Navigasjonssatellitter er satellitter som gjør det mulig for brukerne å bestemme sin posisjon, hastighet og tid på eller over jordas overflate. Ytelsene avhenger av hvor sofistikert mottakerutstyret er, samt hvor og hvordan det brukes. Posisjonsnøyaktighetene ligger i området fra noen få millimeter til flere titalls meter.
Faktaboks
- Uttale
- navigasjˈonssatellitter
Navigasjonssatellittene hadde til å begynne med utelukkende en militær funksjon. Den amerikanske marinens NNSS (Navy Navigation Satellite System, også kalt Transit) var det første satellittnavigasjonssystemet, og ble tatt i bruk 1964. Transit bidro til tilnærmet global dekning, men posisjon kunne bare beregnes hver gang en satellitt passerte. Tid mellom posisjonsberegninger varierte mellom cirka 30 minutter til tre timer, avhengig av breddegrad. Siden den gang har det vært en enorm utvikling med stadig bedre ytelser, mindre og billigere utstyr, kontinuerlig posisjonering, samt fri sivil tilgjengelighet.
Moderne satellittnavigasjon skjer ved at satellitten kringkaster et signal som brukes for å bestemme avstand til satellitten. Signalet inneholder også satellittens banedata og meget nøyaktig angivelse av tiden det ble sendt. I satellittsystemet brukes atomur for å opprettholde en felles, nøyaktig tidsreferanse for alle satellittene. Mottakeren, ofte ikke større enn en mobiltelefon (de fleste smarttelefoner har nå innbygget mottakerutstyr), sammenlikner tid for sendt signal med tid for mottak, slik at tiden radiosignalet har brukt kan finnes, og dermed avstanden til satellitten beregnes. Flere målinger blir gjort samtidig ved hjelp av andre satellitter, og dermed kan mottakerens posisjon beregnes. Se omtalen av de enkelte systemer for detaljer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.