Faktaboks

Margarete Bonnevie
Margarete Ottilie Bonnevie, født Skattebøl
Født
13. desember 1884, Nes, Hallingdal
Død
28. mars 1970, Oslo
Virke
Forfatter og kvinnesaksforkjemper
Familie

Foreldre: Overretssakfører, senere høyesterettsassessor Ole Larsen Skattebøl (1844–1929; se NBL1, bd. 13) og Karen Christine Poppe Rømcke (1854–1932).

Gift 1913 med høyesterettsadvokat, senere høyesterettsdommer Thomas Bonnevie (12.9.1879–19.5.1960), sønn av skoledirektør, statsråd Jacob Aall Bonnevie (1838–1904) og Susanne Bryn (1848–1927).

Margarete Bonnevie (utsnitt)
Av /Norsk Folkemuseum.

Margarete Bonnevie

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Margarete Bonnevie var en norsk forfatter, politiker og kvinnesaksforkjemper. Hun var utdannet fransk translatør og arbeidet i 1906–1913 som fransk korrespondent i Norsk Hydro. Gjennom sitt forfatterskap og som leder i Norsk Kvinnesaksforening i 1936–1946 bidro hun sterkt til å vekke nytt liv i kvinnesaksbevegelsen. Hun gikk tidlig inn for reformer som lettet mødrenes stilling, som barnehager, daghjem og adgang til deltidsarbeid, og for endring av lønnssystemet lik lønn for begge kjønn og forsørgertillegg etter barnetall, betalt av lønningsmassen. I 1956 var hun med på stiftelsen av Human-Etisk Forbund, og satt i styret frem til 1958.

Ungdomstid og ekteskap

Som ung pike flyttet Margarete med familien til Kristiania. Hun ville ta eksamen artium, men fikk ikke lov av faren – han mente dette var unødvendig for en ung pike. I stedet tok hun middelskole-eksamen og fikk to års opphold i Frankrike. I 1908 ble hun edsvoren translatør i fransk. Først i 1942 fikk hun eksamen artium som privatist, 58 år gammel.

Fra 1908 til 1913 var Bonnevie fransk korrespondent i Norsk Hydro. Da sluttet hun og giftet seg med Thomas Bonnevie, som var høyesterettsadvokat og senere høyesterettsdommer. De fikk barna Grete Bonnevie (Høyer) og Ola Bonnevie. Margarete Bonnevie ble formann for «Læseforeningen for kvinder» i Kristiania fra 1920 til 1924. I 1925 begynte hun også å skrive artikler i norske aviser, og ble mer interessert i politikk.

Gifte kvinners rett til arbeid

Margrete Bonnevie

Margarete Bonnevie ble leder av Norsk kvinnesaksforening i 1936. Hennes bok Ekteskap og arbeide, som kom ut i 1932 fikk stor betydning for kvinnebevegelsens kamp for kvinners rett til arbeid.

Av /Norsk folkemuseum.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Etter 1922 var det vanskelige tider i Norge. Lønningene sank og mange ble arbeidsløse. I 1928 vedtok Oslo kommune at gift kvinner ikke skulle ansettes som funksjonærer. De ble forsørget, og skulle derfor ikke ta arbeidet fra andre. Arbeiderpartiet hadde flertall i Oslo kommune, og formannskapet gikk inn for dette vedtaket. Snart var diskusjonen i gang i andre kommuner også.

Bonnevie var sterkt imot formannskapets vedtak. Mange familier var fattige og fikk ikke dekket utgiftene sine uten at mor skaffet seg et levebrød. Andre hadde tatt en utdanning og måtte få bruke de kunnskapene og ferdighetene de hadde skaffet seg. Det kunne også bli svært dyrt. Bonnevie skrev da en artikkel i Dagbladet den 29.08.1928 med tittelen «Retten til arbeid». Artikkelen var et forsvar for gifte kvinner som ble sagt opp fra arbeidet sitt. Først i 1936–1937 ble forbudet mot gifte kvinner i arbeidslivet opphevet av LO og Arbeiderpartiet. Enkelte offentlige instanser fortsatte likevel med sine forbud til 1939.

Ekteskap og arbeide

Interessen for Kvinnesaksforeningen ble stadig mindre i løpet av 1920-årene. I 1930 var bare 80–90 passive medlemmer tilbake. I 1932 kom så Bonnevie ut med boka Ekteskap og arbeide. Hun sluttet seg til filosofene John Stuart Mill og Harriet Taylor, som hevdet at når kvinner og menn hadde så ulike egenskaper, var det fordi kvinnene ble undertrykt og ikke fikk utvikle sine evner fritt. Selv hevdet Bonnevie at først når alle stengsler ble fjernet, ville mannssamfunnet bli et menneskesamfunn.

Journalisten Halldis Stenhamar fastslo i Dagbladet at denne boka var de unge kvinnenes ABC, og dermed til deres frigjøring. Andre forsvarte mors- og husmor-rollen fullt ut. Kvinnesaksbevegelsen måtte komme i gang med et nytt innhold og nye måter å arbeide på, hevdet Bonnevie. Mødre var uunnværlige – men det å være husmor og mor måtte ikke sluke alle krefter. Kvinner og menn skulle styre sammen og fordele arbeidet.

Bonnevie foreslo 6 måneders svangerskapspermisjon, halvdagsposter i arbeidet og kollektivt barnepass. Bonnevie var også imot straff for abort, det vil si mot §245. Alt dette var nytt og kontroversielt, og ble energisk motarbeidet av Norges Husmorforbund.

Nå kom en storm av anmeldelser, foredrag og debatter. Boka ble utgitt på svensk, og ble lest og diskutert også i de andre nordiske landene.

Forslag om likelønn

I 1935 kom Bonnevies neste bok, Familiekrisen og botemidler mot den, ut. Her diskuterte hun nazistenes holdning til kvinner, som hun tok sterk avstand fra. Hun var også negativt innstilt til sosialistene, som hun mente forsømte kvinner når det gjaldt arbeid og økonomi.

Året før ble Bonnevie utpekt som medlem av den statlige Barnetrygdkomitéen. Hennes plan å innføre en lønnsreform for kjønnene. Dette innebar at arbeiderne skulle ha en grunnlønn som var lik for kvinner og menn, enten de var gift eller ugift. Dette var ikke et godt utgangspunkt for samarbeide med arbeiderpartikvinnene, og hun fikk nesten ingen støtte. Innstillingen fra Barnetrygdkomiteen kom først i 1937, og var stikk i strid med Bonnevies forslag. Alle andre medlemmer i komitéen gikk inn for å betale en universell trygd direkte til mor for familier med mer enn ett barn.

Omveltning i Norsk Kvinnesaksforening (NKF)

Stortingsgata 30
Fra kontorene i Stortingsgata 30 der Norsk Kvinnesaksforening holdt til sammen med Yrkeskvinners Klubb og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF). Foto er tatt i 1937, i august 1940 ble kontorene stengt av Gestapo.
Av /Oslo museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

I september 1934 feiret Norsk Kvinnesaksforening sitt 50-årsjubileum. Foreningen hadde ikke vanlige møter, men det var generalforsamling hvert år. Formann var Kitty Bugge, som hadde sittet i styret siden 1920. Nå hadde Bonnevie meldt seg inn. Hun sto frem og holdt tale for 50-årsjubileet. Her hevdet hun at Norsk Kvinnesaksforening hadde «kjørt for sakte fart» i mange år, og at foreningen måtte få en slutt på dette.

Året etter – i 1935 – møtte 75 kvinner frem på årsmøtet. De var inspirert av 50-årsjubileet året før, og var innstilt på at noe skulle skje. De fleste var yrkeskvinner, både gifte og ugifte, som var i opposisjon til den tradisjonelle kvinnesaksforeningen hvor Kitty Bugge hadde ledelsen.

På årsmøtet i Norsk Kvinnesaksforening i 1936 ble så Bonnevie ny formann, og i mai sendte foreningen ut et opprop til pressen landet rundt. En ny formålsparagraf ble innført, med likestilling som hovedmål. Vekten lå på retten til lønnet arbeid, og lik lønn for kvinner og menn med likeverdig arbeid. Alle kvinner og menn som sluttet seg til foreningens formål kunne bli medlem. «Et salt vær feiet gjennom lokalet»» var Dagbladets kommentar, med tilføyelsen «som en lavine.» I de nærmeste årene ble medlemstallet firedoblet.

I 1937 sluttet Norsk Kvinnesaksforening seg til International Alliance of Women. Det var et stort sprang forover for norske kvinner, som nå ble kjent med likesinnede fra mange land. Bonnevie var dette året med på en stor kongress i København. Her ble hun valgt til å å sitte i alliansens styre fra 1939 til 1949, men ble brutalt avbrutt av okkupasjonen i 1940.

Andre verdenskrig

Den 9. april 1940 ble Norge overfalt av Wehrmacht – væpnede tyske styrker. På denne tiden hadde Norsk Kvinnesaksforening flyttet inn i Torstedgården i Stortingsgata 30, et topp moderne bygg, hvor de delte lokaler med Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Yrkeskvinners klubb (YKK). Foreningene hadde ikke noe samarbeid, men alle hadde en anti-nazistisk holdning og en sterk motstand mot norske nazister. Bonnevie lå i en hissig pressedebatt med Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon.

Grytidlig om morgenen den 16. august gikk tysk sikkerhetspoliti til aksjon mot Norges Kommunistiske parti (NKP). Samme dag ble de tre kvinneorganisasjonene i Stortingsgata utsatt for razzia. Gestapo brøytet seg vei, lederne for de tre foreningene fikk beskjed om å møte opp på kontoret. Det var full ransaking, og alt materiell Gestapo fant ble beslaglagt og fjernet. Bonnevie fikk tre timer på seg til å skrive foreningens historie – på tysk, mens hun ble voktet av en soldat. Norsk Kvinnesaksforening mistet en stor del av sitt arkiv, blant annet de svært verdifulle styreprotokollene fra 1884 til 1938. NKF og YKK fikk fortsette en viss virksomhet. IKFF ble oppløst etter pålegg fra myndighetene. Flere ble arrestert og satt på Grini eller sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Fred i landet

Møte
Bonnevie (nummer to fra venstre på første rad) på møte i Norsk Kvinnesaksforening 14. juni 1948 i Oslo. I første rekke fra venstre: Psykolog Inki Steen, Bonnevie, dr. Ellen Gleditsch og sosialminister Aaslaug Aasland.
Møte
SCANPIX.

Konge og regjering kom tilbake fra England den 7. juni 1945. Fire dager etterpå oppfordret Bonnevie regjeringen til å ta kvinner inn i den regjeringen som nå skulle dannes. Mange hadde gjort en stor innsats under krigen, med livet på spill. De ble likevel ikke tatt alvorlig. Bare en kvinne ble tatt inn i regjeringen – Kirsten Hansteen.

Årsmøtet i 1945 var det første medlemsmøtet i NKF etter krigen. Antallet medlemmer økte med 35 prosent denne høsten, og det var unge kvinner som meldte seg inn. I 1946 ble ble Norsk Kvinnesaksforening omdannet til et landsforbund, mens Oslo Kvinnesaksforening ble en egen krets. Bonnevie hadde motsatt seg dette, men nå skjedde det uten konflikter. I 1946 var åtte kvinnesaksforeninger blitt en del av Norsk Kvinnesaksforening.

Mot slutten

Den 28. mars 1970 døde Bonnevie, 85 år gammel. Hun hadde lest, skrevet og forsket hele sitt voksne liv. Den svenske forfatteren og debattanten Eva Moberg betraktet henne som en ideskaper og et forbilde – «hon var en av Nordens ledande kvinnesakskvinnor, kanskje den fremsta.» Det spilte ingen rolle om Bonnevies bøker begynte å bli gamle, hevdet Moberg. De lå uansett minst 50 år forut for sin tid.

Da det nærmet seg siste reis, opprettet Bonnevie et testamente tilegnet Universitetsbiblioteket i Oslo. Dette besto av bøker hun hadde lest og likt, og av bøker og artikler hun selv hadde skrevet. Disse lå på mange kvinners nattbord, ble lest om og om igjen og diskutert i mange lesesirkler.

Mest leste utgivelser

  • Ord som lever (1928)
  • Ekteskap og arbeide (1932)
  • Familiekrisen og botemidler mot den (1935)
  • Patriarkatets siste skanse (1948)
  • Fra mannssamfunn til menneskesamfunn (1955)
  • Fra likestilling til undertrykkelse (1965)

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Margarete Bonnevie
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392072717

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg