Begynnelsen av Passio Olavi i det viktigste manuskriptet (Oxford, Corpus Christi MS 209), som ble til i England i 1180-årene. Det har tilhørt cistercienserklosteret Fountains i Yorkshire. Munker fra Fountains grunnla Lysekloster utenfor Bergen i 1146.
© Corpus Christi College, Oxford.
Lisens: CC BY SA 2.0

Passio Olavi er den vanligste betegnelsen på den mest utbredte versjonen av den kirkelige legenden om Olav den hellige, som ble til i Nidaros på 1100-tallet. Teksten er skrevet på latin og er eldre enn de norrøne sagaene om Olav.

Faktaboks

Uttale
pˈassio olˈavi
Etymologi
‘Den hellige Olavs lidelseshistorie og mirakler’
Også kjent som
Passio et miracula beati Olavi

I det viktigste manuskriptet som ble til i England på 1180-årene, er tittelen Passio et miracula beati Olavi, 'Den hellige Olavs lidelse (martyrdom) og mirakler'. Teksten omfatter en levnedsbeskrivelse (vita) og en samling på 49 mirakler. Tekstene i Passio Olavi, som vi kjenner dem nå, ble samlet i Nidaros under erkebiskop Øystein Erlendsson.

Tekst og forfatterskap

Den egentlige Passio er en helgenlegende og er erkebispesetets offisielle skriftstykke om den viktigste norske helgenen. Det er flere versjoner, og her omtales den lengste og eldste versjonen. Den er en enhetlig tekst på fem–seks vanlige trykksider.

Selve Passio begynnes med å fremheve Olav som den som omvendte det høye nord. Resten av Passio følger Olav kronologisk fra dåpen i Rouen i 1013 eller 1014. Hans forsøk på å kristne Norge støtte på sterk motstand, og han reiste i eksil i Russland. Med tiden vendte han tilbake til Norge. Hans fiender samlet seg, og Olav falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1028, som er datoen som oppgis i Passio.

Miracula omfatter i den lange versjonen 49 mirakler fordelt på rundt 40 trykksider, og de eldste er blitt til med god margin før opprettelsen av det norske erkebispedømmet i 1153. To mirakler skal ha skjedd i Olavs egen levetid (nr. 1 og 10). Flere mirakler gjelder helbredelser, blant annet ved St. Olavs skrin. Enkelte mirakler er rapportert inn fra utlandet, for eksempel to fra det norske miljøet i Novgorod.

De siste miraklene, nr. 37–49, følger etter overskriften 'Nordmennenes biskop Øysteins traktat om den hellige Olavs mirakler', den eneste delen av teksten som med sikkerhet er skrevet av Øystein Erlendsson selv. Miraklene er blitt samlet i Nidaros, og det redaksjonelle arbeidet har sannsynligvis foregått ved domkapittelet.

Spredning

Passio Olavi bør ha hatt solid spredning innenfor den norske kirkeprovinsen i middelalderen, men ingen norske tekstvitner finnes med unntak av belegg innen liturgien, som i Breviarium Nidrosiense. Overleveringen faller i sin helhet utenfor Norge. Det viktigste manuskriptet er skrevet i England og har tilhørt cistercienserklosteret Fountains i Yorkshire. På grunnlag av utformingen av skriften (paleografien) kan det dateres til 1180-årene. Det befinner seg nå i Corpus Christi College ved universitetet i Oxford. Et annet tidlig tekstvitne befinner seg i Douai i Nord-Frankrike. En norrøn oversettelse av en del av teksten er tatt opp i Gammelnorsk homiliebok fra rundt 1200. Det er en versjon av lidelseshistorien og tyve mirakler.

Utgaver og oversettelser

Passio Olavi
Passio Olavi er en samling legender om Olav den hellige, antagelig forfattet cirka 1150–1160. Teksten finnes i to versjoner: en lang på norrønt og en kortere versjon på latin. Den latinske har hatt vid utbredelse og er funnet flere steder i Europa.
Passio Olavi
Av .

Passio et miracula beati Olavi ble utgitt i trykk for første gang i 1881 av den engelske filologen Frederick Metcalfe (1815–1885). Utgaven er basert på manuskriptet i Corpus Christi i Oxford. En ny utgave basert på hele det kjente håndskriftsmaterialet i forskjellige redaksjoner ble utgitt av Lenka Jiroušková i 2014. Passio Olavi er oversatt til nynorsk av Eiliv Skard i serien Norrøne Bokverk og til bokmål av Lene Dåvøy (2019).

Olavslegenden i liturgien

Legenden dannet utgangspunkt for det officium som ble brukt ved den kirkelige Olavsfeiringen den 29. juli (olsok), og har i den egenskap vært lest og sunget i hver eneste kirke i Norden frem til reformasjonen. For lesningene ved matutinen ble de fleste steder en forkortet versjon av vitaet brukt. Offisiet er kjent fra Breviarium Nidrosiense og en rekke av de trykte senmiddelalderlige breviarier i Norden. Håndskrevne fragmenter av offisiet finnes fra Norge, Sverige og Finland, hvor pergamentbladene er blitt gjenbrukt som omslag på offentlige regnskaper etter reformasjonen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur i utvalg

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg