert tjenere tilgang.

I Bergen var kravet til medlemsskap allerede i 1797 ganske overkommelig; det var primært krav om god moral og sedelighet, men søkerne måtte anbefales av eksisterende medlemmer. Allerede i 1800 hadde Christiania-selskapet åpnet for lavere offiserer, kontorister og studenter som medlemmer, og ved nydannelsen i Trondheim i 1814 søkte man rett og slett etter interesserte «Formuende» som var villige til å betale innskudd på 20 riksdaler og gjerne gi et større lån. Både i Christiania og Trondheim skjedde denne formen for utvidelser av medlemsbasisen da en planla nybygg. I flere byer skjedde det en endring i selskapsformen over mot datidas aksjeselskaper; interessentskapet. Både i organisasjonsform, i sosial/politisk funksjon og gjennom medlemsskapet beveget altså de dramatiske selskapene seg raskt over i en offentlig rolle. Og enkelte, særlig de med skepsis overfor den private virksomheten, så faktisk for seg en konvertering av selskaper til offentlige teatre – i navnet som i gavnet – særlig fra 1820-tallet, da forpliktelsene for medlemmene begynte å bli tunge å bære

Profesjonelle teatre

Christiania Theater
Christiania Theater (1837–1899). Salen med kongelosje.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0
Johanne Dybwad og Alfred Maurstad

I norsk dramatikk har Henrik Ibsens skuespill en sentral posisjon. Dette bildet fra Peer Gynt viser Johanne Dybwad som Mor Aase og Alfred Maurstad i tittelrollen i Halfdan Christensens oppsetning på Nationaltheatret i 1936.

Johanne Dybwad og Alfred Maurstad
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Det første profesjonelle teatret i Norge ble Christiania Offentlige Theater, som den svenske skuespilleren Johan P. Strömberg åpnet i 1827. Dette ble etterfulgt av Christiania Theater (1837–1899). Her var det lenge danske teaterfolk i spissen og dansk som scenespråk, men det ble likevel en norsk institusjon som fikk betydning for den nasjonale selvstendighetskampen i Henrik Wergelands tid og senere. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen fikk som unge menn stor praktisk innflytelse på teaterkunstens utvikling. Som sjefer og instruktører satte de særlig spor etter seg i Det Norske Theater i Bergen, som åpnet i 1850.

Fra første premiere ble språkføringen på scenen preget av «kultivert bergensmål», og dette var lenge den uoffisielle normen for scenespråk også ved andre teatre. Det Norske Theater i Bergen måtte innstille i 1863, men gjenåpnet i 1876 som Den Nationale Scene.

Som moderscene for Ibsens og Bjørnsons dramatikk vant norsk teater både selvtillit og stor erfaring. Frem til 1870-årene var norsk teater preget av romantikkens idealer, men Bjørnsons og Ibsens realistiske samfunnsdramaer stilte nye krav til instruktører og skuespillere. Den psykologiske menneskeskildringen kalte på en ny form, og dette ble gjennombruddet for symbolismen og ekspresjonismen i norsk scenekunst.

Institusjonsteatrene

Folketeatret
Folketeatret. Teatersalen har 1200 seter.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Nationaltheatret ble grunnlagt i 1899 med Bjørn Bjørnson som første sjef. Bjørnson var en europeisk utdannet teatermann og virket for det bevisst gjennomførte ensemblespill, som etter hvert ble grunnlaget for alt instruktørarbeid. Nationaltheatret har hatt som en av sine viktigste oppgaver å skape og opprettholde et nasjonalt repertoar og stimulere nye talenter i norsk dramatikk. Teatret drev en periode omkring 1970 oppsøkende teater i skoler og bedrifter, også utenfor Oslo, og har siden 1977 med suksess drevet bydelsfilialen Torshovteatret. Teatrets instruktører av tre generasjoner har øvd stor innflytelse på norsk scenekunst: Bjørn Bjørnson, Johanne Dybwad og Halfdan Christensen; Gerda Ring og Knut Hergel; Arild Brinchmann, Edith Roger og Kirsten Sørlie. I senere år har instruktører som Stein Winge, Per Bronken og Kjetil Bang-Hansen arbeidet ved Nationaltheatret, men i like stor grad vært tilknyttet andre teatre.

Det Norske Teatret har fra starten i 1913 hatt som program å oppføre dramatikk på nynorsk. Med Edvard Drabløs som drivende kraft ble teatret et avholdt kultursentrum, og det forsterket sin posisjon utover i 1930-årene under instruktører som Agnes Mowinckel og Knut Hergel. Senere fikk Hans Jacob Nilsen betydning for den ekspansive utviklingslinjen. Fra 1960-årene har teatret utviklet seg til å bli landets ledende musikkteater, samt et hovedkvarter for Samuel Becketts absurde drama. Siden 1985 har Det Norske Teater hatt sitt eget teaterbygg med flere scener.

Oslo Nye Teater ble opprettet i 1959 etter en sammenslåing av Folketeatret og Det Nye Teater. Folketeatret hadde som målsetning å sette opp teater for arbeiderklassen. Planene ble utformet allerede omkring 1920, men teatret ble ikke åpnet før i 1952, og levde bare til 1959. Under Hans Jacob Nilsens ledelse gav det imidlertid forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Det Nye Teater åpnet i 1929 og hadde til formål å støtte nyere norsk dramatikk. Oslo Nye Teater har fortrinnsvis spilt klassiske og moderne komedier, samt musikaler, men har også hatt flere gode oppsetninger av seriøs dramatikk. Teatret spiller også barne-, ungdoms- og dukketeater.

Med sin sammenhengende historie siden 1876 er Den Nationale Scene i Bergen det mest tradisjonsrike norske teatret. Det har hatt tilhold i nåværende bygning siden 1909. Trondheim har også lange teatertradisjoner, med landets eldste teaterbygning oppført i 1816. Det var imidlertid først med åpningen av Trøndelag Teater i 1936 etter initiativ av Henry Gleditsch at byen fikk et permanent teater, og i 1997 åpnet teatret et nytt stort bygg. Trøndelag Teater har ellers spilt for hele landsdelen. I Stavanger kom Rogaland Teater i gang i 1947, og har ikke minst markert seg ved sitt barneteater. Mindre scener for intimdramatikk og kunstnerisk forsøksvirksomhet er også åpnet ved Den Nationale Scene, Rogaland Teater og Trøndelag Teater.

Riksdekkende teater

Riksteatret

Riksteatret holdt sin første forestilling i 1949 og fikk fast ensemble fra 1950. Det har både klassiske og moderne stykker på repertoaret, og bruker begge målformer. Her er ensemblet fotografert i Kristiansand under en prøve på Holbergs Jeppe på Bierget, 1983. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Svevn av Jon Fosse

Stykket Svevn av Jon Fosse hadde verdenspremiere ved Nationaltheatret 2005. Fra venstre: Espen Reboli Bjerke, Ulrikke Døvigen, Lise Fjeldstad, Birgitte Larsen og Thorbjørn Harr. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1949 åpnet Riksteatret med Frits von der Lippe og Hans Heiberg som dynamiske foregangsmenn. Teatret ble etter vedtak i Stortinget opprettet som statsteater. Det har turnert over hele landet med sitt eget, faste ensemble, og har i tillegg arrangert turneer med landets øvrige teatre. Radioteatret har sendt hørespill siden 1929 og er egentlig det første, norske «riksteatret». Fjernsynsteatret ble startet i 1960 med eget ensemble og ukentlige sendinger, enten av norske eller utenlandske produksjoner. Det ble nedlagt i 1991 og erstattet av en dramaavdeling i NRK uten fast skuespillerensemble.

Regionteatrene

Peer Gynt på Torshovteatret
Fra Torshovteatrets oppsetning av Peer Gynt i Oskaras Korsunovas' regi i 2012.

Fast, offentlig støttet teatervirksomhet utenfor de fire største byene ble virkeliggjort først fra 1970-årene, og de første regionteatrene sorterte i starten under Riksteatret. Ideen om et profesjonelt teater i Nord-Norge stammer fra Hålogaland Teaterselskap (etablert i 1954), og ble virkeliggjort i 1971 som Hålogaland Teater i Tromsø, opprettet etter lokalt initiativ, med støtte fra staten og de tre nordligste fylkene. I 2005 åpnet teatrets nye bygning. Teatret Vårt, regionteater for Møre og Romsdal, startet med hovedsete i Molde i 1972. Så fulgte Telemark Teater i Skien i 1975, Sogn og Fjordane Teater i Førde i 1977 og Nordland Teater i Mo i Rana i 1979.

Disse teatrene har utviklet seg til faste teaterinnslag i lokalmiljøene, og har også turnert ellers i landet. Sogn og Fjordane Teater har siden 1982 med teaterbåten Innvik utvidet mulighetene for oppsøkende teatervirksomhet i landsdelen. I 1986 ble Haugesund Teater etablert. Teatret har ikke noe fast skuespillerensemble, men hyrer krefter fra produksjon til produksjon. Hedmark Teater i Hamar ble opprettet i 1987 og baserer seg på de over 60 aktive amatørteatergruppene i fylket. Hordaland Teater åpnet i 1988. Den samiske frigruppen Beaivváš i Kautokeino innledet i 1987 en tre års prøveperiode som offentlig støttet teater under navnet Sami Teater, og ble senere etablert som Beaivváš Sámi Teahter. Teatret fikk full støtte fra 1990. Det nyeste tilskuddet er Agder Teater fra 1991.

Et spesielt fenomen er utviklingen av historiske spel, som med bakgrunn i Stiklestadspillet Spelet om Heilag Olav av Olav Gullvåg fra 1954 (årlig fra 1960) har vokst opp rundt om i landet. Disse utendørsforestillingene bruker gjerne lokale krefter i samarbeid med profesjonelle instruktører og aktører.

Private teatre

Champagnepiken på Carl Johan Teatret
Champagnepiken på Carl Johan Teatret 1937, med Wenche Foss, Thorleif Reiss og Einar Sissener.
Av /Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Revy på Chat Noir

Chat Noir. Fra en revy i 1954 med Jens Book Jenssen, Grete Carlmann (dansk gjest), Inger Jacobsen, Nora Brockstedt og Sølvi Wang.

Av /NTB Scanpix ※.

Privat teatervirksomhet har fortsatt, også etter staten begynte å støtte teatrene. Tidligere var norsk privatteater i hovedsak preget av revyforestillinger, men også av forsøksteatre som Sekondteatret, Balkongen og Studioteatret, og av større privatdrevne selskaper som Fahlstrøms Theater, Centralteatret, Carl Johan Teatret og Det Nye Teater. Chat Noir ble startet 1912 av Bokken Lasson, og etablerte seg etter hvert som norsk revys storstue. Noen andre revyscener er Dovrehallen, Søilen og Leif Justers Edderkoppen, som fra 1976 ble drevet av Einar Schancke, som til 1994 også drev ABC-teatret, med vekselbruk mellom revy-, komedie- og musikaloppsetninger. Fra 1996 ble Chat Noir og ABC-teatret (senere igjen kalt Edderkoppen) drevet av en felles administrasjon ledet av Tom Sterri. Senere er de drevet som rent kommersielle utleiescener. En musikalsk revyform utviklet seg omkring grupper som The Monn Keys og Dizzie Tunes, og i en tiårsperiode fra midten av 1970-årene representerte Tramteatret, med bakgrunn fra frigruppemiljøet, en sterkt politisk variant av denne formen.

Fra 1980-årene har mer showpreget teater slått igjennom, samtidig som det har vært en oppblomstring av kabaretteater på mindre scener og i kafeer. Det har blitt spilt vekselvis musikaler og farser på Chateau Neuf og revyer og show på Dizzie Show Teater (tidligere Humla) i Oslo. Storsatsinger med etablering av nye private scener på Aker Brygge (Bryggeteatret) og Victoria Teater var imidlertid mindre vellykkede. I årene rundt 1990 var det en oppblomstring av private scener i Fredrikstad.

Amatørteatervirksomheten rundt i landet er i stadig vekst, og omfatter både lokale teaterlag og de stadig flere amatørrevyene knyttet både til skoler og til lokalsamfunn. Fra 1987 har Norsk Revyfestival på Høylandet vært en viktig inspirasjonskilde.

Teatre i Norge

Institusjonsteatre med full statsfinansiering

Scene By Etablert
Den Nationale Scene Bergen 1876
Nationaltheatret1 Oslo 1899
Det Norske Teater Oslo 1913
Riksteatret Oslo/riksdekkende 1948
Den Norske Opera & Ballett Oslo 1958
Beaivváš Sámi Našunálateáhter Kautokeino 1987

Institusjonsteatre med delt finansiering stat/fylkeskommune

Scene By Etablert
Trøndelag Teater Trondheim 1936
Rogaland Teater Stavanger 1947
Oslo Nye Teater2 Oslo 1959
Hålogaland Teater Tromsø 1971
Teatret Vårt Molde 1972
Teater Ibsen3 Skien 1975
Sogn og Fjordane Teater Førde 1977
Nordland Teater Mo i Rana 1979
Haugesund Teater Haugesund 1986
Teater Innlandet Hamar 2010
Hordaland Teater Bergen 1988
Nye Carte Blanche Bergen 1989
Agder Teater Kristiansand 1991

Private scener og programmerende scener for frie grupper

Chat Noir
Chat Noir i Oslo er landets eldste – og et stadig livskraftig – underholdningsteater.
Av /Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Scene By Etablert
Chat Noir Oslo 1912
Edderkoppen Teater4 Oslo 1942
Dramatikkens hus Oslo 2009
Chateau Neuf Oslo 1983
Black Box Teater Oslo 1985
Dizzie Show Teater5 Oslo 1990
Victoria Teater Oslo 1990
Teaterhuset Avant Garden Trondheim 1984 (1993)
BIT Teatergarasjen Bergen 1990

Riksdekkende mediateater

Scene By Etablert
Radioteatret (NRK) Oslo 1927
Dramaavdelingen (NRK)6 Oslo 1991
  1. Innbefatter Torshovteatret
  2. Finansiert av Oslo kommune. Innbefatter Centralteatret
  3. Tidligere Telemark Teater (1975–1990)
  4. Som ABC-teatret 1967–2003
  5. Tidligere Humla
  6. Avløste Fjernsynsteatret (1960–1991)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alsvik, J. m.fl.: Provinsteater i sentrum: teatret i Stavanger 1883–1982, 1983
  • Anker, Ø.: Riksteater før Riksteatret: bilder fra teaterlivet i Norge i det 19. århundre, 1959
  • Anker, Ø.: Scenekunsten i Norge fra fortid til nutid, 1968
  • Bang-Hansen, O.: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • Berg, T.: På mange scener: Trøndelag teater 1987–1997, 1999
  • Berg, T.: Teatret i Trondheim 1865–1911, 2002
  • Blanc, T.: Christiania Theaters Historie: 1827–1877, 1899
  • Blanc, T.: Norges første nationale Scene (Bergen 1850–1863), 1884
  • Buresund, I. & A.B. Gran, red.: Frie grupper og Black box teater 1970–1995, 1996
  • Eilertsen, J.H.: Teater utenfor folkeskikken: nordnorsk teaterhistorie fra istid til 1971, 2004
  • Fasting, K.: Så vidunderlig det er-: Norsk skuespillerforbund gjennom 75 år, 1973
  • Gjesdahl, P.: Centralteatrets historie, 1964
  • Hartenstein, T.: Det usynlige teatret: Radioteatrets historie 1926–2001, 2001
  • Huitfeldt-Kaas, H.J.: Christiania Theaterhistorie, 1876
  • Jensson, L.: Biografisk skuespillerleksikon: norske, danske og svenske skuespillere på norske scener særlig på 1800-tallet, 1981
  • Jensson, L.: Teater i Drammen inntil 1840, 1974
  • Jensson, L.: Teaterliv i Trondhjem, 1800–1835: de dramatiske selskapers tid, 1965
  • Levin, M.: Oslo nye – det tredje teater, 2004
  • Mæhle, L., red.: Det Norske teatret 75 år: 1963–1988, 1988
  • Nordvik, M. & T. Berg: Teppet opp for – : Trøndelag teater 50 år 1987, 1987
  • Nygaard, K. & E. Eide: Den Nationale scene 1931–1976, 1977
  • Næss, T.: Christiania Theater forteller sin historie: 1877 – 1899, 2005
  • Næss, T.: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden, 1994
  • Parmer, V.: Teater på Fredrikshald, 1967
  • Ramstad, B., red.: Klar scene: Norsk skuespillerforbund 100 år, 1998
  • Ringdal, N.J.: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Sellæg, J.: Fra masken til ilden: Drammens teater gjennom 200 år, 2000
  • Sletbak, N., red.: Det Norske teatret: femti år 1913–1963, 1963
  • Wiers-Jenssen, H. & J. Nordahl-Olsen: Den nationale Scene: de første 25 aar, 1926
  • Wiers-Jenssen, H.: Billeder fra Bergens ældste teaterhistorie, 1921
  • Wiik, S.: I storm og stille: Riksteatret 1949–1989, 1990
  • Vindsetmo, B., red.: Teater underveis: Riksteatret 50 år, 1998
  • Øisang, O.: Teater i Trondheim gjennom 125 år, 1941
  • Øisang, O.: Trøndelag teater gjennom 25 år, 1962
  • Ørjasæter, J.: Fjernsynsteatret: til glede og forargelse, 1994
  • Aarseth, A.: Den Nationale scene 1901–31, 1969

Kommentarer (1)

skrev Sverre Bentzen

- Stusser bare en smule over at undertegnede ikke finnes på en såpass omfattende liste... Beste hilsen Sverre Bentzen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg