Interstellart stoff er elektroner, atomer og molekyler (interstellar gass) og faste, små partikler (interstellart støv) som finnes i rommet mellom stjernene. Mellom fem og ti prosent av materien i Melkeveien er interstellart stoff. Stoffet, som hovedsakelig er samlet i Melkeveiens spiralarmer, er ujevnt fordelt og viser sterke lokale konsentrasjoner som direkte kan observeres som mørke og lyse stjernetåker.

Faktaboks

Uttale
ˈinterstellart stoff
Etymologi
av inter- og stella

Stjerner oppstår fra interstellart stoff som kollapser. På den annen side taper mange stjerner betydelige stoffmengder ved utstrømning og ved eksplosjoner i løpet av sine liv.

Den interstellare gassen

Den interstellare gassen omfatter ca. 99 % av det interstellare stoffet, fører til dannelsen av skarpe absorpsjonslinjer fra kalsium, natrium med flere i lysspektrene av varme stjerner (interstellare linjer). Linjene er ofte oppsplittet, noe som viser at gassen er samlet i skyer som beveger seg med forskjellig hastighet.

Omkring meget hete stjerner vil hydrogenet, som utgjør hovedmengden av gassen, være helt ionisert (II-området), og man kan observere svake emisjonslinjer fra hydrogen. Disse dannes når hydrogenionene (protonene) fanger inn elektroner. Utenfor er gassen nøytral (I-området), men de fysiske forholdene er slik at atomene ikke frembringer linjer i det optiske spektralområdet. I radioområdet er det derimot påvist flere emisjonslinjer. Særlig viktig er en spektrallinje på 21 cm bølgelengde, og studiet av denne gjør det mulig å kartlegge spiralarmene i galaksen.

I 1968 påviste Charles Hard Townes og medarbeidere det første fleratomære molekylet i verdensrommet, ammoniakk (NH3). Siden den gang har radioastronomer påvist mer enn 100 kompliserte interstellare molekyler, blant disse maursyre og alkohol. Noen av dem er viktige byggesteiner for biologiske molekyler.

Det interstellare støvet

Det interstellare støvet er konsentrert mot Melkeveiens hovedplan. Sjiktets tykkelse er ca. 650 lysår (200 parsec), og det finnes gjennomsnittlig ett støvfnugg per million m3. Lyset fra stjerner som skinner gjennom støvet blir svekket. Denne effekten vanskeliggjør alle fotometriske målinger, og før man ble klar over mengden og virkningen av støvet (ca. 1930), ble blant annet resultater av stjernetellinger galt tolket. Melkeveiens dimensjoner ble undervurdert, og man mente Solen befant seg i systemets sentrum.

Stjernelyset som passerer støvet blir ikke bare svekket, men også rødfarget. Absorpsjonen er altså sterkere i det blå enn i det røde spektralområdet. Denne effekten kan brukes til å bestemme partiklenes størrelse og kjemiske sammensetning. De har diametere omkring 10–5 cm og består sannsynligvis av frosne gasser, med kjerner av metall, silikater eller grafitt. Man observerer også en svak polarisasjon av stjernelyset. Dette kan forklares ved at partiklene er avlange, og at det interstellare rommet er gjennomtrengt av et svakt magnetfelt (10–5–10–6 gauss).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg