Allerede på 1940 tallet så man behovet for å se bilder av skyer og værsystemer, og i 1946 ble de første bildene av skyer tatt fra kamera som ble skutt opp med raketter. 17. februar 1959 ble første værsatellitt, Vanguard 2 skutt opp. Denne satellitten hadde feil rotasjonsakse, så det kom aldri nevneverdig med brukbare data fra Vanguard. Den første satellitten som gjorde meteorologiske målinger var Explorer 7, som ble skutt opp 13. oktober 1959. Dette var imidlertid ikke en satellitt med hovedformål å gi meteorologiske målinger. Første fungerende satellitt med formål å gi meteorologiske målinger var TIROS-1 som ble skutt opp av NASA 1. april 1960. TIROS-1 var operativ i 77 dager, men med TIROS-1 var det bevist at man kunne få nyttig informasjon fra meteorologiske satellittmålinger. I 1964 startet satellittprogramet NIMBUS. I 1965 kom første polarbanesatellitt, TIROS-9, og i 1966 ble første geostasjonære værsatellitt skutt opp. Første Russiske værsatellitt kom i 1969. Første Europeiske værsatellitt var Meteosat-1 i 1977.
Det har etter dette vært en rivende utvikling i nye satellitter og instrumenter som disse bærer med seg. Første generasjon med NIMBUS (USA) satellitter ble skutt opp fra 1965 (NIMBUS 1) til 1978 (NIMBUS 7). NIMBUS-7 leverte data fram til 1994. NOAA skjøt opp sin første polarbanesatellitt, NOAA-1 11. desember 1970. I 1975 ble den geostasjonære satellitten GOES-1 skutt opp. Både NOAA og GOES programmene går fortsatt med siste NOAA-20 fra 2017 og GOES-17 fra 2018. Instrumenteringen ombord på satellittene har hele tiden blitt bedre slik at man i tillegg til skarpere bilder i dag også kan overvåke for eksempel ulike gasser i atmosfæren og vulkansk aske. I Europa har EUMETSAT sendt opp 11 geostasjonære satellitter siden Meteosat-1 ble skutt opp i 1977. Meteosat-1 tom 7 var første generasjons geostasjonære værsatellitter, og er nå tatt ut av drift. Meteosat-8( fra 2002) til 11 (fra 2015) er andre generasjons Meteosat som fortsatt flyr og leverer målinger. Geostasjonære satellitter er plassert over ekvator, og Meteosat- 11 har posisjon over 0º- meridianen. De andre Meteosatene er plassert på 9.5⁰ øst, 3.5⁰ øst og over det indiske hav. Av polarbanesatellitter har EUMETSAT Metop- A, -B og -C. Disse har flydd siden 2006, 2012 og 2018, og flyr fortsatt. Sentinel 3 -a og b (EUMETSAT og ESA) ble skutt opp i henholdsvis 2016 og 2018. Disse brukes til observasjoner av havoverflate og sjøis. Jason overvåker også havområdene, og er spesielt innrettet mot klimaformål. Jason-3 flyr nå, mens Jason-2 gikk ut av drift i 2019.
Også andre land, for eksempel Kina og Japan, har operasjonelle værsatellitter i drift. Kina har sitt FengYun program der FengYun-2a/b/c/d/e/f/g/h og FengYun-4a er geostasjonære satellitter. Mens FengYun-3c/d er polarbanesatellitter. Japan har geostasjonære værsatellitter kalt HIMAWARI der det er nummer 8 som brukes nå.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.