Paul Celan

Paul Celans forfatterskap skilte seg på mange måter ut i sin samtid. Hans tematisering av holocaust, blant annet basert på egne erfaringer og skjebnen til familien hans, har fellestrekk med Nelly Sachs’ og Rose Ausländers lyrikk, men Celans dikt er kjennetegnet av en dyp melankoli som uttrykkes i et svært musikalsk og suggererende språk. Dette kommer til uttrykk i hans mest kjente dikt Todesfuge (Dødsfuge), hvor språkets musikalitet også fanges opp i annen del av tittelen (fuge), i den makabre sammensetningen med døden. Celans lyriske språk, som er svært rikt på bilder som åpner for et stort assosiasjonstilfang og mangfold av interpretasjoner, ble gradvis knappere. Celan la aldri skjul på at hans lyrikk var uttrykk for en dyp fortvilelse over holocaust og sin egen skyldfølelse for at han hadde overlevd mens så mange andre døde. «Aus den Verzweiflungen wurden Gedichte» (diktene oppstod av fortvilelse), sa han om sitt eget forfatterskap. Med sine dikt motsier og motbeviser Celan Theodor Adornos postulat om at det etter Auschwitz ikke lenger skulle være mulig å skrive lyrikk eller at det som hadde skjedd i konsentrasjonsleirene ikke lot seg uttrykke med kunstens midler.

Oppveksten som tyskspråklig jøde i det østerriksk-ungarske kronlandet Bukovina, som var en region preget av flerkulturalisme og flerspråklighet, opplevelsene i arbeidsleiren og tapet av foreldrene under holocaust ga Celan en erfaringsbakgrunn som skilte ham fra flertallet av de tyskspråklige forfatterne i tidlig etterkrigstid. Dette ble tydelig blant annet da han i 1952 ble invitert til Gruppe 47 og framførte Todesfuge. Der ble han av enkelte møtt med uforstand og latterliggjøring på grunn av sin måte å resitere på. Hos Celan satte denne episoden dype spor og bidro til hans følelse av å være fremmed og utenfor. Den tidlige mottakelsen av hans lyrikk i det tyskspråklige området var preget av diskrepans mellom de som erkjente hans store lyriske begavelse og de som anså hans litterære språk for å være pompøst.

En tung bør for Celan ble også den såkalte Goll-affæren: I 1960 anklaget Claire Goll ham for å ha plagiert hennes mann, Yvan Goll. Anklagen, uten rot i virkeligheten, ble motbevist, men bidro til at Celan trakk seg enda lengre bort fra den litterære offentligheten.

Selv om Celan i økende grad følte seg misforstått av deler av den tyske offentligheten, høstet han også stor anerkjennelse, blant annet gjennom tildelingen av den mest høythengende tyske litteraturprisen, Georg-Büchner-prisen, i 1960. I sin tale ved prisoverrekkelsen brukte han begrepet «Randexistenz» (å eksistere helt på den ytterste randen, på marginalen) om sitt forfatterskap. Begrepet antyder også Celans økende fortvilelse, hans opplevelse av hjemløshet og ensomhet.

Celan skrev sine første tekster allerede i 1933. De første publikasjonene var enkeltstående dikt som ble publisert i tidsskrift, blant annet i det østerrikske Plan. Hans første diktsamling, Der Sand aus den Urnen, kom ut i Wien i 1948. Tittelen, som betyr «sanden i urnene», henspiller på drapet på jødene under holocaust, på brenningen av de døde som aldri fikk noe gravsted.

Mohn und Gedächtnis (1952), ble hans første bokutgivelse i Tyskland og samtidig også hans gjennombrudd. I denne samlingen står Celans mest berømte dikt: Todesfuge (Dødsfugen). Diktet hadde blitt skrevet allerede i 1944/1945 og skildrer, gjennom et musikalsk og metaforrikt språk drapet på jødene, i diktet representert gjennom en kvinne. Celan så på diktet som en gravinnskrift til sin mor, som ble drept og som aldri fikk noen gravstøtte. Åpningslinjene hører til blant de mest kjente verselinjene i tyskspråklig etterkrigslitteratur: «Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends/ wir trinken sie mittags und morgens/ wir trinken und trinken» («Svart gryingsmelk vi drikker den til kvelds/vi drikker til middag og morgen vi drikker den om natta/vi drikker og drikker», i Øyvind Bergs gjendiktning i Språkgitter). Samlingen, som viser Celans nære forhold til den franske surrealismen, omfatter også det kjente diktet Corona, tilegnet Ingeborg Bachmann.

Von Schwelle zu Schwelle (1955), 47 dikt ordnet i tre sykluser, er dedikert Gisèle Celan-Lestrange; fjorten av diktene foreligger i norsk gjendiktning av Øyvind Berg i Språkgitter (1983). Blant de mest kjente diktene er Tenebrae, Sprachgitter (diktet som har gitt samlingen sitt navn) og Allerseelen; de to første foreligger i Bergs norsk gjendiktning. Den norske gjendiktningen under tittelen Språkgitter (1983) er imidlertid ikke identisk med originalutgaven; den består av utvalgte dikt fra så å si alle Celans samlinger.

Fra samlingen Die Niemandsrose (1963), tilegnet minnet om den russiske forfatteren Osip Mandelstajm, har ni dikt kommet ut i norsk språkdrakt; samlingens tittel har Berg oversatt med Ingemannsrosen. Atemwende (1967) samler åtti dikt skrevet mellom 1963 og 1965; også denne samlingen (oversatt av Berg med Pusterosen) er representert med utvalgte dikt i den norske utgivelsen Språkgitter. Det samme gjelder Fadensonnen (1968), oversatt med Trådsoler, Lichtzwang (1970) med Lystvang, Schneepart (posthumt 1971) med Snølodd og Zeitgehöft (posthumt 1976) som i Bergs gjendiktning ble til Tidgård.

Andre posthumt utgitte tekster er samlet i Øyvind Bergs gjendiktning Etterlatt: dikt og prosa i utvalg (1996). Enkelte dikt er også gjendiktet til nynorsk av Olav H. Hauge, i antologien Hand grip hand i svevne (1978). Schneepart foreligger også i en ny norsk oversettelse av Anders Bærheim og Cornelia Simon fra 2012 under tittelen Snøpart.