Agnar Mykle

Mykle var født Myklebust og vokste opp i Trondheim hvor han tok artium ved handelsgymnaset i Trondheim i 1935. Våren 1936 ble han landets yngste skolebestyrer, først ved handelsskolen i Kirkenes, senere samme år i Vardø. Her fikk han barn med to kvinner, og han giftet seg proforma med den ene.

Høsten 1939 begynte han ved Handelshøgskolen i Bergen, hvor han blant annet sluttet seg til sosialistisk studentlag som ble ledet av Trygve Bull, og hvor han stiftet skolens studentsangorkester. Her traff han også sin fremtidige kone Axeliane («Jane») Christine Kielland Holm. Den litterære debuten kom da han i 1944 fikk antatt sin første novelle av Nils Johan Rud i Magasinet for alle. I forbindelse med en reise til Paris 1947–1948 fattet Jane og Agnar interesse for marionetteater og studerte ved Marcel Temporals dukketeaterakademi. Ved hjemkomsten stiftet de Norsk dukketeater – Jane og Agnar Mykle, som ble en pionerinstitusjon i norsk teaterliv. Fra 1949 var Mykle tilknyttet Arbeidernes Opplysningsforbund som teaterkonsulent, og i 1954 ga han ut læreboken Dukketeater!. Han ga ut romanen Tyven tyven skal du hete i 1949 og novellesamlingen Jeg er like glad, sa gutten i 1952, før det litterære gjennombruddet kom med bøkene om Ask Burlefot.

Sangen om den røde rubin vakte voldsom oppsikt for sine erotiske skildringer da den ble utgitt i 1956, og Mykle ble sammen med forlagsredaktør Harald Grieg anmeldt for pornografi.

Under rettssaken høsten 1957 gjorde riksadvokat Andreas Aulie et nummer av at Sangen om den røde rubin overgår Lasso rundt fru Luna «[…] når det gjelder samleier 'bakfra', på sengekant, bordkant eller lignende, eller hvor kvinnen har 'løftede knær' samt med hensyn til detaljer om 'ereksjon og sekresjon', lukt og smak av kjønn, vaginale o. l. kvinnelige særegenheter.» Men Mykle fikk også stor støtte fra forfatterkollegaer og kritikere, og under rettssaken ble det holdt berømte forsvarsinnlegg av Francis Bull, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Olof Lagercrantz og andre.

Mykle og forlaget Gyldendal ble frikjent, men restopplaget av boken ble inndratt. Året etter opphevet Høyesterett inndragelsen.

Parallelt med rettssaken ble Mykle angrepet for bruk av levende og svært gjenkjennelige modeller for sine romanpersoner. Dette kunne være uskyldig nok når modellene var hans store forbilder, som Trygve Bull og Arnulf Øverland, men langt mindre når det dreide seg om de unge bergenskvinnene som handelshøyskolestudenten Ask Burlefot forfører i boken. Den senere professor Edvard Beyer, som anmeldte boken i Bergens Tidende, og som selv kjente modellene, kalte en slik bruk «smakløs og ukunstnerisk». Trygve Bull kalte Mykle «en kunstner med barnets uansvarlighet – som en åtteåring som har fått fatt på et maskingevær», og Tarjei Vesaas påpekte at «ein forfattar har ingen som helst rett til å bryta inn i annan manns private liv og på det viset freista skada han».

Etter rettssaken ble ikke Mykle den samme. Han oppnådde definitivt den berømmelse han hadde håpet på, men later samtidig til å ha utviklet megalomane ideer om egen litterær storhet. Han fortsatte å skrive, men publiserte lite. Posthumt utgitte fragmenter av hans senere arbeider er av svært blandet kvalitet.

Lasso rundt fru Luna er en meget lang roman som like før utgivelsen, høsten 1954, i all hast ble kuttet ned fra noe som var enda mye lengre. Forfatter og litteraturkritiker Johan Borgen mente at Mykle utviklet tematikken «[…] i krattverk av assosiative motiver, slik at temaene lever dels sideordnet, dels arrangert i esker, dels slett ikke arrangert men hulter til bulter i noe som skal gå for yrt overskudd, men som ofte er rot» (148). Dette inntrykket er der nok fortsatt, men i mange av sine anslag klarer boken å være det store frihetens pust den avgjort vil være. De emnene Mykle skildrer med full autoritet, er særlig det pinlige og det erotiske samt farsskikkelsen Trond og broren Balder, som dør i ung alder.

Den ytre handlingen er enkel nok: Den unge Ask Burlefot reiser nordover hvor han arbeider som lærer og opplever erotiske eventyr. Det pinlige er der i sin reneste form i skildringen av et mislykket forsøk på å kjøpe kondomer (kapittelet «Apoteket») og også i Asks første møte med sin hybelvertinne og hennes tallrike familie («Og det ble kveld første dag»). Ingen kan betvile den genuine fortvilelsen i disse avsnittene, og komikken gjør ikke hendelsene et hakk mindre sjenerende for hovedpersonen.

Enda viktigere er det at Mykles erotiske skildringer har holdt seg forbløffende godt de siste femti årene. I 1957 kalte Philip Houm dem «meget vakre i sin glødende sansekraft», og i sin konsulentuttalelse om Sangen mente Sigurd Hoel at «i enkelte av disse skildringene når Mykle mesterskapet». Dette har forblitt sant: Ingen annen nordmann har skrevet så uanstrengt og spirituelt om sex som Mykle. Det er fremfor alt en suveren selvfølgelighet i disse avsnittene: De bærer egentlig ikke det fjerneste preg av å ville sjokkere eller å tvinge frem en ny dristighet i norsk litteratur, de bare tar det fullstendig for gitt at den unge mannen Ask Burlefot er meget sterkt opptatt av å få kontakt med kvinnekroppen i nesten alle dens utgaver og stillinger. Nesten alltid er skildringene også preget av stor ømhet. Når Ask lykkes i sine erotiske forsetter, noe som slett ikke alltid er tilfellet, oppnår han en takknemlighet som bare helt kan verdsettes på bakgrunn av 1950-tallets seksuelle fortielser.

Det er særlig scenene med Asks elskerinne nummer to, Siv, som er erotisk sentrale i Lasso. De få kapitlene om denne modne kvinnen, som allerede har vært gift med både en inder og en engelskmann, hører med blant de beste Mykle skrev, og et høydepunkt kommer i «Hvite roser» der Ask opplever en for ham sjokkerende utvidelse av hennes erotiske repertoar. Han føler øyeblikkelig det han kaller «forbryteranger», men blir snart forbauset av hvor lykkelig hun er: «Hun lå med hendene foldet under nakken og smilte, varm og god. Han visste ikke hva han hadde ventet, bare ikke dette.»

Ved siden av Siv er det Asks far, Trond, og broren Balder som er de store bipersonene i Lasso rundt fru Luna, og skildringen av dem er vel de viktigste årsakene til at Lasso gjerne regnes som en bedre bok enn Sangen.

Faren er en sant rystende og realistisk kraft, en skremmende autoritær og knekket mann: taus, brutal og rigid. Innerst inne har han Asks egen følsomhet og musikalitet, men han viser så å si aldri sine gode sider overfor sønnene: Trond Burlefot er en av de store urfedrene i norsk litteratur, i slekt for eksempel med Eilev Bufast i Tarjei Vesaas' Det store spelet og Kai-Åge Knausgård i Karl Ove Knausgårds romanserie Min kamp. Mykle-biografen Anders Heger hevder at Lasso «i sin innerste kjerne [er] en bok om en far han aldri kjente».

Mens avstanden til faren er uomgjengelig og uoverstigelig, er Asks avstand til broren Balder mer et resultat av en tilfeldig blindhet. Tragikken blir imidlertid ikke mindre av den grunn, siden Balder er et portrett av Mykles langt yngre bror, Kjell, som døde av ettervirkninger av giktfeber i 1949. Forholdet mellom dem er også skildret i Mykles mest berømte novelle, «Skjendselens korinter», som senere ble innarbeidet i en annen form i Lasso rundt fru Luna.

I Sangen om den røde rubin reiser Ask til Bergen hvor han studerer ved Handelshøgskolen. Sangen har en behageligere lengde enn Lasso, og leser man den først, er sjansene store for at man lenge vil kunne sette den høyere. Dette skyldes ikke bare at Mykles store, frihetlige tone er så overveldende første gang man finner frem til den, men også at denne tonen er mer selvsikkert frihetsdyrkende til stede gjennom hele Sangen, selv om vi fortsatt også får noen store høydepunkter av usikkerhet og skam. Scenen der Ask blir invitert hjem til en leilighet etter et møte blant sosialistene og blir sittende taus i fire timer mens de andre diskuterer emner som går over hans forstand (kapittelet «En natt i knute»), er ett eksempel. Et annet er Asks anstrengelser for å finne en lærebok som er bedre enn dem medstudentene beskjeftiger seg med (kapittelet «Den blå boken»). Et tredje er nervøsiteten i forholdet til Embla, Asks store kjærlighet, som er et direkte portrett av den senere Jane Mykle, og som Ask ikke er i stand til å ha én seksuell tanke om så lenge boken varer.

Denne kjærligheten er det eneste virkelig nye momentet i Sangen og en av romanens triumfer. Vel kan det sies at Embla aldri blir like levende som Balder og Trond og Siv, og vel kommer hun også litt i skyggen av de langt mindre platonsk fremstilte Wilhelmine og Constance, men hvem kan vel glemme de utførlige beskrivelsene av hvordan hun fører seg, hennes ansikt eller hvordan hendene hennes snakker? «Hun sa: 'Sånn, dere vet', og så gjorde hun en bevegelse med hånden ut i rommet, lot fingrene trippe oppover tankens stige, det minte om et ekorn som perler oppover en gren og med et mykt sprang forsvinner over i neste tre, det var så komisk og så ufattelig illustrerende.»

Embla hører med blant Mykles store litterære kvinner, ikke bare gjennom de direkte beskrivelsene av henne, men gjennom den forelskede tonen som gjennomstrømmer alle bokens beskrivelser. Sangen om den røde rubin handler fra først til sist om Embla, og derfor skal man ikke overdrive den ofte påpekte konflikten mellom kjærlighet og seksualitet i verket.

I 1965 utkom Rubicon om en ung manns reise til Paris. Vemodigere og mer nøkterne i stilen er de to fortellingene som han utgav under tittelen Largo i 1967. Fra da av og frem til sin død holdt Mykle seg vekk fra offentligheten. De tre bind kortprosautvalg Mannen fra Atlantis (1997), Alter og disk (1998) og En flodhest på Parnasset (1998), alle redigert av Gordon Hølmebakk, er basert på hans upubliserte essayer, brev og skjønnlitterære fragmenter. Samlede verker I–VII utkom 1994.

Mykles syn på litteratur er ikke så lett å plassere langs en akse fra kulturradikal til kulturkonservativ. Med sine overskridende fremstillinger plasserer han seg i en frigjøringstradisjon fra det moderne gjennombrudds klassikere til Sigurd Hoel og Helge Krog, men romanene hans bærer også i seg en sterk inderlighet som gjør ham til etterfølger av den Knut Hamsun som brakte «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn» inn i norsk litteratur. Da Ask i kapittelet «Stallen» i Sangen om den røde rubin møter de agiterende studentene i sosialistisk studentlag, står det for eksempel: «Og Ask var aldri lykkelig, aldri frimodig, aldri overbevist om noen sannhet, uten at han red på bølgen i sitt eget indre.»

Det posthumt utgitte «Et brev om blod» (datert 4. mai 1969) er kanskje det nærmeste han kommer et resonnement om kunstens «vesen». Brevet var skrevet som respons på et TV-show, som programlederen Sissel Benneche Osvold selv karakteriserte som upretensiøs underholdning.

Mykle ville ikke skille mellom kunst og underholdning, og den skulle i hvert fall ikke være upretensiøs. For Mykle måtte det stå noe på spill. I «Et brev om blod» henviser han blant annet til Maria Callas og Barbra Streisand, som han kaller «kvinnelige generaler, det er hva de er». Han viser til den «ytterst pretensiøse» fotballspilleren Odd Iversen: «så arrogant at det lyser av ham; hele hans kropp og hans holdning sier: 'Jeg er Norges mest fremragende goalgetter'.» Og han viser til måneferdene: «Nå sender russerne en maskin til Månen for å grave opp litt månestøv. Er dét underholdning? Amerikanerne sender tre menn avgårde, som setter sitt eget liv på spill og utfordrer hele verden, – dét er underholdning.» For Mykle er livet «enten en kamp på liv og død, eller så er det intet liv i det hele tatt», og vi må «fornemme skjult, noe aggressivt, grovt, dyrisk hos [de store kunstnerne], noe som gjør at de er villige til å slåss for sin fremskutte posisjon på verdens rampe, om det så skal koste dem og andre livet». Dét er underholdning.

Andre norske diktere har forsøkt seg i samme eksalterte romantiske modus. Også Stein Mehren har plassert kunst og kunstforståelse som en fundamental-eksistensiell hendelse som ligger halvt uoverskuelig i den psykiske kjernen av våre liv, men Mykle er den som klarest plasserer seg i selvfølgelig selskap med moderne mytopoetiske tenkere som D. H. Lawrence, Norman Mailer, Harold Bloom og Camille Paglia. I «Et brev om blod» oppnår Mykle en vennlig, men også vill autoritet på kunstens vegne som bidrar til hans plass i den norske litterære kanon.

• Agnar Mykle i Norsk biografisk leksikon
• Norges litteraturhistorie

• Eggen, Eystein: Agnar Mykle : en dikterskjebne, 1994, isbn 82-03-26046-2,
• Heger, Anders: Agnar Mykle og Norge : historien om en litterær rettergang, 1994, isbn 82-574-1066-7
• Heger, Anders: Mykle : et diktet liv, 1999, isbn 82-7350-520-0
• Jacobsen, Nils Kåre: Mine bøker er musikk: møter med Agnar Mykle, 1994, isbn 82-05-22611-3
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, b. 6: Fra Brekke til Mehren, 1995, isbn 82-02-15476-6
• Sanborn, Torunn Ystaas: Mannsrolle og kvinnesyn hjå Agnar Mykle, 1977, isbn 82-05-09381-4
• Schiødt, Anneus: Saken om den røde rubin. En hvitbok. Gyldendal, 1958. Les hos bokhylla.
• Thon, Jahn: Om Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle, 1997 (Veier til verket), isbn 82-91511-65-9