Rökstenen
Med Rökstenen fra 800-tallet innledes den svenske litteraturhistorien. Steinen står utenfor Röks kirke i Östergötland i Sverige.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Sara Lidman
Sara Lidman, en tydelig stemme i sekstitallets svenske litteratur. Hennes Rapport från Hanoi (1966) og Gruva (1968) viser tiårets vending mot det dokumentariske og politiske.
Av /Uppsala universitetsbibliotek.
Lisens: CC PDM

Sveriges litteratur omfatter svensk, ålandsk og finlandssvensk litteratur.

Kort oversikt

De eldste nedskrevne kildene på svensk er runeinnskrifter som stammer fra 800-tallet. Selv om det meste ble forfattet på latin i middelalderen finnes en del verdslig litteratur på svensk, særlig kjent er Erikskrönikan fra 1300-tallet. Under reformasjonen og boktrykkerkunstens introduksjon knytter Sverige seg tettere til kulturen i Europa, særlig den franske. Tilknytningen til de andre nordiske landene er likevel tydelige, noe den felles folkevisetradisjonen i Norge og Sverige viser. Med den såkalte «frihetstiden» på 1700-tallet, fulgte en oppblomstring av litteratur, filosofi og vitenskap i landet, med blant andre Carl Michael Bellman, Olof van Dalin og Hedvig Charlotta Nordenflycht.

Romanforfatteren Carl Jonas Love Almqvist er et eksempel på 1800-tallets litterære utvikling på kontinentet, så som i Sverige: Han startet som romantiker, men endte med å bære bud om realismens inntog i romankunsten, representert ved forfattere som Frederika Bremer og Viktor Rydberg.

Danske Georg Brandes hadde stor innflytelse på det moderne gjennombruddet i Sverige, en strømning som påvirket forfattere som August Strindberg og Victoria Benedictsson. Hos disse ses også overgangen til symbolismen og de første spirene til modernismen, selv om den mer journalistiske og essayistisk litterære tradisjonen sto sterkt på starten av 1900-tallet, med forfattere som Elin Wägener og Sven Lidman. Som en tidlig modernist i europeisk og svensk sammenheng, regnes den finlandsvenske Edith Södergran.

Det siste århundret har Sverige hatt en sterk barnelitteraturtradisjon, med navn som Astrid Lindgren og Gunilla Bergström. Arbeiderlitteraturen særmerket seg også i århundret, særlig fra 1930-tallet, da både Ivar Lo-Johansson, Moa Martinson og Jan Fridegård debuterte. Etterkrigstiden i Sverige rommer både eksperimentelle, dokumentære og autofiktive strømninger, spor som fortsatt er synlige i svensk litteratur i dag.

Utdypning

Den eldste skrevne litteratur

Den eldste skrevne litteratur i Sverige er sparsom og av relativt liten betydning; dette skyldes hovedsakelig at landet først omkring 1100 ble innlemmet i middelalderens eneste kulturbærende institusjon, den katolske kirke. Fra førkristen tid stammer imidlertid ca. 2500 runeinnskrifter, som vitner om en tapt myte- og sagnlitteratur. Til de eldste innskriftene hører Sparlösastenen og Rökstenen (begge fra 800-tallet). Det var først og fremst kirkens menn som var opphav til den senere middelalderlitteratur, som omfatter en religiøs og en verdslig gren. Den religiøse litteratur var som oftest forfattet på latin. Til den hører mirakelsamlinger, legendarier og helgenbiografier, tidebønns- og salmedikterne Birger Gregersson, Brynolf Algotsson, Nils Hermansson og andre, samt mystikere som Petrus de Dacia og den hellige Birgitta.

Også den verdslige litteratur – så vel historiske, pedagogiske og rettsvitenskapelige håndbøker som fiksjonsdiktning – baserer seg i høy grad på utenlandske forbilder: traktatet Konungastyrelsen, romanene Konung Alexander (knittelvers) og Namnlös och Valentin (prosa), folkeboken Sju vise mästare og diktet Schacktavelslek. Men man finner også betydelige originalverk, i første rekke de anonyme landskapslovene, nedtegnet på 1200- og 1300-tallet, som i en muntlig fremstillingsform kodifiserte den eldre middelalders rettsregler: Äldre og yngre Västgötalagen, Östgötalagen, Upplandslagen m.fl. Enkelte bylover er også bevart. Av stor verdi er likeledes den anonyme nasjonale historieskrivning på knittelvers med Erikskrönikan (ca. 1320) som sin fremste representant. Hit hører også landskapskrøniker og bispekrøniker. Blant de første rent poetiske verker er de anonyme Eufemiavisene (ridderdiktene Ivan lejonriddaren, Hertig Fredrik av Normandie og Flores och Blanzeflor) og Thomas Simonssons (biskop Thomas) Frihetsvisan (1439). De svenske folkevisene har stort sett samme særtrekk som de norske og danske.

Reformasjonen og humanismen

Olaus Magnus
Olaus Magnus (1490-1557) regnes som Nordens første historiker med bokverket Historien om de nordiske folkene, utgitt på latin i 1555. Tresnitt fra kapitlet om straff for hekseri.
Av /Nordiska museet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Reformasjonen og humanismen, som fikk sin utbredelse takket være innføringen av boktrykkerkunsten 1483, ble dominert av brødreparene Johannes og Olaus Magnus og Olaus og Laurentius Petri. De to første hørte til den katolske leiren og fullførte i landflyktighet historiske og geografiske monumentalverker over nordisk kultur og folkeliv, først og fremst Historia de gentibus septentrionalibus (1555). De to sistnevnte la grunnlaget for den lutherske tros sterke stilling i Sverige gjennom kampskrifter, lærebøker, prekensamlinger, salmer og skuespill, og gjennom sitt ansvar for den første fullstendige bibeloversettelsen (1541).

Den nære kontakt med det kontinentale kulturliv som ble innledet under reformasjonen og stormaktstiden (1611–1718), gav større bredde til svensk vitenskap og litteratur. Beskyttet av statsmaktene ble det grunnlagt høyere læreanstalter, og utenlandske forskere ble kalt til landet. Etter en betydelig innsats på flere fagområder, bl.a. medisin og botanikk, utgav Olof Rudbeck i 1679 Atlantica, en glødende patriotisk beskrivelse av Sveriges påstått heroiske fortid. Under innflytelse av tysk diktning og metrikk fikk lyrikken et oppsving med Lars Wivallius' lovsanger til naturen og friheten, og med pseudonymet Skogekär Bergbos erotiske sonetter, mens den nasjonale dramatikken ble tatt opp av Johannes Messenius. Fremst blant dikterne står den ukjente opphavsmann til Bröllopsbeswärs ihugkommelse og filosofen, språkforskeren og historikeren Georg Stiernhielm med diktet Hercules (utgitt 1658), som på heksameter gav uttrykk for tidens livsappetitt og nyvunne nasjonalfølelse, for dens klassisk-humanistiske ideal og for ønsket om å gi det svenske språk kunstnerisk kvalitet. I Uppsala skrev Urban Hiärne pastoral lyrikk, og så vel Samuel Columbus' og Gunno Dahlstiernas kunstlyrikk som Lars Johanssons (Lucidor) sørgmodige drikkeviser, er eksempler på en overlesset, men praktfull barokkpoesi. Den religiøse lyrikken ble i eposets form dyrket av Haquin Spegel, som salmer av Jesper Swedberg, mens Jacob Freses lett elegiske dikt og Johan Runius' respektløse rim pekte frem mot senere epoker.

Frihetstiden

von Dalin
Olof von Dalin (1708-1763) er den mest framtredende representanten for opplysningstiden i svensk litteratur, det svenske motstykke til Ludvig Holberg. Hans elegante, men enkle stil har hatt avgjørende betydning for utviklingen av svensk prosa.
Av /Nationalmuseum.
Lisens: CC PDM

Frihetstiden (1718–72) førte med seg en ny blomstring innen svensk vitenskap og litteratur. Naturforskerne Emanuel Swedenborg og Carl von Linné nådde europeisk berømmelse. De påvirket også svensk diktning; Swedenborg i mystisk-spekulativ retning, Linné med sin interesse for realistisk beskrivelse som kom til uttrykk i hans reise- og landskapsskildringer.

Opplysningstidens ideal ble forfektet av Olof von Dalin i satiriske dikt og prosastykker, særlig i avisen Then swänska Argus (utgitt anonymt 1732–34), som med sin forenklede stil skulle komme til å innlede en ny epoke i det svenske språks utvikling. Gjennom det litterære selskap Tankebyggarorden, med medlemmer som lyrikerne Hedvig Charlotta Nordenflycht, Gustaf Fredrik Gyllenborg og Gustav Philip Creutz, økte den franske innflytelse på svensk litteratur. Jacob Henrik Mörk og Jacob Wallenberg tok til å dyrke romanen.

Ved overgangen til den gustavianske tidsalder (1772–1809) stod Carl Michael Bellman frem som en nyskaper i verdenslitteraturen med sine bibelparodier og drikkeviser, sine sanger og den impresjonistiske naturpoesien i Fredmans epistlar (1790). Omkring slutten av hundreåret oppstod det rundt Gustav 3 en hoff- og embetsmannskultur, konsentrert til hovedstaden. Kongen føyde Svenska Akademien til rekken av nystiftede lærde samfunn og grunnla en tale- og operascene, alt etter fransk mønster. Opplysningstidens ideer dominerte fremdeles, takket være filosofen Nils von Rosenstein, satirikerne Johan Henric Kellgren og Anna Maria Lenngren og poeten og dramatikeren Carl Gustaf af Leopold, som forfektet dens tanker i avisen Stockholms Posten. Dikteren Johan Gabriel Oxenstierna og kunstteoretikeren Carl August Ehrensvärd representerte en klassisistisk retning. Som tidlige førromantikere fremstod Bengt Lidner, Thomas Thorild og Frans Michael Franzén.

1800-tallet

Et av de store navnene i svensk gullalderlitteratur 1810–30 var Esaias Tegnér, som med Frithiofs saga inntok en plass i verdenslitteraturen. Motivet er hentet fra en fornaldersaga, og Tegnérs hensikt var å gi en skildring av de makter som kjemper i mennesket.

.
Lisens: fri

I de første tiår av 1800-tallet raste en heftig strid mellom den gamle fransk-akademiske skole og den nye romantiske retning. Romantikken fikk sitt hovedsete i Stockholm (Lorenzo Hammarsköld og ukeavisen Polyfem) og i Uppsala. Under ledelse av Per Daniel Amadeus Atterbom samlet det seg en krets unge studenter omkring månedstidsskriftet Phosphoros (1810–13), der den tyske filosofi og de nye diktformene ble presentert for svensk publikum. Atterboms mektige sagaspill Lycksalighetens ö (1824–27) er en syntese av romantikkens livs- og kunstsyn. Den patriotiske historieoppfatningen fikk sitt viktigste uttrykk i Arvid August Afzelius' folkevisesamlinger, i Per Henrik Lings versepos og med Götiska förbundet i Stockholm, der særlig historikeren Erik Gustaf Geijer lyktes i å gi lyrisk uttrykk for sin nasjonalfølelse. I salmeboken fra 1819, der Johan Olof Wallin leverte de viktigste bidragene, fikk den gryende religiøse interesse sin fullendte form.

Utenfor de litterære gruppene stod Erik Johan Stagnelius, av ettertiden betraktet som den fremste av de romantiske lyrikerne, som i melodiske vers og i dramaets form la frem sin erotiske ensomhet og sin lengsel etter det hinsidige. Også de største forfatterpersonlighetene i første halvdel av 1800-tallet – Esaias Tegnér og Carl Jonas Love Almqvist – kom til å stå på siden av de kjempende litterære retningene. Begge begynte sin produksjon i romantikkens og den svermerisk nasjonale idealismes tegn. Men mens gustavianen Tegnér utviklet seg til en talsmann for en syntese av romantikk og klassisisme, bl.a. i romansesyklusen Frithiofs Saga (1820–25), kom Almqvists monumentale verk Törnrosens bok, med den merkelige historiske romanen Drottningens juvelsmycke (1834) som kunstnerisk høydepunkt, til å avsluttes med sensasjonsromaner og tendensnoveller, som bærer bud om realisme og liberalisme.

Den nitide beskrivelse av det borgerlige miljø og den psykologiske analyse ble utdypet av kvinnelige forfattere som Fredrika Bremer, Sophie von Knorring og Emilie Flygare-Carlén. Den nystartede dagspressens og føljetongens popularitet, foruten forfattere som August Blanche o.a., førte til et gjennombrudd for romanen som kunstnerisk form. Tidens poesi holdt seg stort sett i etterdønningene etter romantikken. Ett unntak utgjorde imidlertid den finlandssvenske Johan Ludvig Runeberg, som i sine episke dikt og i det patriotiske Fänrik Ståls sägner (1848, 1860) nådde frem til en særpreget kombinasjon av romantikk og klassisisme. Viktor Rydberg, som nådde høyest som prosaforfatter med idéromanen Den siste athenaren (1859), førte i sin lyrikk liberalismens og den platonske idealismens ideer videre, mens Carl Snoilsky hengav seg til mer sensuelle og eksotiske motiver, samtidig som han i realismens ånd forsøkte å fremstille århundreskiftets politiske motsetninger.

1880- og 1890-årene

Selma Lagerlöf ble verdensberømt med Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige (1906–07). Tegninger av Bertil Lybeck. Dette lesebokeventyret er blitt en av de mest leste og mest utbredte svenske bøker.

.
Lisens: fri

1880- og 1890-årene bød på nye høydepunkter for diktningen. Påvirket av dansk og norsk litteratur og debatt, og under innflytelse av de nye filosofiske og vitenskapelige strømningene, gikk 1880-årenes diktere i gruppen Det unga Sverige til angrep på samfunn og kirke. August Strindbergs roman Röda rummet (1879) gav startsignalet. Den naturalistiske prosa ble den ledende, så vel hos Strindberg som hos Gustaf af Geijerstam, Axel Lundegård, finlandssvenskene Karl August Tavaststjerna og Mikael Lybeck, og kvinnelige forfattere som Ernst Ahlgren (pseudonym for Victoria Maria Benedictsson) og Anne Charlotte Edgren-Leffler. Hos Strindberg liksom hos Ola Hansson, tidens eneste lyriker av format, suppleres samfunnskritikken med analyse av det driftsmessige og irrasjonelle hos mennesket, noe den førstnevnte holder fast ved gjennom kriser og skiftende livssyn fra Inferno (1897) til Ett drömspel (1902) og videre i Kammerspillene (1907).

Carl Gustaf Verner von Heidenstam tok i kampskriftene Renässans (1889) og Pepitas bröllop (1890, sm.m. Oscar Levertin) til orde for en ny, livsgledens litteratur med plass for fantasi, poesi og mystikk. De søkte fra storbyen til hjembygda eller til eksotiske miljøer. Pastisjen og den historiske roman opplevde en gjenfødelse i nasjonalismens tegn. En melodiøs og ytterst kunstferdig lyrikk avløste prosaen som dominerende sjanger. Sentrale skikkelser er Verner von Heidenstam, Gustaf Fröding, Erik Axel Karlfeldt, Oscar Levertin, novellisten Per Hallström og romanforfatteren Selma Lagerlöf, i finlandssvensk litteratur Jacob August Tegengren. Et deterministisk livssyn preger storbydiktere som Hjalmar Söderberg og lyrikeren Bo Bergman, i Finland novelleforfatteren Runar Schildt og lyrikeren Hjalmar Procopé, mens Pelle Molin og Albert Engström følger en villmarksromantisk linje.

1900–40

Ivar Lo-Johansson
Ivar Lo-Johansson var en av flere forfattere med arbeiderbakgrunn som trådte fram på 1920-tallet og som med sine romaner gav arbeiderlitteraturen en særlig sterk stilling i Sverige.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 4.0
Karlavägen
Fire av periodens toneangivende forfattere samlet under et arrangement i 1950:

fr. v. Jan Fridegård, Erik Asklund, Werner Aspenström og Thorsten Jonsson.

Av /Stockholms stadsmuseum.
Lisens: CC BY 2.0

August Strindberg har som få andre svenske forfattere oppnådd verdensberømmelse og påvirket verdenslitteraturen. Sitt internasjonale ry vant han nesten utelukkende gjennom sitt dramatiske forfatterskap. Portrett av Richard Bergh, 1903. Familjen Bonniers Porträttgalleri, Stockholm.

.
Lisens: fri

I årene etter 1910 trådte igjen en samfunnsorientert, livsbejaende og realistisk prosa i forgrunnen. Det skjedde gjennom journalistisk skolerte skribenter som Sigfrid Siwertz, kvinneskildreren Elin Wägner, samfunnsanalytikeren Gustaf Hellström, symbolisten og religionsforkynneren Sven Lidman og Ludvig Nordström. Periodens fremste prosaist, Hjalmar Bergman, avviker fra sine samtidige ved et bittert livssyn og en dyptloddende, karikaturaktig menneskeskildring. Arbeiderdiktningen får samtidig sine første representanter med Martin Koch, Gustav Hedenvind-Eriksson og Dan Andersson. Til de mest betydelige lyrikerne hører Bertil Malmberg, den skånske idyllikeren Anders Österling, storbyforfatteren og hverdagsrealisten Erik Lindorm, den sosialistisk engasjerte Erik Axel Blomberg og de lyriske humanistene Sten Selander, Gunnar Mascoll Silfverstolpe og Karl Asplund. Den «religiøse ateisten» Pär Lagerkvist gir uttrykk for en annen tidsfølelse i diktsamlingen Ångest (1916) og i ekspresjonistiske dramaer. Vilhelm Ekelund står frem som periodens fremste lyriker, men beveger seg fra impresjonistisk symbolisme gjennom klassisistisk streng poesi til personlig pregete prosaformer.

Mellomkrigstidens prosa domineres på den ene siden av en rekke psykologisk orienterte, kynisk avslørende beskrivelser av borgerskapets og de høyere klassers livsform (Olle Hedberg, Arvid Brenner, Agnes von Krusenstjerna), på den annen side av en ny bølge arbeiderforfattere med erfaringer fra småbruk, fra herregårdenes skyggeside og fra fabrikkgulvet (Vilhelm Moberg, Moa Martinson, Jan Fridegård, Ivar Lo-Johansson). I det akademiske Lund dyrket på samme tid en gruppe forfattere med Frans Gunnar Bengtsson og Fritiof Nilsson Piraten i spissen en kresen, humoristisk fortellerkunst. På finsk grunn hadde Arvid Mörne ved århundreskiftet vist seg som den ledende lyriker. Hans tradisjonelle dikt fikk nå konkurranse av en modernistisk poesi med navn som Edith Södergran, Elmer Diktonius, Gunnar Björling, Henry Parland og Rabbe Enckell.

Etter den umåtelig populære Frida-diktningen viste Birger Sjöberg i den skjellsettende diktsamlingen Kriser og Kransar (1926) angsten under den idylliske overflaten, og snart kom et gjennombrudd for avantgarde-lyrikken i Sverige med dikterne omkring den venstresosialistiske akademikerorganisasjonen Clarté (Karin Boye, Arnold Ljungdal m.fl.) og med gruppen «Fem unga», med Harry Martinson og Artur Lundkvist som de ledende. I samlinger der bildet er det bærende element innfører den førstnevnte fremmede og fremtidige miljøer (romfarts-eposet Aniara, 1956), den andre storbyens brusende liv, som motiver i svensk lyrikk. Med franskinspirert surrealistisk poesi, lavmælt naturlyrikk, begrepsanalyse, nonsenslyrikk, hymner og påkallelser står Gunnar Ekelöf som den dominerende skikkelse i århundrets svenske poesi. En mer tradisjonell, klassisk lyrikk skrives av akademikerne Johannes Edfelt og Hjalmar Gullberg og av bohemen Nils Ferlin, i Finland av Bertel Gripenberg, i sin senere diktning mottar de likevel – liksom også Bertil Malmberg – inntrykk fra modernismen.

1940- og 1950-årene

Astrid Lindgren
Astrid Lindgren er den store fornyer av 1900-tallets barnelitteratur. Hennes bøker er oversatt til mer enn 60 språk.
Av /Stockholms stadsmuseum.
Lisens: CC BY 4.0

Nazismens oppmarsj medførte i første omgang en modernistisk retrett i takt med at litteraturens tradisjonelle former og funksjoner ble viktige, man snakker om en «beredskapsdiktning». Men samtidig satte den annen verdenskrig verdispørsmålet og de eksistensielle valg på spissen. Erik Lindegren skrev 1942 mannen utan väg, 40 «sönderbrutna» sonetter i surrealistisk billedspråk, først 1946 var tiden moden for en utgivelse på et kommersielt forlag. En helt annen diktertype enn den lidenskapelige Lindegren er ironikeren Karl Vennberg, den andre av 1940-årenes fremste lyrikere. Under betydelig motstand (den såkalte uforståelighetsdebatten) kjemper de sammen med bl.a. Werner Aspenström, Sven Alfons, Ragnar Thoursie, Ruth Hilarp og Elsa Grave frem modernismens seier sent i 1940-årene. I det følgende tiåret utvikles denne skrivemåten i særegne retninger av Lars Forssell, Tomas Tranströmer og de kristne dikterne Bo Setterlind og Östen Sjöstrand. Tradisjonsbevissthet og formelt mesterskap preger en krets poeter med utgangspunkt i universitetsbyen Lund, og med Göran Printz-Påhlson og Majken Johansson som fremste navn.

En konsekvent modernisme viser seg i prosaen i Gösta Oswalds labyrintiske, allusjonstette fortellinger og i Stig Dagermans romaner om angst og skyld, så som Ormen (1945). En særegen antinaturalistisk estetikk praktiseres av Lars Ahlin, mens idédikterne Sivar Arnér og Lars Gyllensten og den mangesidige Lars Gustafsson prøver ut ulike holdninger til tilværelsen. Artur Lundkvist dyrker i 1950-årene en lyrisk kortprosa, mens katolikken Birgitta Trotzig gir symbolmettede bilder av menneskets utsatthet. I Sven Fagerbergs Höknatt (1957) forenes Carl Gustav Jungs psykologi og zenbuddhisme i en prosaform med tilknytning til James Joyce. Parallelt med eksperimentene videreføres den realistiske fortellertradisjonen med Vilhelm Mobergs store epos om utvandringen til Amerika, med Ivar Lo-Johanssons selvbiografiske verk og hos en ny generasjon hjemstavnsdiktere, fra Sara Lidmans Norrland til Per Anders Fogelströms Stockholm.

Med Astrids Lindgrens forfatterskap, som for alvor skøt fart med Pippi Långstrump fra 1945, innledes den moderne barnelitterære tradisjonen som kom til å stå sterkt på 1900-tallet i Sverige. I motsetning til den tidlige barnelitteraturen, som besto av didaktiske fabler og eventyr, begynte litteraturen på denne tiden å ta barnets side, ofte mot de voksne. Sentrale svenske barneboksforfattere er Lennart Hellsing, Tove Jansson, Jan Lööf og Albert Åbergs «mor», Gunilla Bergström.

1960-tallet

Etter 1960 skjer det en radikal endring i synet på litteratur og i litteraturen selv, og 1965 er «strömkantringens år», argumenterte kritikeren Karl Olof Lagerlöf i antologien Strömkantringens år och andra essaër om den nya litteraturen (1975). Forfatterne ble avkrevd samfunnsengasjement, Göran Palm og Folke Isaksson og mange med dem forlot lyrikken, mens Göran Sonnevi skrev om det vanskelige, men nødvendige i å ta stilling. Etter Jan Myrdals Rapport från en kinesisk by (1963) ble rapportbøker og dokumentarromaner de tidstypiske prosaformer.

Oppmerksomheten ble først rettet mot uretten i den tredje verden, senere mot svakheter i hjemlandet. Per Wästberg, Sven Lindqvist og Sara Lidman gav opprørende rapporter fra Afrika og Asia (Vietnam). En «nyenkel» lyriker som Sonja Åkesson gav bilder fra kvinnenes hverdag, mens Lars Görling, Per Gunnar Evander og Kerstin Ekman i sine romaner pekte på individets trengte situasjon i velstandssamfunnet. I dokumentariske romaner undersøkte Per Olof Sundman og Per Olov Enquist forutsetningene for å nå sann kunnskap om virkeligheten, mens Per Christian Jersild og Sven Delblanc anvender grotesken til å kritisere samfunn og mentalitet, en linje som i 1970-årene følges av Lars Ardelius, Hans Granlid og Staffan Seeberg. Kvinnens situasjon og særegenhet undersøkes av bl.a. Gun-Britt Sundström og Inger Alfvén.

Samtidig står eksperimentet sterkt under 1960-tallet, sentrert rundt Fylkingen i Stockholm, og i tidsskrifter som Rondo og Gorilla. Forfattere som Torsten Ekbom og norsk-svenske Öyvind Fahlström utfordrer grensene mellom samfunnet og poesien, romanens og kunsten.

1970-90

Den tradisjonelt fortellende romanen vendte tilbake på 1970-tallet som historiske kollektivromaner med skildringer av lokalsamfunn i omforming fra gammelt til nytt, slik Sven Delblancs fire romaner fra Sörmland i 1930-årene (1970–76), Kerstin Ekmans om Katrineholm, Sara Lidmans om Västerbotten. For noen gikk utviklingen i retning av en halvt privat, halvt dokumentær romanform, så som Delblancs romanserie om sin egen slekt påbegynt 1981. Sosiale og psykologiske problemer behandles også av Per Gunnar Evander, Lars Andersson og Göran Tunström.

Den samfunnsorienterte litteraturen hadde i 1970-årene gått hånd i hånd med en budskapsorientert litteraturkritikk. Omkring 1980 skjedde en ny «strömkantring», denne gang i retning av interesse for formens betydning. Litteraturen ble nå først og fremst betraktet som utforskning av språk og språklige modeller og man snakket om skrift-tematiserende diktning. Modernismen i litteraturen forbindes med den samfunnsmessige moderniseringen, et prosjekt basert på utviklingsoptimisme og tiltro til rasjonaliteten. I den postmoderne litteraturen underkastes så vel fornuften og språket, som subjekt og historien en radikal kritikk.

Med sin nådeløse fremstilling av individer og familier på grensen til oppløsning og undergang kan de siste tiårenes fremste svenske dramatiker, Lars Norén, sies å være tidstypisk, men generasjonsdikteren fremfor noen er Stig Larsson, som arbeider med klisjeer og sosiale sjablonger snarere enn med «levende» mennesker. Den allmenne skepsis forhindrer ikke en viss utradisjonell interesse for det religiøse, f.eks. hos Torgny Lindgren. Innenfor lyrikken er det kvinnelige stemmer som påkaller størst oppmerksomhet, og det over et bredt register – fra Kristina Lugns hverdagsrealisme, over Katarina Frostensons sensible undersøkelse av ords og følelsers nyanser til Eva Ströms og Ann Jäderlunds utsøkte musikalske billeddiktning.

Fra 1980-årene og fremover er det fremdeles prosaister som P. O. Enquist, Sven Delblanc, Sara Lidman, Torgny Lindgren, Göran Tunström og Kerstin Ekman som er de mest fremtredende, ofte med radikalt nye bøker som eksperimenterer med romanformen – f.eks. Ekmans Händelser vid vatten eller Tunströms hovedverk Juloratoriet. Lindgrens «berättelser» utgjør nesten en egen undergruppe av novellesjangeren. Göran Sonnevis monumentale diktsamling Oceanen er et høydepunkt i et langt forfatterskap, slik Lars Norén også rundt år 2000 er en svært aktuell og produktiv dramaforfatter.

Etter 2000

Mens en ny form for minimalisme hadde en oppblomstring i 1990-årene, preges 2000-tallets prosa av stilistisk mangfold. Historisk og biografisk forankrede romaner har på mange måter etablert seg som årtiets viktigste representanter for den tradisjonelle fortellingen, med bøker fra etablerte forfattere som Per Olov Enquist, Stewe Claeson, Jan Guillou og Agneta Pleijel. Det biografiske elementet ses også hos flere yngre forfattere som står i en annen litteraturtradisjon, ofte referert til som eksofiksjon, som i Sara Stridsbergs Happy Sally og Drömfakulteten, men også hos Åsa Linderborg og Malte Persson. Prosaen er fremdeles sterkt påvirket av modernisme og postmodernisme, med eksperimentell og ofte leken bruk av stilistiske virkemidler som hos Lotta Lotass' Skymning: gryning, Monika Fagerholms Den amerikanske flickan og i Jonas Hassen Khemiris Montecore: en unik tiger.

De viktigste skillene i den svenske 2000-tallslitteraturen oppstod med fremveksten av det som kan beskrives som et nytt og parallelt litterært kretsløp. Litteraturvitenskapsfagets sterke posisjon på universitetene, skriveskoler, nye distribusjonsformer og -kanaler som nettidsskrift, blogger, forfatterkollektiv og småforlag har til en viss grad endret forholdet mellom forfatterne og det tradisjonelle systemet bestående av etablerte forlag, dagspresse og bokhandlere. Poesitidsskriftet OEI ble startet i 1999, og den store OEI-debatten i 2007 startet etter påstander i avisen Expressen om at tidsskriftet var en «intolerant maktbase» og dyrket «språkmaterialisme». Poesien, som var blitt stadig mer marginalisert i de tradisjonelle forlagene, fremstod i årtiet som en fornyet sjanger med bidrag fra poeter som Mara Lee, Åsa Maria Kraft og Kristian Lundberg. Mange av representantene fra de nye litteraturmiljøene innehar flere posisjoner, som kritikere, forfattere, oversettere, journalister og forleggere. Nye former for markedsføring og økte forventninger til forfatterne om synlighet i det offentlige rom, synes for øvrig å påvirke litteraturen i begge leire.

Krim

I 1970-årene hadde forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöö stor suksess med en kriminalromanserie i 10 bind, og det har vært sterk vekst og utvikling innenfor svensk krim- og spenningslitteratur etter det. Størst suksess, også internasjonalt, har Henning Mankell og Stieg Larsson hatt, men også Håkan Nesser står sterkt som forfatter av kriminalromaner og «vanlige» romaner. Liza Marklund skriver realistiske kriminalromaner med et skarpt og samfunnskritisk blikk, mens den juristutdannede Åsa Larsson har hatt stor suksess på 2000-tallet med sin serie fra politimiljøet i Kiruna. Jan Guillou er kjent for sine thrillere og andre typer underholdende spenningsromaner.

Essaysjangeren

Ettersom svensk litteratur i stadig høyere grad har søkt impulser utenlands, har også essayistikken og litteraturkritikken vært tvunget til å utvide sitt perspektiv. I første halvdel av 1900-tallet var Bergson-eleven John Landquist, de konservative Fredrik Böök og Torsten Fogelqvist, den impresjonistiske Olle Holmberg, den sosialistisk orienterte Victor Svanberg og klassikeren Ivar Harrie blant de viktigste. Klara Johanson og Margit Abenius trådte frem som kvinnelige kritikere av format. En viktig formidler av utenlandsk litteratur og av litterære impulser har vært Artur Lundkvist, mens Gunnar Brandell og Bengt Holmqvist har forenet overblikk med analytisk evne. Fra midten av 1970-årene har en internasjonal, særlig fransk orientert kritikk hatt sin teoretiske samlingsplass i tidsskriftet Kris, med Horace Engdahl som ledende personlighet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lönnroth, Lars & Sven Delblanc, red.: Den svenska litteraturen, 1993.
  • Olsson, Bernt & Ingemar Algulin: Litteraturens historia i Sverige, 4. uppl., 1995
  • Ørum, Tania et al, red: Cultural History of the Avant Garde in the Nordic Countries, vol I-III, 2012, 2019, 2018, 2016.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg