Tristan og Isolde

Stoffet var opprinnelig irsk. Kongesønnen Tristan blir av sin morbror, kong Marke av Cornwall, sendt til Irland for på hans vegne å beile til prinsesse Isolde. Ved en feiltagelse drikker Tristan og Isolde en kjærlighetsdrikk som hennes mor har brygget til Marke og Isolde, og blir lidenskapelig forelsket i hverandre. Marke gifter seg med Isolde, men hun bedrar ham med Tristan. Forholdet oppdages, og Tristan blir jaget bort. Han gifter seg siden med en annen Isolde, «Isolde med de hvite hendene». Men lengselen etter den riktige Isolde driver ham tilbake til Markes hoff, hvor han blir helten i en rekke ridderlige eventyr.

Senere vender han tilbake til sin hustru, hvor han blir dødelig såret av en forgiftet pil. Bare den riktige Isolde kan redde ham. Han sender bud etter henne og gir skipsfolkene ordre til å heise svarte seil hvis de ikke får henne med. Isolde blir med, og da skipet nærmer seg kysten, spør Tristan sin hustru om det fører hvite eller svarte seil. I hat og sjalusi svarer hun at de er svarte, hvoretter Tristan vender ansiktet mot veggen og dør. Isoldes hjerte brister ved hans båre.

De eldste bevarte franske bearbeidelser av denne fortellingen er diktene til Béroul og Thomas d'Angleterre, begge fra slutten av 1100-tallet, som bygger på et fransk dikt som er gått tapt. Samme kilde har den første tyske versjonen, skrevet omkring 1170 av Eilhart von Oberge. Thomas' verk er blant annet grunnlaget for den norrøne Tristrams saga (1226) og for Gottfried von Strassburgs ufullførte dikt, Tristan und Isold. Tristan-sagnene finnes også i engelsk, spansk, italiensk, gresk og slavisk litteratur.

Stoffet har vært mye brukt også i nyere tid, blant annet av Richard Wagner i musikkdramaet Tristan und Isolde (1859). Joseph Bédiers rekonstruksjon på fransk prosa, Tristan et Iseut, er oversatt til norsk av Lorentz Eckhoff (1919 og senere utgaver) og T. Width (1952).

• bretonske romaner
• høvisk litteratur
• folkediktning